Skredet rev med seg både ny og gammel E6, samt jernbanen. Landets hovedpulsåre mellom sør og nord er fortsatt ødelagt. Vei og jernbane er stengt, og gjenopprettingen tar tid, noe som rammer samfunnets evne til å levere varer og tjenester. Men hva om dette ikke bare var et skred i fredstid? Hva om det skjedde under opptakten til en krise, eller i verste fall en krig?
Når en hovedpulsåre ryker
Transportinfrastruktur i Norge er sårbar. I Nasjonal transportplan kan vi lese at etterslep i vedlikehold, kombinert med mer ekstremvær, har økt behovet for å ta vare på eksisterende infrastruktur. Dette blir tydelig når hovedpulsårer stenges, og omkjøringsveiene ikke har kapasitet til å håndtere trafikken som flyttes over. Statens vegvesen beskriver dette som en utfordring, noe som også understreker fylkesveienes strategiske verdi og bidrag til beredskap. Det er positivt at regjeringen har lagt opp til en ny øremerket ordning for tilskudd til fylkeskommunene for opprusting av kritiske bruer for militær mobilitet.
I en opptakt til krise eller krig ville konsekvensene knyttet til skredet vært enda større, fordi hovedpulsårer som vei og jernbane ikke bare transporterer sivile varer og tjenester, men også militære styrker og forsyninger. Erfaringer fra Ukraina viser også at angrep mot transportinfrastruktur er et sentralt virkemiddel i krigføringen. Dette må vi forvente og være forberedt på.
Selv om samferdselsministeren var i Levanger og forsikret oss om at penger og ressurser ikke vil være en begrensning for gjenoppbygging, gjenstår spørsmålet: Har vi gjort de nødvendige forberedelsene i fredstid, og har totalforsvaret musklene som trengs dersom slike hendelser oppstår i krise og krig?
Totalforsvarets evne og vilje
Kjernen i totalforsvaret er å utnytte landets samlede ressurser i fred, krise og krig. I 2025 kommuniserte regjeringen at Norge skal oppfylle 5 prosent-målet av BNP til forsvarsrelaterte utgifter. 3,5 prosent til forsvar i tradisjonell forstand, og 1,5 prosent fra sivil sektor som samtidig understøtter militær evne og nasjonal motstandskraft. Dette kan beskrives som et dual-use tankesett, der sivile investeringer og drift også bidrar til militær effekt. Forsvarets forskningsinstitutt har konkretisert dette i syv grunnleggende forventninger, hvor robuste transportsystemer er en av dem.
Dette styrker artikkel 3 i NATO, grunnmuren der hvert medlems styrke og beredskap gir økt evne til Artikkel 5, alliansens kollektive forsvar. Manglende oppfyllelse svekker derfor ikke bare Norges egen beredskap, men også hele alliansens samlede evne. Etter at Sverige og Finland ble NATO-medlemmer, har ansvaret vårt vokst ytterligere. Styrker og forsyninger må nå kunne transporteres gjennom Norge og videre til fronten. Tydelig prioriteringer er derfor viktige, og behov som understøtter militær evne og nasjonal motstandskraft bør stå høyt på listen når budsjettet legges frem.
Avslutningsvis
Når slike hendelser oppstår, lammes ikke bare trafikken, men hele landets forsyningslinjer og beredskap settes på prøve. Skredet i Levanger minner oss om at transportinfrastrukturen er like viktig som soldater og våpen. Investeringer i beredskap, vedlikehold av infrastrukturen vi allerede har, og et tettere samarbeid mellom transportsektoren og forsvarssektoren er avgjørende for at Norge skal kunne reagere raskt og effektivt i fred, krise og krig innenfor rammen av totalforsvaret.
Foto: Maiken Dignes / Forsvaret
