Krigen i Ukraina er en fullskala konvensjonell krig, med alt det innebærer. Soldatene kjemper for livet i skyttergravene, stridsvogner angriper med hurtig og presis ildkraft med stor gjennombrytingsevne, og tunge granater fyker gjennom luften i massive artilleriangrep. Dette er ikke noe nytt i forhold til tidligere kriger, men, som i tidligere kriger, ser vi også i Ukraina et betydelig innslag av teknologi som er ny eller blir brukt på andre måter enn i tidligere kriger, i større omfang, og med større effekt.
Gjennom media har vi blant annet fått se effekten av moderne panserbekjempelsesvåpen, droner og langtrekkende rakettartilleri. Samtidig som disse og andre systemer har hatt stor effekt på stridsfeltet, foregår det en kontinuerlig utvikling og tilpasning hvor hver forbedring i systemer eller metode etter kort tid møtes med et mottiltak fra fienden.
Fordelen et enkelt utviklingssteg skaper er i så måte ofte kortvarig, og dersom man ikke klarer å integrere disse systemene i et større samvirkesystem vil effekten heller ikke være særlig stor. Noe av den moderne teknologien som er blitt tatt i bruk i Ukraina vil utvilsomt ha sin plass også i fremtidige konflikter, men den løser ikke Ukrainas utfordringer alene. Jeg bruker de tre nevnte systemene som eksempler for å illustrere hvordan bruken av teknologi påvirker krigen, men også endres over tid.
Panserbekjempelsesvåpen
Det amerikanske panserbekjempelsesvåpenet Javelin fikk særlig stor oppmerksomhet i begynnelsen av krigen. Missilet er bærbart, kan avfyres fra skulderen og er et såkalt «fire-and-forget»-system. Det betyr at skytteren sikter seg inn, lar missilet låse seg på målet avfyrer, og deretter styrer missilet selv mot målet, mens skytteren kan søke dekning igjen. Dette gjør det svært effektivt mot fiendtlige panservogner som rykker frem uten infanteri til sikring.
Da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, ble flere av de russiske angrepsstyrkene mot Kyiv stanset av blant annet av ukrainske soldater bevæpnet med Javelin. Bildene av den 6 mil lange kolonnen som sto stille nord for byen gikk verden over, og kort tid senere ble mediebildet fylt av ødelagte russiske stridsvogner med tårnene sprengt av. Det hele ga inntrykk av at den internasjonale våpenstøtten til Ukraina hadde avgjørende effekt på bakken, og enkelte hevdet også at stridsvognens tid på slagmarken var forbi, med bakgrunn i vognenes sårbarhet overfor moderne panserbekjempelsesvåpen.
Droner
Bruken av droner har også fått mye oppmerksomhet, og ingen krig har hittil hatt et så stort innslag av både kommersielle og militære droner. En fersk rapport fra det britiske forskningsinstituttet RUSI forteller at i de delene av frontlinjen hvor det pågår aktivitet finnes det til enhver tid et sted mellom 25 og 50 droner i luften for hver tiende kilometer. Antallet droner som brukes og forbrukes i krigen er nærmest ufattelig, de brukes til en rekke oppgaver, og med stor effekt.
Bruken av droner utvikles kontinuerlig, og det foregår et innovasjonskappløp hvor begge parter søker å oppnå nye effekter eller å kontre motstanderens nyvinninger. Kommersielle droner utrustes med infrarøde eller termiske kameraer for å overvåke stridsfeltet, og under dronene festes det håndgranater og panserbrytende raketter som slippes ned på fiendtlige soldater og vogner. Både Ukraina og Russland bruker også såkalte kamikazedroner, blant annet amerikanske Switchblade, russiske Lantset og iranske Shahed, som flyr rett på målet og eksploderer. I tillegg har større militære droner vist seg å være svært effektive i enkelte sammenhenger, for eksempel den tyrkiske Bayraktar TB2-dronen, som kan bære laserstyrte bomber over lange avstander.
Langtrekkende presisjonsild
I begynnelsen av juli 2022 fikk Ukraina tilført HIMARS langtrekkende rakettartilleri fra USA. GPS-styrte raketter med en rekkevidde på over 80 kilometer gjorde ukrainerne i stand til å engasjere russiske kommandoplasser, ammunisjonslagre og logistikkruter langt bak fronten uten at russerne hadde mulighet til å skyte tilbake. Russernes evne til å etterforsyne og rullere egne frontstyrker ble stadig mer redusert, over flere uker.
Effekten av HIMARS-anslagene var at de russiske soldatenes evne og vilje til å opprettholde et sterkt forsvar langs frontlinjen ble svekket, og den 29. august startet den ukrainske motoffensiven mot Kherson og Kharkiv. Under angrepet raknet de russiske forsvarslinjene fullstendig, og ukrainerne frigjorde over 3000 kvadratkilometer på bare noen få dager.
A HIMARS launch close up. pic.twitter.com/4rTJqS1Pfo
— NOELREPORTS 🇪🇺 🇺🇦 (@NOELreports) May 8, 2023
Kontinuerlig innovasjonskappløp
Både panserbekjempelsesvåpen, droner og langtrekkende presisjonsild er eksempler på at moderne teknologi kan ha stor effekt, og det finnes en rekke andre eksempler, blant annet ny software for å sende måldata fra droner til artilleriskyts, mobilapplikasjoner for å rapportere observasjoner av fiendtlige styrker, og «virtual reality»-systemer til opplæring av nye soldater.
Utfordringen knyttet til bruken av moderne teknologi er at innovasjonen foregår både på ukrainsk og russisk side, og så fort den ene parten har utviklet et nytt «supervåpen» er motparten allerede i gang med å utvikle mottiltak. Ukrainerne har generelt vært mer kreative og har stort sett klart å ha initiativet i dette kappløpet, mens russerne har vært mer reaktive. En av årsakene til dette er at Ukraina i større grad har rekruttert høyt utdannede personer fra befolkningen, og deretter gitt disse personene frihet til å finne nye løsninger.
Russerne har på sin side en betydelig kapasitet innen elektronisk krigføring, og de har i løpet av krigen klart å bruke den mer effektivt. Blant annet har de etter den vellykkede ukrainske motoffensiven i fjor høst klart å jamme GPS-signalene til HIMARS-rakettene, og ifølge CNN har effekten av det langtrekkende artilleriet blitt redusert betraktelig. Effekten har, ifølge en rapport fra RUSI, blitt ytterligere redusert ved at russiske luftvernsystemer i større grad enn tidligere grupperes rundt kommandoplasser og særlig viktige mål, og innkommende missiler og raketter blir skutt ned. Den samme rapporten beskriver også at russerne klarer å jamme droner, og at ukrainerne på grunn av dette mister om lag 10 000 droner i måneden.
Tilsvarende har også effekten av panserbekjempelsesvåpen blitt mindre i løpet av krigen. For det første har det vist seg at de ofte bommer på målet på grunn av tekniske feil, og for det andre har russerne ifølge RUSI modifisert panservognene sine på en måte som reduserer og sprer varmestrålingen de avgir. Dette gjør det svært vanskelig for Javelin og andre lignende systemer å låse seg på målet, og systemene må brukes på korte hold med de utfordringene det innebærer.
Med andre ord: krigen er en tvekamp, og utviklingen av teknologi og metoder foregår kontinuerlig.
Ingen supervåpen
Det finnes ingen høyteknologiske supervåpen som alene har avgjørende effekt. Enhver nyvinning som gir økt effekt vil alltid møtes med et mottiltak, og enkeltkomponenter får først full effekt når de settes i et system hvor komponentene supplerer og komplementerer hverandre.
Effekten av HIMARS-rakettene ble realisert av Ukrainas stridsvognbrigader idet de angrep de svekkede russiske styrkene. Selv om bærbare panserbekjempelsesvåpen bidro til å stanse kolonnene inn mot Kyiv i februar i fjor, var det Ukrainas artilleribataljoner som ødela dem. Videre gir dronene størst effekt når de settes i et system hvor observasjoner bidrar til god etterretning, etterretningen gir måldata til artilleri, fly og andre droner, og måldataene brukes til å ødelegge fiendens styrker.
Det finnes ingen høyteknologiske supervåpen som alene har avgjørende effekt
Til tross for at den teknologiske utviklingen og tilpasningen skjer kontinuerlig og i et høyt tempo, er det også mye ved krigens karakter som ikke har endret seg nevneverdig siden første verdenskrig. På bakken dreier det seg fortsatt om å ta og holde landområder og om å drepe fiendens soldater. Stridsvogner angriper og tar terreng, infanterisoldatene holder det, og artilleriet dreper.
Gammeldags områdevirkende artilleri brukes i enorme mengder, av begge parter. Ifølge RUSI skøyt Russland over 12 millioner artillerigranater i 2022. Ukrainas forbruk er adskillig lavere, men det er fortsatt snakk om skyhøye tall, og Los Angeles Times rapporterer at om lag 80 prosent av tapstallene i krigen skyldes artilleriild.
Samtidig legges det ufattelige mengder miner, det bygges bunkere og det etableres sperringer for å stanse ethvert angrep mot egne styrker. Her er de russiske ingeniørene dyktige. De siste 7 månedene har russerne bygd særdeles sterke posisjoner langs frontlinjen i Øst-Ukraina. Ifølge RUSI-rapporten består de russiske forsvarsstillingene av to til tre linjer, hvorav den første er nedgravde ildstillinger med overlappende ildsektorer, den neste er lange skyttergravsystemer, og den tredje er dekningsrom for soldater og nedgravde stillinger for kjøretøyer. Mellom den første og den andre linjen er det gravd stridsvogngrøfter som er 6 meter brede og 4 meter dype, forsterket med piggtråd og såkalte kråkeføtter som vil stanse både infanteri og vogner. Det hele forsterkes av utallige stridsvognminer og personellminer langs hele frontlinjen.
Krigens natur har ikke endret seg.
Den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz beskrev i boken «Om krigen», utgitt 1832, at krigens natur er preget av konstant fare og anstrengelser. Han beskrev et miljø hvor kanonkuler fyker gjennom luften, kuler fra musketter gir et skarpt smell idet de suser forbi ørene dine, og du må løpe sikksakk mellom lemlestede kamerater for å komme deg frem til neste ildstilling, dehydrert og utmattet etter en rekke harde fysiske anstrengelser.
Det er over 200 år siden Clausewitz tjenestegjorde som soldat i revolusjonskrigene tidlig på 1800-tallet, men de ukrainske og russiske soldatene som slåss intenst ved fronten i Øst-Ukraina vil helt sikkert kunne kjenne seg igjen i erfaringene hans og miljøet han beskriver. Artillerigranater, kamikazedroner, miner, stridsvogner, håndgranater og rifler skaper død og ødeleggelse, samtidig som soldatene kjemper for sitt eget og kameratenes liv gjennom gjørmete skyttergraver og sønderskutte ruiner av bygninger.
Dette er krigens realitet på bakken.
Høyteknologi og lavteknologi
Krigen i Ukraina er både høyteknologisk og lavteknologisk på samme tid. To store militære styrker kjemper mot hverandre med alle tilgjengelige midler, og det utvikles stadig nye systemer og metoder for å bekjempe motparten. Samtidig ser vi at kampene på bakken også utkjempes på samme måte som for 200 år siden, bare med bedre oversikt, større ildkraft og lengre rekkevidde.
Hjemme i Norge har Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen levert sine rapporter, og Forsvarssjefen har lagt frem sitt fagmilitære råd. Snart skal den nye langtidsplanen for forsvarssektoren utarbeides. Hva kan Norge lære av krigen i Ukraina?
For det første at utvikling må skje kontinuerlig. Den som ikke utvikler seg vil bli forbigått, og befinne seg i en situasjon hvor beredskap og forsvarsevne ikke er tilpasset den gjeldende situasjonen og potensielle motstandere. Krigen i Ukraina viser oss at den som tilpasser seg raskest og riktigst vil ha en fordel, blant annet fordi effekten av moderne teknologi vil avta etter den er blitt brukt en stund.
For det andre må utviklingen skje i et helhetsperspektiv. Ukrainas største utfordring er nå å klare å bryte gjennom de russiske forsvarslinjene for å frigjøre ytterligere landsbyer og områder fra russisk okkupasjon. Det finnes ingen teknologiske systemer som kan gjøre dette for dem. Ukrainerne må kombinere effektene av de systemene de har, herunder mekaniserte brigader, missiler, mineryddere, broleggere, jagerfly, luftvern, etterretning og logistikkstøtte, og supplere dette samvirkesystemet med effektene fra droner, satellitter, ildledelsesapplikasjoner og andre ting på en måte som bidrar til helhetlig effekt. Effekten av enkeltkomponenter realiseres først når de settes i et system, i tilstrekkelig mengde, og brukes på riktig måte under kompetent ledelse.
