En uforutsigbar og truende nabo

En uforutsigbar og truende nabo

. 4 minutter å lese

Arne Bård Dalhaug

Generalløytnant (P). Tidligere avdelingssjef FD IV, sjef Forsvarsstaben, Norges representant i NATOs Militærkomité, Commandant NATO Defense College.

Det har lenge vært åpenbart at Norges forhold til Russland bare kan gå én vei, nemlig mot stadig mer utfordrende. Landet er et rent diktatur og det siste året har Russisk utenrikspolitikk stort sett bestått av truende og krigerske utsagn rettet mot alle som Moskva oppfatter ikke er deres støttespillere. Det er ingenting som tyder på at Putin og hans regime responderer positiv på en velvillig oppførsel fra andre land, snarere tvert imot.

Det negative bildet av Russland ble ytterligere forsterket da det plutselig 5. juli ble uttalt fra Moskva at de ønsket å vurdere om Delelinjeavtalen med Norge fra 2010 skulle sies opp. Dette er faktisk et betydelig jordskjelv i forholdet mellom Russland og Norge. I korthet regulerer denne avtalen grenseforholdene mellom Norge og Russland i Barentshavet og i Polhavet. Det er lederen for Statsdumaen Vjatsjeslav Volodin som har bed Utenrikskomitéen om å revurdere Delelinjeavtalen. Begrunnelsen skal være at Norge hindrer forsyning av mat og andre varer til den russiske befolkningen på Svalbard. Dette er et utsagn som er så vidt villedende at det ligger løgnen farlig nær. Det som er riktig, er at Norge som en oppfølging av EUs svært berettigede sanksjoner mot Kreml har stengt grensen ved Storskog for veitransport av russiske varer. Det er for eksempel ingenting som hindrer Russland fra å transportere forsyninger til Barentsburg fra havner i Russland. Det er med andre ord ingen fare for at russere på Svalbard lider noen nød grunnet Norge.

Aftenposten skrev allerede 8. juli at dette hadde løst seg.  Det kan godt være at det UD sier er riktig, at løsningen hele tiden har ligget på bordet. Det beklagelige er at løsningen ble kjent først dagen etter at Russland truet Norge. Russiske medier skrev om at Norge har latt seg skremme og frydet seg over at vi ikke turte å stå imot. Uheldigvis spiller fakta ikke lenger noen rolle. Etterlatt inntrykk er at Norge har latt seg skremme. Det er neppe noen grunn til å "trøste" seg med at utspillet om Delelinjeavtalen kom fra lederen for Statsdumaen og ikke Putins "apparat". I Kremls ekstremt totalitære og sentraliserte verden kommer slike utspill ikke på "privat initiativ" fra noen som helst. De kommer som en konsekvens av at Putin ønsker å teste ut noe, og i dette tilfelle Norge. Det kan godt være at vårt forhold til Russland går sin skjeve gang videre også etter dette. La oss ikke ha noen illusjoner. Det Russland vi nå vet finnes (etter 24. februar) kommer nok tilbake med et eller annet om ikke lenge.

Det er nok helt andre ting enn matforsyning til russere på Svalbard som ligger bak dette. Nå er tiden kommet til å legge et enda mer ubehagelig politisk press også på Norge. Ser man denne saken sammen med de seneste russiske dataangrepene og jevnlig blokkering av GPS signaler som sivil luftfart er avhengig av, er det helt klart at vår store nabo nå tenker at tiden er kommet for å gjøre livet mer vanskelig for Norge. Moskva er nok lite fornøyd med at Norge har tatt et tydelig standpunkt til støtte for Ukraina. Alt dette er en kraftig påminnelse om hvor utsatt landet vårt er og hvor skjørt vårt «gode naboforhold til Russland» er.

Så langt har det norske UD reagert med en formell uttalelse i et forsøk på skadebegrensning, og sagt bl.a. «Delelinjeavtalen inneholder ingen klausul om oppsigelse. Det er vanlig praksis at denne typen avtaler om fastsetting av grenser gjelder på ubestemt tid. Vi forutsetter at Russland forholder seg til dette. Norge og Russland har gjensidig interesse av at Delelinjeavtalen opprettholdes».

Uttalelsen fra UD er selvsagt formelt riktig, og dette er ingen kritikk av dem som jobber på 7. juni-plassen. Problemet er imidlertid at hvorfor skulle Russland overholde akkurat denne avtalen? Landet er jo en grossist i brutte avtaler. Denne problemstillingen er det verdt å reflektere over når vi ser fremover. Vi vet heller ingenting om hvorvidt Russland selv oppfatter at det er i deres interesse å opprettholde avtalen. Uttalelser fra russisk side tyder faktisk på det motsatte. Rent logisk og fornuftsmessig burde Russland selvsagt ha interesse av å videreføre avtalen, men denne typen vestlig tenkning står jo ikke høyt i kurs innenfor Kremls murer.

Det vi kan være helt sikre på er at dette ikke er kommet opp uten at Putin kjenner til saken, og i tillegg ønsker at dette skal bli et anliggende. Det er selvfølgelig en tanke bak denne tydelige trusselen fra aller øverste hold i Moskva. Den er et uttrykk for et ønske om å legge et økende politisk press på Norge. Spørsmålet nå er selvfølgelig hvor langt Russland er villig til å gå nedover langs denne veien. Gitt andre helt uventede, og også helt «utenkelige» beslutninger som er kommet ut fra Kreml den siste tiden, er faktisk en oppsigelse av Delelinjeavtalen godt innenfor et realistisk utfallsrom.

Usikkerheten rundt Delelinjeavtalen var ikke kjent da kronikken «Norsk basepolitikk er moden for skraphaugen» ble publisert tidligere innebærende måned i Dagens Næringsliv og på Stratagem. Dette nye russiske utspillet forsterker kraftig inntrykket av Russland som en uforutsigbar og truende nabo. Det Russland vi nå ser trenger helt klart ikke mer norsk «sikkerhetspolitisk beroligelse». Putin synes å føle seg ganske trygg på at Russland kan fortsette å opptre som skolegårdens bølle mot mindre barn, slike som Norge. Basepolitikken kan trygt avvikles. For å være helt ærlig vet vi egentlig ikke om den noen gang har hatt betydning, bortsett fra å begrense vår egen handlefrihet.


Kronikken er finansiert av Eckbos legat og publisert første gang på dn.no i samarbeid med Stratagem.


Foto: Hentet fra Instagram @leadervladimirputin