Den amerikanske managementforskeren Jerry B. Harvey (1935–2015) ble smått berømt for å sette ord på noe vi alle har erfart. Han beskrev hvordan en gruppe kan komme til å gjøre noe som er helt unødvendig, og som ingen av medlemmene i gruppa egentlig ønsker å gjennomføre. Skaden skjer fordi man ikke snakker skikkelig sammen.
Eksempelet Harvey brukte går slik: Fire familiemedlemmer sitter og slapper av en søndag på terrassen da eldstemann foreslår at de skal ta bussen til Abilene for å spise middag. Dattera hans slår umiddelbart til, og sier at det høres ut som en storartet idé. Hennes mann synes derimot denne turen høres både lang og slitsom ut, men ønsker ikke å ødelegge for de andre og svarer: «Det høres fint ut for meg, jeg håper bare svigermor også har lyst til å være med», hvorpå svigermor svarer: «Selvfølgelig vil jeg være med. Jeg har ikke vært i Abilene på årevis.»
Bussturen til Abilene er varm, støvete og lang. Maten de får servert i cafeen i Abilene er minst like bedrøvelig som bussturen. Etter fire stive timer er de endelig hjemme igjen, hvor en i reisefølge sier: «Det var en fin tur, var det ikke?» Svigermor er ikke enig, og sier at hun helst ville ha vært hjemme, men ville ikke ødelegge for de tre andre. Da henger svigersønnen seg på, og hevder at heller ikke han så særlig lyst på turen, men ble med for de tre andres skyld. Da bryter kona hans inn og bedyrer at hun bare ble med for å glede de andre, og at det var galskap å legge ut på en slik tur i den varmen. Det viser seg at heller ikke svigerfaren synes turen var noe særlig, og hadde foreslått utflukten bare fordi han fryktet at det kunne bli kjedelig å sitte der på terrassen. Det demrer da for samtlige at de har gjennomført noe som alle fant både ubehagelig og unødvendig, bare fordi de ikke hadde hjertet til å «ødelegge» for de andre. De burde ha vært like åpenhjertige med hverandre før de dro, som de var etter turen.
Hva har så dette med oss å gjøre? Vi skal ikke til Abilene? Jeg tror vi sitter oftere i bussen til Abilene enn vi liker å tenke på.
Ta for eksempel etatsmodellen i Forsvarssektoren, hvor forsvarsministeren styrer fire underlagte etater: Forsvaret, Forsvarsmateriell, Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarsbygg. Disse leker så butikk seg imellom gjennom såkalt «horisontal samhandel», som etter sigende skal «øke aktørenes kostnadsbevissthet og derigjennom sikre mest mulig rasjonell drift.»
Men er det noen om bord i bussen til Abilene som synes måten dette fungerer på i dag er hensiktsmessig? På den bussen jeg sitter, sammen med tilfeldige stabsoffiserer og andre ferdigvurderte, er det ingen temaer som forårsaker mer latter og hoderysting enn horisontal samhandling. Fortellinger om avdelinger som ikke har råd til å leie garasjen i sin egen leier, slik at garasjen står tom og bilene på utsiden, tar ingen ende. Det finnes uendelige røverhistorier om absurde utslag av den syntetiske markedsmekanismens innvirkning på atferden i et marked med kun én tilbyder og én etterspørrer.
I den bussen jeg sitter synes ytterst få at det er noen god idé å reise til Abilene, og har ingen betenkeligheter med å si det høyt. Men hva med dem som sitter i den andre bussen? Hva med sjefer, direktører og statsråder? Sitter de der og skryter av været, men innerst inne lurer på hvem i h… det egentlig er som har lyst på denne turen? Hvem er det som synes at det vi holder på med er lurt? Finnes det noen?
Framskrittet på Luftkrigsskolen, som Ole Jørgen Maaø beskriver på Stratagem, kan også sees i det lys. ‘Systemet’ leverer produkter ingen vil ha, ikke fordi det er billigere eller sikrere, men fordi aktørene på denne dysfunksjonelle markedsplassen snakker mer om og forbi hverandre, enn med hverandre.
Og hva med Forsvarets command team? Jeg har hørt nok historier om hvordan det konseptet (ikke) fungerer til at jeg lurer på om vi også der sitter og vansmekter i bussen på vei til Abilene. Hvem synes egentlig at dette er den beste måten å bruke lønnshjemmelene på? For å sitere en som kan langt mer om dette enn meg, har vi løst et problem som ikke fantes ved å skape et nytt. Passasjerene kan nok være uenige om hvem som ikke burde ha befunnet seg i bussen, men jeg vil tro at ganske mange mener at ganske mange ikke har noe der å gjøre.
Og hva med OMT? Der har vedkommende som arrangerte turen gått av bussen for lengst, men hva med resten av oss? Hvem synes at dette fungerer etter hensikten? Har vi kjørt for langt i retning Abilene til at det er noen vits å finne en buss som tar oss tilbake?
Og hva med meg selv? Burde ikke jeg ha vært kastet under bussen for lengst, ikke sitte å prate tøv over bussens høyttaleranlegg?
Foto: Shutterstock
