You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Troppssjefen mangler støtte og kompetanse til å ivareta soldatenes psykiske helse

Troppssjefen mangler støtte og kompetanse til å ivareta soldatenes psykiske helse

. 6 min read

Om lag halvparten av befolkningen vår får en psykisk lidelse i løpet av livet. De vanligste er angst og depresjon[1]. Blant unge mennesker i alderen 15–24 er selvmord en av de vanligste dødsårsakene[2]. Psykiske lidelser er således statistisk sett en av de største truslene for livet til aldersgruppen som er inne til førstegangstjeneste.

Hvert år får Forsvaret inn flere tusen unge voksne. Et utsnitt av befolkningen. Et utsnitt av statistikken. Vi sender dem til tjenestesteder i hele kongeriket, hvor de i isolasjon fra omverden trenes til å bli soldater som skal kunne løse oppdrag i fred, krise og krig. I ytterste instans skal de kunne operere og løse oppdrag i ekstreme situasjoner. Dette krever mental robusthet. Viktigheten av mental robusthet er vi omforente om i Forsvaret. I forlengelse av dette bør soldatenes psykiske helse få langt mer oppmerksomhet og anerkjennes som en viktig brikke i vår operative evne.

Det gjøres mye godt arbeid innen psykisk helse i Forsvaret, herunder trekkes oppfølgingen av personell som deltar i internasjonale operasjoner frem. I tillegg er min forståelse at vervede miljøer, spesielt i HRS-systemet, har tilfredsstillende ressurser og at det arbeides strukturert med ivaretakelse av psykisk helse. Tiltakene og ressursene rettes imidlertid ikke mot sjefen på det laveste nivået, han eller hun som er nærmest de vernepliktige soldatene.

Min påstand er at vi ikke er godt nok rustet til å ivareta våre vernepliktige soldaters psykiske helse i Norge i fredstid. Dette fordi troppssjefen, soldatenes nærmeste foresatt, hverken har tilstrekkelig støtte eller tilstrekkelig kompetanse. Troppssjefen er helt sentral for å kunne ivareta soldatenes psykiske helse. Det er troppssjefen som utøver personellansvaret, som skal se og følge opp soldatene sine. Vi står imidlertid overfor tre utfordringer som svekker troppssjefens evne til å ivareta soldatenes psykiske helse:

  1. Det er ikke nok ressurser med rett kompetanse tilgjengelig for å støtte troppssjefen
  2. Det er ingen systemivaretakelse som sikrer bevisstgjøring eller opplæring innen psykisk helse for våre nåværende eller fremtidige troppssjefer
  3. Et stadig redusert utdanningsløp og erfaringsnivå begrenser overskuddet til troppssjefen. Et overskudd som er nødvendig for å ivareta personellet på tross av utfordring 1 og 2

Psykisk helse er svært komplekst. Jeg vil derfor være tydelig på min tilnærming. Jeg ønsker å kort belyse de utfordringene jeg mener vi står ovenfor og de tiltak vi må fatte for å styrke vår evne til å ivareta soldatenes psykiske helse. Mine perspektiver er formet av erfaringer fra tjenestesteder i Indre Troms og jeg retter søkelyset på ivaretakelsen av våre vernepliktige soldater i fredstid.

Manglende støtte til sjefen

«Soldaten din har alvorlig depresjon» sa en lege til meg for noen år siden

«Hvordan skal jeg ivareta jeg soldaten min?» Spurte jeg

«Det har du ingen kompetanse til å gjøre» svarte han

«Når kan han få time hos stressmestringsteamet?» fulgte jeg opp

«Stressmestringsteamet har ingen kapasitet» sa legen

Stressmestringsteamet innehar mye god kompetanse, men lider av høyt funksjonelt fravær og har for få stillingshjemler. De færreste avdelinger og tjenestesteder har egne psykologer eller psykiatriske sykepleiere. Stressmestringsteamets ressurser strekkes som konsekvens over så mange avdelinger og soldater at de ikke har mulighet til å være en effektiv støtte for troppssjefen. I tillegg er stressmestringsteamet sentralisert og sterkest bemannet i Sør-Norge. Den geografiske tilgjengeligheten til denne støtten oppleves dersom som knapp.

Presten, og i noen avdelinger imamen eller humanetikeren, kan være en god samtalepartner for soldatene. Det å kunne betro seg til noen utenfor kommandolinjen er viktig og flere sjefer opplever å få støtte fra presten til tyngre samtaler. Utfordringen er at presten sjeldent har formell kompetanse innen annet enn teologi og sjelesorg. Det fremstår for meg som et tydelig behov for å prioritere stillingshjemler til personell med rett kompetanse slik at de kan støtte ivaretakelsen av personellets psykiske helse. Det er kanskje på tide å sentralisere prester, imamer og humanetikere til fordel for økt geografisk tilgjengelighet til personell med profesjonell kompetanse innen psykisk helse.

Det er fagpersonell innen psykisk helse som har kompetanse til å følge opp den enkelte soldats psykiske lidelse og støtte troppssjefen med blant annet forståelse og tilretteleggingstiltak. Vel så viktig er den faglige vurderingen av soldatens psykiske helse og hvorvidt soldaten eksempelvis vurderes som suicidal eller ikke. Jeg har selv hatt flere rekrutter med selvmordstanker. For å kunne ivareta disse har jeg vært avhengig av at fagpersonell tar stilling til alvorlighetsgraden og øker min forståelse for soldatens oppfølgings- og tilretteleggingsbehov. Dette er helt avgjørende vurderinger som hverken en prest, imam eller humanetiker kan ta.

At soldaten min som led av en alvorlig depresjon ikke ble dimittert var et unntak, men dialogen tydeliggjør utfordringen: Troppssjefen får ikke støtte og har ingen kompetanse innen psykisk helse. I mangel på spesialisert støtte er sistnevnte ekstra bekymringsverdig. Når vi vet at det statistisk sett, og i realiteten, er flere av våre soldater som har og vil få psykiske utfordringer må personellivaretakelsens kompleksitet tydeliggjøres og troppssjefen må få verktøy som muliggjør ivaretakelse av psykisk helse.

Psykisk helse i lederutdanning

«Det å miste sin daglige frihet, være langt fra de man er glad i, bo tett sammen med mange andre og få ordre om hva man skal gjøre, kan for mange unge mennesker være en såpass stor påkjenning at de får reaksjoner på dette. I Forsvaret kalles dette innrykksreaksjoner, siden reaksjonen er forbudet med «innrykk»: Å møte til militærtjeneste. Slike reaksjoner går som oftest over, men kan av og til utvikle seg til å bli et helseproblem»[3].

Innrykksreaksjoner er ofte noe av det første nyutdannede offiserer møter når de tiltrer som troppssjef og får ansvar for vernepliktige soldater.  Disse reaksjonene tar mange former og kan være såpass sterke at soldatene utvikler angst, depresjon og selvmordstanker. Slike psykiske lidelser er ikke nødvendigvis knyttet opp mot innrykksreaksjoner, men kan være en realitet før personellet møter til militærtjeneste. Mange av våre soldater bærer mye vekt på sine skuldre, selv før de får på seg 4. linjes stridsutrustning.

Troppssjefen er soldatenes nærmeste foresatt og er, med sine sersjanter, den som er best posisjonert for å se soldatene. Herunder identifisere de som trenger hjelp, fatte støttende tiltak i hverdagen og systematisk øke personellets mentale robusthet. Likevel er det ingen bevisstgjøring, kursing eller utdanning av offiserer innen psykisk helse før de tiltrer sjefsstillinger og får ansvar for flere titalls unge voksne. Hele døgnet. Hele året. Personell som lever, trenes, utdannes og øves under krevende forhold.

Troppssjefen må være til stede for å ivareta sine soldater. Den geografiske betingede ressursen som for eksempel stressmestringsteamet utgjør er derfor spesielt utfordrende på troppsnivå. Når troppssjefen ikke har tilgjengelig profesjonell støtte tydeliggjøres deres behov for økt kompetanse og forståelse for psykisk helse.

Offiseren skal ikke være psykolog, men offiseren må ha grunnleggende forståelse for psykisk helse. Troppssjefen skal ikke behandle psykisk syke soldater, men troppssjefen trenger verktøy for å identifisere personell med behov for hjelp, snakke om psykisk helse og tilrettelegge og følge opp sine soldater.

God personellivaretakelse krever troppssjefer med overskudd

Utdanningen av ledere i Forsvaret er skjært ned til beinet, og forbi. Selv med lengre utdanningsløp har vi ikke klart å forberede unge offiserer på personellivaretakelsens kompleksitet. Akkurat det var ikke bedre før. Men når utdanningen og erfaringskravene for både spesialister og offiserer reduseres, samtidig som de operative kravene er konstante og stridsmiljøet stadig mer komplekst, er det sannsynlig at overskuddet til troppssjefen svekkes. Et overskudd som muliggjør ivaretakelse av 40 soldater. 40 forskjellige innrykksreaksjoner, 40 forskjellige behov og 40 forskjellige sammensatte og komplekse livserfaringer som kan komme til utrykk i særskilte oppfølgingsbehov og psykiske lidelser.

Oppsummert produserer vi troppssjefer med stadig dårligere forutsetninger for å ha det mentale overskuddet som kreves for å ivareta sitt personellansvar. Samtidig har de lav kompetanse innen psykisk helse og et svært begrenset og geografisk betinget støtteapparat.

Tre tiltak som må fattes

Konsekvensen av utfordringene jeg her har skissert er en mangelfull personellivaretakelse og en svekket evne til å skape beredskapsklare soldater. Jeg mener derfor vi må iverksette minst tre konkrete tiltak for å styrke troppssjefen evne til å ivareta soldatenes psykiske helse:

  • Vi må tilgjengeliggjøre profesjonell støtte for å styrke ivaretakelse av soldatenes psykiske helse og ikke akseptere at denne støtten er geografisk betinget. For å faktisk prioritere psykisk helse må alle avdelinger og alle troppssjefer ha nærhet til helsepersonell med kompetanse innen psykisk helse.
  • Vi må øke troppssjefenes bevissthet rundt, og forståelse for, psykisk helse. Dette innebærer å gi sjefen verktøy for å styrke evnen til å se og ivareta sine soldater og indentifisere personell som trenger profesjonell hjelp. Dette bør være en del av utdanningen ved Krigsskolen. I tillegg bør alle troppssjefer få kurs i psykisk førstehjelp (ReSTART), et program som enkelte avdelinger har startet implementering av.
  • Vi må ta innover oss kompleksiteten av ansvaret troppssjefen bærer og vektlegge dette når utdannings- og erfaringskrav settes. Troppssjefen trenger overskudd for å kunne se og følge opp sine soldater.

Troppssjefen er nøkkelen

Vi må anerkjenne at troppssjefen har, og alltid vil ha, en sentral rolle i ivaretakelse av soldatenes psykiske helse. Troppssjefen trenger derfor økt forståelse for psykisk helse, flere verktøy å kunne benytte seg av i hverdagen og økt tilgjengelighet til profesjonell støtte. Dette er avgjørende for å ivareta, utdanne og trene soldater som er klare til strid.

Soldatenes psykiske helse er en viktig brikke i vår operative evne, dette må gjenspeiles i prioriteringen av støtteressurser og troppssjefens kompetanse.


[1] https://www.psykologforeningen.no/publikum/fakta-om-psykiske-lidelser

[2] https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/organisasjon/forsvarets-sanitet/forsvarets-helseregister-ime/publikasjoner/Helse_for_stridsevne_2015.pdf/_/attachment/inline/c5fdac8b-c396-4d89-b100-b18a322a5a70:675ef13d6c44f9dd69a9eefa443dd74309dc7134/Helse_for_stridsevne_2015.pdf

[3] Reichelt, Jon (2016): Håndbok i militærpsykriati


Foto: Juni Victoria Nordrum


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.