Etter at Troms militære sykehus ble nedlagt for mange år siden har sykestuene vært forsvarets eneste faste sanitetsinstallasjoner på landjord. Man kan finne en sykestue i de fleste større leire. Legemangelen på sykestuene har vært et tilbakevendene problem i mange år og det gjøres flere steder formidable innsatser med lite personell tilgjengelig. Men hva skjer med sykestuene i en konflikt? Og hva er de i stand til å klare? Det har alltid vært en betydelig diskrepans mellom sanitetens kapasiteter og hva som faktisk er realistiske scenariorer i krise og krig. Sykestuenes rolle i en konflikt er ikke åpenbar og dårlig definert. Tror man de skal fortsette med influensa og belastningskader og kun det i krig? Så kommer usikkerheten knyttet til personale på redusert bunden arbeidstid. Disse har idag sin biarbeidsgiver i det sivile og kan bli anmodet om å være der 100% ved et plutselig behov. Systemet mangler stresstesting.
En må anta at ved en konflikt vil første kontaktpunkt være militære områder i nord. Disse garnisonene ligger ofte langt unna sivile sykehus og evakueringskapasiteter er svært begrenset. Så hvor vil man frakte skadede? Trolig rett til nærmeste sykestue.
I fredstid behandler sykestuene vernepliktige soldater for enkle allmennmedisinske problemstillinger. Det kan være influensa, halsbetennelser, neseblod og så videre. Mye er idrettsmedisin og belastningskader av forskjellig natur. Den primære pasientgruppen er vernepliktiige hvor forsvaret har et særlig ansvar for å tilby et adekvat helsetilbud. Ansatte skal hovedsaklig ikke benytte sykestuene men man strekker seg ofte langt for å imøtekomme de behov som måtte oppstå for alle innenfor et leirgjerde. I perioder med pandemier som svineinfluensa og nå sist covid kan arbeidsbelastningen bli ekstrem for noen sykestuer. Man må huske at, til forskjell fra et fastlegekontor, kan ikke sykestuene uten videre sende syke soldater hjem når de er hundrevis av kilometer fra sitt hjemsted. Man må derfor tilby et fullverdig helsetilbud 365 dager i året. Utover dette kommer jobb med vaksinering samt medisinsk seleksjon for andre avdelinger.
Train as you fight er gjentatt til det kjedsommelige i forsvaret noen ganger, men det finnes endel elefanter i rommet som ikke ofte blir omtalt. For sanitet er ofte ikke «train as you fight» hovedproblemet, det er snarere «train where you fight». Og hvor skjer kampen? Desto nærmere man kommer en antatt frontlinje desto mindre og mer mobil må et sanitetselement være. Det er en evigvarende idemyldring om hva som utgjør realistiske scenariorer for saniteten i krig. Ideen om store teltsykehus eller kanskje containersykehus på finnmarksvidda har eksistert i mange år, men med ukraina som bakteppe, hvor realistisk er det? Hvor realistisk har det noen gang vært? I Ukraina har man vel til nå kun satt opp et teltsykehus med hjelp fra israelere. Dette ble etablert vest i Ukraina og var ment som et sanitetstilbud til flyktningestrømmen.
Etablering av feltsykestuer og teltsykehus krever måneder med planlegging og et nærmest statiske krigsteater over lengre tid. Det er behov for et paradigmeskifte i fokus på scenario nivå. Vi må gå fra å øve på ting som kan skje om 6 måneder til det å øve respons på ting som skjedde for 2 timer siden. Hvor raskt kan vi forsterke en sykestue ved behov? Hvor raskt kan en sykestue bli til f.eks en role 2?
Mange sykestuer har moderne behandlingsrom og mye som allerede er tilrettelagt. Kompetansen og personale finnes i produksjonsstruktur og må bare utnyttes. Mange tidligere øvelser har prøvd å besette store sanitetsinstallasjoner med personale fra styrkestruktur. Dette krever lang tid å få på plass og resultatene fra slike innkallinger vil erfaringsmessig være svært varierende. Man har ingen garantier for at kristisk personell som f.eks kirurger og anestesileger møter opp. Svært mange av dem vil, med rette, hevde sykehusene de allerede jobber på har større behov for dem.
Men hva skjer med sykestuene når det ikke er fred? For noen av sykestuene lokalisert til storbyer trolig ingenting. Her vil de sivilie kapasitetene være så betydelige at store pasientvolum kan avklares. For sykestuene lenger nord er situasjonen fort annerledes. Store avstander til sivile sykehus og til gjengjeld svært korte avstander til sannsynlige måltavler er en oppskrift på et masseskade scenario ved en konflikt.
Det er en paradoksal ryggmargsrefleks i forsvaret at dersom vi skal øve på noe må vi gjøre det utenfor leir. Vi må ut i et telt eller noen slags provisorisk infrastruktur. For deler av forsvaret gir det kanskje mening. For saniteten gir det ofte ingen mening. Man vil bruke og forsterke eksisterende kapasiteter så langt det er mulig. En sykestue er den mest logiske sanitetsinstallasjonen i enhver forsvarsleir. Vi kommer aldri til å etablere sanitet i et telt rett urenfor en leir med mindre hele leiren er borte. Og dersom hele leiren er borte ville man da etablert seg rett utenfor eller dratt til en annen leir?
Jeg ble fortalt en gang at vi ikke kunne trene på å ta inn skadde på en sykestue fordi det ville gå utover den daglige driften. Det blir litt som å fortelle luftforsvaret at de aldri kan lande på gardemoen fordi det kan gå utover den daglige drift. Hvordan kan vi påberope oss « train as you fight» når vi ikke engang kan trene på det mest åpenbare. Vi må ta innover oss at den drift i krigstid er noe helt annet drift i fredstid. En sykestue bør kunne trenes til å fungere i en virkelighet hvor belastningskader fra fysisk fostring ikke vil ta prioritet.
Noen offiserer vil se sanitet som et nødvendig onde for å nå et mål. Man kan ikke helt styre saniteten uten leger og sykepleiere - og samtidig må man til noen grad høre på det de sier dersom behandling og evakueringskjeder skal fungere. Det skaper et vannskille mellom fagmyndighet og resten av forsvaret som må utviskes.
Foto: Forsvaret
