Militært tjenestegjørende møter veiskiller der skiltene peker i to retninger: Skal jeg bli, eller skal jeg gå? Svaret formes ikke bare av lønn, belastning eller familieliv, men også av noe mer underliggende. Den militære profesjonens posisjon i politikken, i staten og i samfunnet.
Denne posisjonen er sjelden eksplisitt diskutert, men den kommer tydelig til syne i den pågående saken om pensjon på variable tillegg. En sak som i sin kjerne handler både kroner og øre, og ikke minst om anerkjennelse, forutsigbarhet og statens forhold til dem som forvalter dens voldspotensial. Jeg frykter at utfallet kan dytte mange til å ta lua i hånda og gå.
Sammensatte årsaker
Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har nok en gang kastet lys på personellsituasjonen i Forsvaret i rapporten Militære i Forsvaret – hvorfor blir de, og hvorfor slutter de? Spørsmålene er velkjente, og et raskt søk på nettet viser at de stilles med jevne mellomrom. Årsakene til at militære blir eller slutter er sammensatte, og mange av dem er lett gjenkjennelige for dem som selv tjenestegjør.
For noen er samholdet tilstrekkelig til å veie opp for misnøye med lønn og rammevilkår. For andre blir det for krevende å forene familieliv med belastende, men meningsfulle arbeidsoppgaver. Samtidig finnes det en faktor som er mer abstrakt, men underliggende viktig for mange, og som i mindre grad blir eksplisitt diskutert. Det handler om den militære profesjonens anerkjennelse og posisjon i politikken og i samfunnet.
Den sterke kulturen
Det er noe iboende sterkt i kulturen knyttet til militære styrker. Man kjenner det igjen både blant egne og i samarbeid med allierte. Militært personell forvalter et bredt mangfold av kompetanseområder, samtidig som profesjonen er bundet sammen av dyptliggende, felles verdier.
Også mange uten militær bakgrunn opplever en sterk tilhørighet til Forsvaret. For noen fordi førstegangstjenesten var en formende erfaring, for andre fordi de mener at nasjonens sikkerhet er grunnleggende viktig. I bunnen ligger en implisitt forståelse av statens rolle. At dens fremste oppgave er å sørge for sikkerhet for sine borgere. At vi i bytte for beskyttelse aksepterer grenser for vår egen frihet. Si vis pacem, para bellum. Ønsker du fred, må du være forberedt på krig.
Den paradoksale medvinden
Kos med misnøye er en gjentakende syssel i kaffepauser i Forsvaret. Det kan synes betimelig, gitt år med underfinansiering og stadige reformer der ostehøvelen, og tidvis inkompetanse, har fremstått som de fremste verktøyene.
Så endrer verden seg, sakte men sikkert. Krim annekteres, og i 2022 går invasjonen over i full skala. Forsvaret, den militære profesjonen og krigens voldsomhet, kostnader og kompleksitet får en ny og påtrengende synlighet. Krig går fra å være noe politikere for guds skyld ikke må nevne i samme setning som Norge, til å være noe statsministeren sier vi må være forberedt på.
Soldataksjonen i Forsvaret beveger seg fra å handle om mental helse, til å stille spørsmål ved om vi faktisk er forberedt på volden og kravet til oppofrelse. Samfunnet synes igjen å ha bruk for profesjonen, for første gang på alvor siden andre verdenskrig. Det er en form for paradoksal medvind. Budsjettene øker, og det skal investeres voldsomme summer i nasjonens sikkerhet.
Den paradoksale bedriften i medvind
I samtaler med sivile bekjente møter vi ofte denne opplevde medvinden. Dere har vel fått masse ekstra folk og materiell? Svaret blir gjerne sammensatt. Nja. Noen steder er det flere stillingshjemler og flere folk. Det resulterer ofte i tomme stillingshjemler andre steder, og en forsvarsledelse som ærlig innrømmer at ja, vi har utfordringer, men vi er på saken.
Abstrakte krav til effektivisering løper parallelt med festtaler om satsing. Igjen står det forvirrede mennesker i uniform, som ikke får hverdagens erfaring til å gå hånd i hånd med mediebildet. Fatt grep i ostehøvelen. Jobb smartere. Tenk nytt. Størrelser som minner oss om at det, til syvende og sist, handler om penger.
Sikkerhet og beredskap fremstår som et polert gjenskinn av pengebruken, egnet til bruk i bilaterale avtaler om store summer og tungt materiell. Langt unna ligger realismen om slagmarken, som river mennesker og kroppsdeler i fillebiter. Forsvaret er en bedrift i medvind. Vi er bare litt for mye bedrift, og mange spør seg om vi som nasjon faktisk er villige til å betale det det koster.
Historiens gjenklang og en lakmustest anno 2026
Forvirrede militære søker kanskje fotfeste i historien. Med blikket vendt bakover på Forsvarets og den militære profesjonens stilling i samfunnet, finner vi inspirasjon i andre verdenskrig. Skikkelser det er lett å nikke anerkjennende til. Birger Eriksen. General Fleischer. Alta bataljonen. Krigsseilerne. Verdier om å rette ryggen og ta fatt. Visst fanden skal der skytes med skarpt.
Men før blikket vender tilbake mot vår egen samtid, passerer vi også etterkrigstidens behandling av mange av disse skikkelsene. Et mer ambivalent bilde trer frem. Er dette den militære profesjonen i bunn og grunn i norsk sammenheng? Bøllen i skolegården. Som helst bør holde sitt potensial for vold i skyggen, ute av syne. Av og til nyttig, når noen må avskrekkes fra å bruke nevene.
Dette inntrykket kulminerer i disse dager i saken om pensjon på variable tillegg. En sak som treneres og ankes av statens egen representant, Statens pensjonskasse. En høyesterettsdom uthules gjennom et narrativ om at den bare gjelder akkurat de to som tok saken til retten. Moderne Birger Eriksen-typer, villige til å ta kampen i rettsvesenet. Rundt dem står forvirrede militære og ser skeptisk på sirkuset som utspiller seg.
Midt i en historisk satsing på forsvar blir det nok for dyrt å bruke penger på pensjon opptjent på noe så tilfeldig som øvelser og vakthold. I et system der festtalene stadig understreker at personellet er viktigst, samtidig som milliarder brukes på systemer og materiell. Hvilken pris er riktig å betale for profesjonens lojalitet og utholdenhet? For de fleste slutter ikke i protest. De slutter i stillhet.
Foto: Sindre Sorhus / Forsvaret
