Jeg må alt her i innledningen advare mot at det som nå kommer grenser til politikerforakt. I hvert fall vil noen oppfatte det slik. Jeg vil nemlig argumentere for at regjeringen Nygaardsvold var langt dårligere enn det historien vil ha det til. Eller snarere, langt dårligere enn det dagens historikere vil ha det til.
De udugelige
I de første årene etter andre verdenskrig var regjeringens rykte temmelig dårlig. Kanskje for dårlig. Morgenbladet hevdet for eksempel at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg var større landsforrædere enn menige NS-medlemmer. Sistnevnte måtte møte i retten, og både Koht og Nygaardsvold ba selv om å bli stilt for riksrett, slik at alle beskyldningene mot dem skulle bli «belyst, prøvet og pådømt i rettslige former og for åpne dører»(1). Noen riksrett fikk de imidlertid ikke. De nye kostene i Arbeiderpartiet så seg ikke tjent med noen offentlig skittentøyvask. For mye kunne komme opp i dagslyset. Både Nygaardsvold og Koht gikk derfor til sin grav med en stor mørk sky hengende over seg. De ble tilskrevet en betydelig del av ansvaret for den største katastrofen som har rammet Norge i moderne tid.
Dens stolteste stund
De to hadde nok blitt en smule overrasket om de hadde lest det en av nestorene innenfor forskningen på krigen i Norge, historieprofessor Ole Kristian Grimnes, skrev i 1984: «April og juni 1940 var Nygaardsvold-regjeringens “finest hour” (2)– dens stolteste stund». Kohts blindhet for alle signalene om angrepet som hadde kommet i dagene før 9. april, var ikke lengre sterkt klanderverdig. April 1940 hadde snarere vært en av de beste månedene i Kohts politiske liv.
Grimnes er ikke alene om å skifte ut skjellsord med skryt i omtalen av Nygaardsvold og statsrådene hans. Spesielt i forbindelse med filmer som «Kongens nei» (2016) og serien «Atlantic crossing» (2020), har særdeles kompetente historikere tatt til orde for at fremstillingen av Nygårdsvoldregjeringens medlemmer ikke stemmer med realitetene. Etter «Kongens nei» skrev for eksempel professor Tom Kristiansen blant annet: «Filmen Kongens nei fremstiller regjeringen Nygaardsvold som svak, usikker og vaklende. Virkeligheten var annerledes […] I allierte og norske kilder – diplomatiske og militære – fremstår flere av statsrådene fra første stund som innbitte tilhengere av krig. Trygve Lie, Oscar Torp, Birger Ljungberg og Terje Wold var de fremste, selv om også utenriksminister Halvdan Koht var urokkelig ved alle korsveier»(3). Dette er en ganske god attest, men tåler ikke møte med kilder som også Kristiansen kjenner godt.
Utrolig vel avpasset
Det er lett å tenke at Norge uansett ikke ville hatt en sjanse mot den tyske invasjonen. At vi holdt ut i hele 62 dager, er noe vi skal være stolte av, ikke skamme oss over. Men vi skal huske at det tyske angrepet var en særdeles marginal og risikabel affære. Vi ble ikke angrepet av panserdivisjoner, men av en relativt liten styrke som var spredt over det ganske land, og med innledningsvis lite materiell. Som det også fremkommer i Torgeir Sæveraas meget anbefalelsesverdige bok Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone (Pax, 2021), var mange av dem som kom i første bølge heller ikke erfarne og veltrente elitesoldater. Så selv om der var lite av alt i Norge, både når det gjaldt militær trening og materiell, hadde geografien gitt oss gode kort på hånden. Som Ruge skrev etter krigen: «Når vi allikevel klarte oss såpass som vi gjorde, og virkelig kunne opnå ‟verdensrekord i tidˮ når det gjaldt motstand mot tyske angrep, så skyldtes det en annen ting, nemlig at vårt utstyr og vår utdannelse slik som den var, allikevel var utrolig vel avpasset efter vårt terreng og i det hele forholdene her i landet»(4).
Det vi manglet i april 1940 var ikke primært utstyr og trening, men en klar og uttalt politisk vilje til å forsvare landet. Den manglet imidlertid fullstendig. Ytterst få myndighetspersoner var «innbitte tilhengere av krig». Rapporten fra den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 gir et malende bilde av den stemningen som rådet i Norge våren 1940, og som også regjeringen Nygaardsvold må ta sin betydelige del av ansvaret for:
Den defaitistiske stemningen som var overveiende her i landet i de siste ti år før krigen i forbindelse med den nedrustningspolitikk som tok til i tyveårene hadde ført til at militærvesenet ikke var særlig populært. Det ble i høy grad sett på som et nødvendig onde. Den avvisende holdning som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrkelse av forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene. Den stemning som således gjorde seg gjeldende overfor militærvesenet var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet. Offiserskorpset ble etter hvert så å si avmilitarisert. En visste også at det materiell en hadde var meget mangelfullt på grunn av manglende bevilgninger og at mannskapene hadde en dårligere oppøving enn i noe annet land. Den stilling landets styresmakter på forhånd hadde inntatt til landets militærpolitiske forhold var også uklar. Det ble stadig framholdt at Norge under enhver omstendighet skulle holde seg nøytralt. Vi skulle ikke komme med i krigen. Det kunne lett lede til den oppfatningen at forsvaret skulle innskrenke seg til en nærmest formell avvisning av enkeltstående nøytralitetskrenkelser. Noen klar uttalelse om at kampen i tilfelle av overfall skulle tas opp med alle til rådighet stående midler forelå ikke fra ansvarlig hold, og de mangelfulle forhåndsregler som ble tatt i tiden etter krigsutbruddet i september 1939 tydet nærmest på det motsatte (5).
Svak, usikker og vaklende er etter mitt syn gode begreper for å beskrive den norske sikkerhetspolitikken før 9. april, og det ble langt verre etter.
Det toppet seg, etter mitt syn, natt til 10. april da utenriksminister Koht over telefon ga oberst Otto Ruge, som da var infanteriinspektør, ordre om at det ikke skulle skytes ved Midtskogen. Koht ventet en tysk forhandlingsutsending, og mente det ville være synd å spille blod til ingen nytte. Ruge, som på det tidspunktet ikke hadde noen formell plass i den norske kommandostrukturen, ga statsråden grei beskjed: «Jeg gjentok da det samme som jeg hadde sagt før, at jeg måtte ha formell ordre fra Regjeringen hvis jeg skulle instille striden. Inntill jeg fikk denne ordre, ville jeg fortsette. Jeg husker utenriksministeren da spurte: ‟De mener altså at vi skal slåss?ˮ Da jeg svarte ja til det, sa utenriksministeren med gråt i stemmen: ‟Takk skal De ha. Det er ikke mange som mener det i dagˮ»(6).
Dette var oberst Ruges nei. Han aksepterte ikke politikkens primat i den situasjonen landet nå befant seg. At Ruge var en veloppdragen mann av den gamle skolen gjør nok også at han lot det være med dette i sine memoarer. Det er nemlig grunn til å tro at Koht opprettholdt ordren om at det ikke skulle skytes ved Midtskogen, men at de norske styrkene unnlot å følge ordre: «Den tyske troppen under Spillers ledelse slapp ikke gjennom ved Midtskogen, og det var ikke Kohts fortjeneste»(7).
I sine memoarer forsøkte Koht å glatte over beskyldninger om at han hadde blandet seg inn i militære anliggender, ikke bare ved Midtskogen, med følgende bemerkning: «Sjølvsagt hadde ikkje utanriksministeren noko slag rett eller makt til å gje militære ordrar, og ingen vetug offisér kunne finne på å lyde ein “ordreˮ frå meg»(8). Etableringen av «Plakaten på veggen» (kgl.res 10. juni 1949) er imidlertid et talende eksempel på at dette ikke var så selvsagt likevel. Det er også grunn til å tro at det var derfor Koht ga ordren til Ruge, fordi han mente at politiske myndigheter har rett til å styre oberster.
Også dagen etter kontroversen med Koht på telefonen tvilte Ruge på om det fantes noen særlig innbitt vilje til krig i regjeringen: «Da jeg kom tilbake til Terningmoen efter konferansen husker jeg at jeg sa til major Helset at det så ut til at spillet var tapt og at Regjeringen og Stortinget ville gi seg»(9).
Dustemikler
Alt det jeg har skrevet så langt er historikere som Grimnes og Kristiansen vel kjent med. Å gi helterollen til statsrådene i Nygaardsvoldregjeringen, og ikke til kongen, kronprins(ess)en eller til generaler, handler imidlertid mer om ideologi enn om å tolke historiske kilder og spor. Som Kristiansen og Tore Rem skrev etter bruduljene i kjølvannet av såpeoperaen Atlantic crossing: «Å gi politikerne rollen som dustemikler i kontrast til de få som står over politikken, er en farlig og velkjent drøm. Ikke minst var lengselen etter slike aktører sterk i mellomkrigstiden»(10).
Kanskje koker det hele ned til at hvis du mener, som meg, at de toneangivende medlemmene av regjeringen Nygaardsvold var en vaklende gjeng som ikke var situasjonen voksen, har du antidemokratiske tilbøyeligheter. Selvfølgelig sviktet også mange av de militære sjefene, men i dag er det nærmest noe lett fascistoid over å hevde at uten Birger Eriksen, Otto Ruge og Haakon VII hadde felttoget i Norge fått et ganske annet forløp enn det fikk. Vi skylder nærmest demokratiet å tilskrive de valgte politikerne helterollen, nærmest uansett hvor lite egnet de var til å løse de problemene de hadde satt seg i.
Å få hele landet sitt hærtatt og selv bli jaget ut av riket kan ikke, nærmest uansett hvordan du snur og vender på det, være noens finest hour. I mitt hode er felttoget snarere den militære embetsstandens siste krampetrekninger i Norge. Folk som Birger Eriksen og Otto Ruge viste gjennom handling at enkelte offiserer fremdeles var i stand til å ta selvstendige beslutninger, noen ganger helt på tvers av eksplisitte politiske føringer og intensjoner. For dem var folkene i regjeringen og på Stortinget ikke den høyeste autoritet. De sloss for noe større og viktigere. Hvor skal slike offiserer komme ifra i framtiden? Er det mulig å se for seg en av dagens norske oberster si som Otto Ruge: Nei, herr statsråd!
Referanser
- Åsmund Svendsen, Halvdan Koht – Veien mot framtiden, (Oslo: Cappelen Damm, 2013), s.375.
- Grimnes, Ole Kristian, Norge i Krig. Bind 1: Overfall, (Aschehoug, Oslo 1984), s. 252
- Tom Kristiansen, «Regjeringen ga det første nei 9. april» i Aftenposten, 27. september 2016. Regjeringen ga det første nei 9. april | Tom Kristiansen (aftenposten.no)
- Otto Ruge, Felttoget – General Otto Ruges erindringer fra kampene april−juni 1940, redigert og med innledning av Olav Riste (Oslo: Aschehoug, 1989), s.208.
- NOU 1979: 47 Rapport fra den militære undersøkelseskommisjonen av 1946, avgitt mai 1950. s.30.(Kommisjonens brev datert 2. mai 1946 til generaljurisdiksjonsjefene for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret.)
- Ruge, Felttoget, s.20.
- Svendsen, Halvdan Koht, s.305
- Koht, Fra Skanse til skanse, s.18.
- Ruge, Felttoget s.20.
- Tom Kristiansen og Tore Rem, «NRK gir seerne en grunnleggende usann fortelling om krigen» i Aftenposten 17. november 2020.
Foto: SCANPIX. Regjeringen Nygaardsvolds medlemmer på Slottsplassen etter statsrådsmøtet 12. juni. 1945.
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat.
