You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Spesialstyrker og luftmakt

Spesialstyrker og luftmakt

. 12 min read
Special operations are those activities which deliver strategic- or operational-level results or are executed where significant political risk exists. Special operations are conducted by mature, highly-trained and educated operators due to the heightened risk of negative consequences of mission exposure or failure. [1]

Spesialstyrker er en strategisk kapasitet som gjennomfører operasjoner innenfor hele konfliktskalaen fra fred til krise og væpnet konflikt, for å oppnå nasjonalstrategiske eller operasjonelle målsetninger. Norske spesialstyrker er en ressurs med høy tilgjengelighet som siden midten av nittitallet nesten kontinuerlig har deltatt i internasjonale operasjoner samtidig som den nasjonale beredskapen har blitt opprettholdt. Kompleksiteten innenfor spesialoperasjoner har økt, på grunn av teknologisk utvikling og endret trusselbilde. Stortinget har derfor sluttet seg til at de norske spesialstyrkene skal videreutvikles i hele spekteret fra militære spesialoperasjoner, støtte til kontra terror, samt krisehåndtering og gisselredning.[2] Den operative ambisjonen for Forsvarets spesialstyrker (FS) er å kunne gjennomføre operasjoner innen hele konfliktskalaen, i alle domener, selvstendig eller i en alliert ramme. Det viktigste tiltaket for å nå denne ambisjonen er å dedikere egne helikopter til FS og sørge for en tett integrering med Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando (FSK).

For å gjennomføre komplekse spesialoperasjoner med høy tilgjengelighet, reaksjonsevne og presisjon er det nødvendig å utvikle spesialstyrkemiljøet til en de facto joint force, ett team, som har en omforent situasjonsforståelse og felles målsetning. Effektive og fleksible spesialoperasjoner baserer seg på at de strategiske målsetningene er godt forstått og at man delegerer beslutningstaking til lavest mulig nivå. Dette krever at man har tillit til og stoler på den enkeltes intensjon, kompetanse og kredibilitet. Kredibilitet er noen man får gjennom personlig integritet, gjentagende bevis på kompetanse, samt at man har gode relasjoner til teamet rundt seg. Utvikling av kompetente, fully mission capable spesialavdelinger tar tid, og en forutsetning for bruk av slike avdelinger med kort varslingstid er at de har høy grad av samtrening og er konstant tilgjengelige i fredstid.[3] Spesialoperasjoner som inkluderer helikopter er krevende og dagens størrelse på helikoptermiljøet på Rygge er lite og sårbart og det trenger en betydelig forsterkning for å kunne videreutvikles slik at norske spesialstyrker, som en joint force, kan gjennomføre operasjoner i alle domener i fred, krise og krig slik som Stortinget har besluttet.

Historisk bakteppe

For å illustrere behovet for egne dedikerte helikopter til FS vil jeg vise til to historiske eksempler på strategiske spesialoperasjoner og hvordan de har påvirket utviklingen av spesialstyrker frem til i dag; The Son Tay Raid, og Operation Eagle Claw, den ene var «suksessfull», den andre en fiasko. Erfaringene fra disse to og en rekke andre operasjoner som fortsatt er graderte, har synligjort den strategiske viktigheten og nødvendigheten av høyt utdannede og godt trente spesialstyrker fra sjø, land, og luft som opererer sammen som effektive team, og i tillegg evner å inkludere konvensjonelle støtteressurser på en god måte. Ved riktig bruk har slike spesialstyrker har evne og kapasitet til å levere strategiske – eller operasjonelle resultater ofte på områder der det eksisterer en høy risiko for negative konsekvenser dersom operasjonene mislykkes eller eksponeres.

The Son Tay Raid

The Son Tay Raid”, godkjent av President Nixon, ble utført den 20-21 november 1970 av U.S. Army Green Berets og U.S. Air Force Special Operations, etter et halvt år med forberedelser. Oppdraget gjengitt av Oberst Arthur «Bull» Simons lød som følger:

We are going to rescue 70 American prisoners of war, maybe more, from a camp called Son Tay. This is something American prisoners have a right to expect from their fellow Soldiers. The target is 23 miles west of Hanoi. [4]
- Colonel Arthur "BULL" Simons, U.S. Army Ground force commander

Etter at strategisk etterretning hadde oppdaget og bekreftet at fangene signaliserte om hjelp startet planleggingen av en redningsaksjon. Krigsfangeleiren lå rett utenfor Hanoi, i det best forsvarte området av Nord Vietnam med tett luftvern, jagerflybaser og store bakkestyrker. En redningsaksjon i dette trusselscenarioet ville kreve nitidig planlegging og presis utførelse med sekunders nøyaktighet. Operasjonen var avhengig av en selektert og sammensatt angrepsstyrke støttet av strategiske etterretningsressurser for å sikre maksimal relativ overlegenhet over fienden og minimere risiko for angrepsstyrken.

Det ble gjennomført en grundig seleksjon av erfarne Green Berets (Special Forces) som bakkestyrke, flycrew fra Special Operations Aviation (MC-130 Talon) og man hentet de mest erfarne Combat Search and Rescue flycrew (HH-53 Super Jolly Green Giant) og deres erfarne Close Air Support (CAS) jagerflygere (AH-1 Skyraider) fra US Airforce. Strategiske etterretningsressurser fra CIA, NSA, SAC og militær etterretning, ble gjort tilgjengelig for planleggere og operatører slik at de hadde alt de trengte for å finne smutthull i det Nord-Vietnamesiske luftvernsystemet og minimalisere risiko for aksjonsstyrken.[5]

Da operasjonen ble iverksatt etter ca. 6 måneder med forberedelser hadde bakkestyrken trent på selve angrepsfasen mer enn 170 ganger i en kopi av fangeleiren. Med sekunders nøyaktighet i utførelse koordinerte og gjennomgikk den sammensatte styrken av bakke og luftkomponenter alle mulige situasjoner som kunne oppstå. Luftstyrkene brukte tilsvarende tid og nærmere 1.000 flytimer i egne forberedelser og i samvirke med bakkestyrken. Det ble utviklet nye prosedyrer for å fly helikopter i tett formasjon med MC-130 low level, på natt med kun prototyper av nattbriller, samt at det ble gjort en rekke modifikasjoner på kritisk materiell og utviklet nye prosedyrer for dette spesifikke oppdraget.

Trening på formasjonsflyving. HH-3E er tredje helikopter fra høyre (WikiCommons)

Fra forskjellige baser i Thailand måtte angrepsstyrken navigere i formasjon, under radardekning og trussel fra datidens topp moderne Russiske luftvernsystemer, frem og tilbake fra målområdet, en flytur på 5,5 timer over en avstand på ca. 1.100 km. Selve redningsstyrken bestod av bestod av 2 MC-130, 2 HC-130 tankere, 6 helikopter, (5 HH-53 og en HH-3) samt 5 CAS fly og 56 operatører fra Green Berets. I tillegg stilte konvensjonelle luftressurser med mottiltak mot MIG jagerfly, supression of enemy air defense (SEAD), og narretiltak (deception) bidro til at styrken kom overaskende på fienden. Dessverre ble resultatet at selv om oppdraget ble gjennomført til punkt og prikke i henhold til planen var det for sent, krigsfangene hadde blitt flyttet og man dro tomhendt hjem.

Operation Eagle Claw

10 år senere, den 4 november 1979, ble 52 amerikanske diplomater og statsborgere ved ambassaden i Teheran tatt som gisler, noe de skulle forbli i 444 dager. Diplomatiske forhandlinger førte ikke frem og President Jimmy Carter beordret en militær redningsoperasjon som skulle vise seg å ende med katastrofe. Selv med den beste antiterror avdelingen i USA, Delta Force, så viste de seg at oppdraget ikke var godt nok planlagt forsvarsgrenene imellom, interservice trening hadde vært overfladisk og ganske snart etter «launch» måtte flere helikopter avbryte operasjonen pga tekniske feil og misforståelser. Når i tillegg et av de gjenværende helikoptrene mistet visuelle referanser på natt og krasjet inn i en parkert C-130 på den fremskutte startposisjonen «Desert One» i ørkenen i Iran, og 8 mann døde i brannen, var det ingen mulighet for å gjennomføre oppdraget.[6]

Landingsplassen "Desert One" i Iran som ble brukt som et drivstoffpunkt. 24. april 1980 kolliderte et RH-53D helikopter (til høyre) med en EC-130E Hercules (vraket i forgrunnen) under tanking etter at oppdraget ble avbrutt. Begge flyene ble ødelagt, åtte mannskaper døde. I bakgrunnen er ett av de fem uskadde men forlatte RH-53D-ene (WikiCommons). 

Son Tay var «mislykket» i den forstand at fangene var flyttet og man dro tomhendt hjem, mens Eagle Claw var mislykket da man aldri kom frem.  Det katastrofale utfallet av Operation Eagle Claw kom til å bli “a defining moment for the American people and Special Operations.”[7]

That crushing failure at Desert One and its consequences told everyone, despite the enormous talent we had, we hadn’t put it together right and something had to be done. [8]

Oppsummering historiske linjer

Son Tay og Eagle Claw ble to av hovedgrunnene til at Joint Special Operations Command (JSOC) og U.S. Special Operations Command (USSOCOM) senere kom til å stige opp fra asken ved Desert One.[9] I tillegg til fadesen ved Desert One, kom invasjonen av Grenada og Operation Urgent Fury i 1983 til enda en gang å synligjøre behovet for koordinering mellom de grenvise spesialstyrkene samt misforstått og feil bruk av spesialstyrker fra de konvensjonelle styrkene. Som et resultat ble U.S. Special Operations Command opprettet 16. april 1987, med et eget ansvar for å organisere, trene og utstyre alle amerikanske spesialstyrker.[10]

Lucien S. Vandenbroucke oppsummerer the Son Tay Raid, og Operation Eagle Claw og konkludere med at gjentagende problemer har plaget amerikanske strategiske spesialoperasjoner. Feilaktig etterretning, dårlig inter-agency og inter-service samarbeid og koordinering har gjentatte ganger satt amerikansk evne til å gjennomføre slike operasjoner på spill.[11] For President Carter, ble det mislykkede oppdraget en militær, diplomatisk og politisk fiasko og hans nasjonale “approval ratings” sank fra 70 til 20 prosent i løpet av gisseltakingen og forhandlingene med Iran.[12]

Selv om Son Tay operasjonen mislyktes i sitt mål om å frigi krigsfangene er operasjonen allikevel ansett som en av de beste eksemplene på en suksessfull planlagt spesialoperasjon (som er ugradert). The Son Tay Raid ble utført til punkt og prikke som en joint force, støttet av store konvensjonelle og strategiske ressurser. Når man også ser på utfordringen og vanskeligheten med å trenge gjennom det sofistikerte luftvernsystemet for deretter å gjennomføre en direkte aksjon med presisjon og hurtighet som krevde tett integrasjon av bakke og luftstyrker, står operasjonen frem som en hyllest til de grundige forberedelsene og profesjonaliteten til aksjonsstyrken.

Son Tay operasjonen ble utført av de riktige menneskene som var godt trent og jobbet som et team, som modifiserte og utnyttet det utstyret som var tilgjengelig, men som dessverre til slutt mislyktes fordi det tok 6 måneder for å bli klar. Erfaringene understøtter SOF Truth 1:

SOF Truth 1 - Humans are more important than hardware:
People – not equipment – make the critical difference. The right people highly trained and working as a team, will accomplish the mission with the equipment available. On the other hand, the best equipment in the world cannot compensate for a lack of the right people.[13]

Den selekterte og samtrente styrken som gjennomførte Son Tay operasjonen ble dessverre oppløst etter oppdraget og når man 10 år senere skulle gjennomføre Eagle Claw måtte man begynne på nytt. Selve om bakkestyrken Delta Force var godt selektert og trent og det beste kontra terrorstyrken man hadde, ble operasjonen mislykket pga. overfladisk joint koordinering, uoversiktlig styring og ledelse.[14] Noe måtte gjøres og resultatet ble opprettelsen av JSOC som en stående joint spesialstyrke med alle komponenter som inkluderte Delta Force, Seal Team 6 samt 160th Special Operations Aviation Regiment (160th SOAR). 160th ble opprettet som et direkte resultat av Eagle Claw og at man ikke hadde en stående joint force med en dedikert og samtrent helikopter spesialstyrke.

For å evne og gjennomføre spesialoperasjoner med høy tilgjengelighet og reaksjonsevne med akseptabel risiko til force og mission innså man at SOF sannhet nr 4 var gjeldende og at styrken måtte være joint by default:

SOF Truth 4 - Competent Special Operations Forces cannot be created after emergencies occur:
Creation of competent, fully mission capable units takes time. Employment of fully capable special operations capability on short notice requires highly trained and constantly available SOF units in peacetime.[15]

Kan en spesialoperasjon utføres med suksess uten en stående styrke? Absolutt, men som vist i Son Tay operasjonen er prisen man må betale for å etablere en ad hoc organisasjon, tid. Og jo mere tid man bruker i en politisk krise eller i en militær kampanje, jo mindre er sannsynligheten for suksess.[16]

Spesialstyrker er som regel underlegne i antall og går ofte mot godt bevoktede og vanskelig mål hvor evnen til å oppnå lokal overlegenhet i tid og rom er essensiell. For å oppnå dette må styrken kjenne hverandre godt, forstå hverandres tenke- og handlemåter, sterke og svake sider, samt jobbe som et godt integrert team som også evner å integrere og utnytte konvensjonelle styrker på en god måte. SOF Truth 5:

SOF Truth 5 - Most special operations require non-SOF assistance:
The operational effectiveness of our deployed forces cannot be, and never has been, achieved without being enabled by our joint service partners. The support Air Force, Army, Marine and Navy engineers, technicians, intelligence analysts, and the numerous other professions that contribute to SOF; have substantially increased our capabilities and effectiveness throughout the world. [17]

Utvikling i Norge

På lik linje med samlingen av amerikanske spesialstyrker i USSOCOM, ble FSK og MJK samlet under en felles ledelse i 2014, og Forsvarets spesialstyrker (FS) opprettet som egen driftsenhet i Forsvaret. Nå manglet kun en luftkomponent for å kunne kalle også det norske spesialstyrkemiljøet for en true joint force og derfor ble egne helikopter til spesialstyrkene høyeste prioritet for FS sin første sjef, kontreadmiral Nils Johan Holte.[18]Siden da har det pågått et omfattende arbeid i FS og Luftforsvaret for å realisere dette behovet som er forankret i forsvarsjefens helikopterutredning og i arbeidet med FMR og LTP.[19]

I tillegg til dedikerte helikopter er spesialstyrkene avhengige av Luftforsvarets øvrige kapasiteter i nasjonal krisehåndtering som for eksempel maritim kontra terror. For å koordinere støtten av konvensjonelle luftelementer i fred, krise og væpnet konflikt, i nasjonal eller NATO sammenheng, skal det etableres et luftoperativt spesialstyrkeelement, en Special Operations Air Task Group (SOATG). Denne kapasiteten skal sørge for at alle luftkapasiteter blir best mulig utnyttet i spesialoperasjoner.[20]

22 august 2019 ble 339 skvadronen overført fra 139 luftving Bardufoss til 134 luftving Rygge, og med det ble SOAS (Special Operation Aviation Squadron), en dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene, etablert. Fra venstre: Torgeir Gråtrud, Ole Jørgen Rolness-Ødegård, Tonje Skinnarland og Kristian Lyssand. (Foto: Onar D. Aase/ Forsvaret).

Konklusjon

Spesialstyrker er en strategisk kapasitet som gjennomfører operasjoner innenfor hele konfliktskalaen for å oppnå nasjonalstrategiske eller operasjonelle målsetninger. For å lykkes har historien vist at spesielt i direkte aksjoner så må man som team oppnå overlegenhet i målfasen:

..Special operations forces area able to achieve relative superiority over the enemy if they prepare a simple plan, which is carefully concealed, repeatedly and realistically rehearsed, and executed with surprise, speed and purpose. … Once relative superiority is achieved, success favors those with initiative who, by virtue of their planning, preparation, and rapid execution, can exploit the weaknesses of the defense and defeat the enemy. This is how special operations succeed.[21]

For at norske spesialstyrker skal kunne gjennomføre spesialoperasjoner i alle domener, selvstendig eller i en alliert ramme, er tilførsel og dedikering av en robust helikopterkapasitet en helt nødvendig forutsetning for å lykkes. For å gjennomføre krevende spesialoperasjoner med høy tilgjengelighet og reaksjonsevne er det nødvendig med en tett integrert de facto joint force som har et «habitual relationship» hvor de mest krevende operasjoner er så godt drillet og sitter i ryggmargen til alle involverte samt tilgangen til strategisk etterretning slik at man reduserer risk to force og risk to mission.

Som sjef Luftforsvaret uttalte i sin siste tale i Oslo Militære Samfunn så hviler etableringen av en dedikert helikopterkapasitet på to viktige forutsetninger – tilstrekkelig tilgang på helikopter og tilstrekkelig tilgang på personell. En helikopterkapasitet som kan utføre spesialoperasjoner kan også støtte resten av Forsvaret ved behov, kapasitet og prioritet. Luftforsvaret og Forsvarets spesialstyrker er avhengig av å jobbe tett sammen for å utnytte tilgjengelig ressurser til det beste for Forsvaret og Norge, og er nå klar for å videreutvikle en dedikert helikopterkapasitet til FS med de endelige føringer som kommer fra FD i løpet av våren 2018.

Four brave men who do not know each other will not dare to attack a lion. Four less brave, but knowing each other well … will attack resolutely.[22]
— Col. Ardent du Picq

Foto: Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland og Luftforsvarets sjefssersjant Christian Aage Olsen under kommandooverføring av 339 skvadron fra 139 luftving Bardufoss til 134 luftving Rygge (Onar Digernes Aase / Forsvaret)


Artikkelen er publisert i Luftled 1/2018


[1] NATO Special Operations Headquarters (NSHQ)

[2]https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-151-s-20152016/id2504884/sec3

[3] http://www.socom.mil/about/sof-truths

[4] John T. Carney and Benjamin F. Schemmer, U.S. Special Operations Forces (Tampa, FL: Hugh Lauter Levin Associates, 2003), 124–27.

[5] McRaven, William H. Spec Ops: Case Studies in Special Operations Theory and Practice. New York: Presidio Press, 1995., 319.

[6] Carney and Schemmer, U.S. Special Operations Forces, 134–35. For ground force commander’s perspektive, se James H. Kyle and John Robert Eidson, The Guts to Try: The Untold Story of the Iran Hostage Rescue Mission By the On-Scene Desert Commander (New York: Orion Books, 1990). For en detaljert analyse av oppdraget, se Vandenbroucke, Perilous Option, 114–52.

[7] Mike Bottoms, “USSOCOM Celebrates Its 20th Anniversary,” Tip of the Spear (April 2007): 4.

[8] Lt Gen Sam Wilson, in Bottoms, “USSOCOM Celebrates Its 20th Anniversary,” 4.

[9] Mike Bottoms, “USSOCOM Celebrates Its 20th Anniversary,” Tip of the Spear (April 2007): 4.

[10] Lt Gen Sam Wilson, in Bottoms, “USSOCOM Celebrates Its 20th Anniversary,” 4.

[11] Vandenbroucke, Perilous Option, 152.

[12] Pera, Miller, and Whitcomb, “Personnel Recovery,” 96.

[13] http://www.socom.mil/about/sof-truths

[14] Carney and Schemmer, U.S. Special Operations Forces, 134–35.

[15] http://www.socom.mil/about/sof-truths

[16] McRaven, William H. Spec Ops: Case Studies in Special Operations Theory and Practice. New York: Presidio Press, 1995., s 390.

[17] http://www.socom.mil/about/sof-truths

[18] https://www.aftenposten.no/norge/i/BJ9L9/Vil-ha-egne-helikoptre-for-spesialsoldatene

[19] Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret, Mandag 20. november 2017.

[20] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-151-s-20152016/id2504884/sec3

[21] McRaven, William H. Spec Ops: Case Studies in Special Operations Theory and Practice. New York: Presidio Press, 1995., s 381-382, og 391.

[22] Charles Jean Jacques Ardant du Picq, Battle Studies: Ancient and Modern (Harrisburg, PA: Military Service Publishing, 1947), 110.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.