Harald Høiback stiller i en kronikk spørsmål ved hvorfor Polyteknisk Forening deler ut prisen «Årets forsvarskvinne». Han gjør det gjennom en serie retoriske (og ironiske) forklaringer: Kanskje kvinner trenger en egen klasse fordi de er svakere? Fordi de er færre? Eller fordi gamle vaner lever videre?
Harald Høiback
Spørsmålet han egentlig stiller er likevel enkelt: Hvorfor finnes en slik pris i 2026? Det er et legitimt spørsmål. Nettopp derfor fortjener det et mer presist svar enn den ironiske runddansen kronikken legger opp til.
Hovedsakelig handler prisen om synlighet. I enhver profesjon finnes det uformelle kanoner for hvem som trekkes frem som forbilde. I Forsvaret har disse historisk sett vært mannlige. Primært fordi kvinner i lang tid manglet adgang, mulighet eller volum.
Polyteknisk Forening
Kvinner fikk først full adgang til alle stillinger i Forsvaret i 1985. Mange av dagens senioroffiserer startet sin karriere i en struktur der kvinner fortsatt var unntaket. At det fortsatt finnes initiativer som løfter frem kvinnelige rollemodeller, er derfor mindre et uttrykk for at kvinner trenger en egen konkurranse og mer et uttrykk for at institusjoner formes av historie.
Forbilder spiller etter mitt syn en sentral rolle i profesjonskulturer. De påvirker hvem som søker, hvem som blir værende og kanskje også hvem som opplever at de hører til. Når unge mennesker vurderer en karriere i Forsvaret, ser de etter mennesker som ligner dem selv i erfaring, bakgrunn eller perspektiv. Det gjelder menn. Det gjelder kvinner. Og dette gjelder i stort sett alle profesjoner. Derfor finnes det også priser som «Årets kvinnelige gründer», «Årets kvinnelige teknolog» (Women in Tech) og lignende initiativer i mange sektorer. Fordi synlighet fortsatt påvirker rekruttering og tilhørighet.
Høiback argumenterer samtidig for at det finnes «mer enn nok kvinner» som bidrar til å styrke forsvarsevnen. På det punktet er det vanskelig å være uenig. Men nettopp derfor blir også konklusjonen litt merkelig. Hvis kvinner i dag er fullt ut konkurransedyktige, hvorfor skulle det være problematisk å synliggjøre noen av dem?
Forsvaret deler hvert år ut en lang rekke priser og utmerkelser. Noen retter seg mot spesifikke fagfelt. Andre mot bestemte oppgaver eller miljøer. Ingen tolker disse som uttrykk for at mottakerne trenger en «egen klasse». De tolkes som det de er: en måte å anerkjenne innsats og løfte frem gode eksempler. Det samme gjelder denne prisen.
En annen side ved Høibacks argumentasjon er ideen om at slike initiativer «dyrker utenforskap». Det er en interessant påstand. I praksis oppstår vel ikke utenforskap fordi noen blir løftet frem, men heller når mennesker opplever at deres bidrag ikke blir sett.
Forsvaret er i dag avhengig av å rekruttere og utvikle talent fra hele befolkningen. Både operativ evne, teknologisk utvikling og beredskap forutsetter tilgang på kompetanse. Da blir spørsmålet ikke om kvinner skal være en del av Forsvaret (det er allerede avgjort), men hvordan institusjonen best kan utvikle hele bredden av talent den har tilgang til.
I et slikt perspektiv er rollemodeller et strategisk spørsmål, langt mer enn et identitetspolitisk.
Høiback avslutter kronikken med å spørre hvor lenge kvinner i forsvarssektoren skal «dyrke utenforskapet». Et alternativt spørsmål kunne vært dette: Hvor lenge vil det fortsatt ha betydning hvilke historier som blir fortalt om Forsvaret og hvem som får være hovedperson i dem? Den dagen det ikke lenger spiller noen rolle hvem som løftes frem som forbilde, vil slike priser trolig forsvinne av seg selv. Den dagen behovet rett og slett ikke lenger finnes.
Den dagen er kanskje nærmere enn før. Vi er ikke helt der ennå, tenker jeg.
