Takk for motsvaret fra oberst(m) Daniel Berg Eriksen. Det er nyttig med korrektiver, men jeg opplever samtidig at responsen illustrerer nettopp det artikkelen jeg skrev forsøker å problematisere: Avstanden mellom et prosess- og forvaltningsperspektiv og det operative perspektiv der effekt, beredskap og tidslinjer er styrende.
Når diskusjonen rammes inn som en fabel med haren og skilpadden, blir budskapet leseren sitter igjen med at langsommere er klokere, og at utholdenhet i prosess til slutt gir gevinst. Som metafor er den pedagogisk, men den bommer på risikologikken i strid og beredskap: I operative systemer er tid ikke bare en ressurs. Det er nettopp en begrensning som former handlingsrommet. Forsinkelse kan ikke alltid «tas igjen» senere, fordi vinduer for avskrekking, respons og utholdenhet lukker seg. Det er forskjell på å være grundig og å være treg på samme måte som det er forskjell på styring og friksjon.
Kjernen i poenget mitt er ikke at Akershus festning jobber sakte per se, men at prosessene ofte produserer en annen type rasjonalitet enn den som kreves for stridsklarhet. Prioriteringer blir diffuse, tiltak fragmenteres, og gjennomføringsevne blir et resultat av systemets indre logikk heller enn av operativ nødvendighet. I en slik situasjon blir skilpadden ikke et symbol på klokskap, men på et system som er robust internt, samtidig som det blir sprøtt mot omverdenens tempo.
Og ja, haren kan tape fordi den er arrogant eller udisiplinert, slik Æsop fremstiller det. Men haren kan også representere den operative virkeligheten som faktisk beveger seg fort fordi den må fordi scenarioer endrer seg, personell roteres, og kapasitet må leveres på bestemte datoer. Når skilpadden (og lønns- og incentivprosjektet) insisterer på at det «tar den tiden det tar», er det ikke en moralsk seier, men en beslutning om å la realiteten løpe fra oss. Broen mellom de to verdenene er ikke mer moral, men bedre mekanismer for tempo, prioritering og effekt for å oppnå kortere beslutningssløyfer, tydeligere ansvar, og mindre avstand mellom problem og virkemiddel.
Det er det jeg forsøker å løfte: Ikke en kamp mellom rask og grundig, men et behov for prosesser som faktisk er designet for å levere klar til strid, og ikke bare god saksbehandling når enn den måtte føle seg klar for målgang.
I tillegg, en nyttig korrigering til Æsops moral finnes hos omskrivingen av samme fortelling gjort av Lord Dunsany: Skilpadden vinner fordi haren stopper å løpe fordi han innser hvor absurd hele konkurransen er. For dyrene i skogen blir det følgelig funnet bevist og erklært at skilpadden derfor er den raskeste. Og når skogbrannen kommer, blir skilpadden valgt som budbringer. Resultatet er katastrofalt. Ikke fordi intensjonen var dårlig, men fordi systemet forveksler symbolsk seier i en prosess med faktisk evne til å levere i tide.
Overført til vår kontekst: Problemet er ikke at prosesser finnes eller at boken følges, men at prosessene noen ganger premierer og reproduserer kriterier som ikke er kalibrert mot stridens krav der nettopp tid, friksjon og gjennomføringsevne avgjør. Da blir avstanden ikke bare et spørsmål om tempo, men om virkelighetsforståelse og risikologikk.
Skilpaddens triumf er ikke gratis. Den operative kostnaden betales i tid, handlingsrom og evne til klar til strid. Det haster.
Foto: Vanessa Andrea Vågstøl Hilland / Forsvaret
