- Militære styrker kan ikke unngå å operere i byer og tettsteder, men er ofte utrent og uforberedt på kompleksiteten i urbant stridsmiljø.
Slik konkluderer offiserene og militærforskerne John Spencer og Liam Collins i den rykende ferske boken «Understanding Urban Warfare», en bok som definitivt bør på leselisten for en grundigere forståelse og refleksjon over militære operasjoner i urbant terreng (MOUT).
Boken argumenterer for at striden i fremtiden vil stå i byer og tettsteder – der folk bor, verdier skapes og lokalt styresett utøves. Boken flytter altså militært fokus fra rural teig til urbant terreng – fra skogen til sentrumsgatene, fra myr til mur.
Det er et fokus som også Hærens våpenskole (HVS) på Rena har hatt i noen år. Jeg har hatt nytte av å delta på kurs og instruksjoner i et norsk fagmiljø som grundig og detaljert både har det overordnede blikket på urbant terreng, men samtidig utvikler konkrete stridsdriller for enkeltmann og avdelinger for operasjoner fra hus til hus. Boken supplerer og aktualiserer MOUT-arbeidet på Rena.
Maktsentra og verdiskapning
- Byer er i økende grad maktsentra for nasjonal og regionalt styre. Verdiskapningen gjør byene til motorer i en nasjons økonomi, og knutepunkter for handel og logistikk. Noen byer er attraktive militære mål kun som følge av sin strategiske beliggenhet. Befolkningen som bor i byene vil bidra til enten støtte eller motstand til militære operasjoner som pågår, skriver forfatterne i innledningen. Det er faktorer som vil ha innflytelse på både planlegging og gjennomføring av militære operasjoner i byer og tettsteder, mener forfatterne.
I boken begrunner de økende interesse for urbant terreng med befolkningsøkning, generell urbanisering, sentralisering og at byer blir knutepunkter for elektronisk nettverksbygging. Flere av problemstillingene som diskuteres i boken tangeres også i «Heimevernet mot 2030: Framtidig rolle og oppgaver», som blant annet stiller spørsmålet:
- Hvordan skal Heimevernet kunne oppnå forankring og fotavtrykk i de store byene?
FFI-rapporten fremhever at HV som territorialforsvar «bør være en distribuert, lokalt forankret organisasjon, plassert der tyngdepunktet av folk bor, i stand til å håndtere store, kombinerte og langvarige hendelser. De retningsgivende prinsippene for Heimevernet bør være fleksibel støtte, sivilt-militært samvirke og lokal forankring».
Kampkraft og sivil-militært samarbeid
Et sentralt læringspunkt i «Understanding Urban Warfare», er at effektiv MOUT må gjennomføres med «Combined Arms», altså med samvirke mellom ulike kapasiteter – og da ikke bare militære kapasiteter. I en norsk ramme må det forstås med den kampkraft og det panser Hæren kan tilby, koplet sammen med den lokalkunnskap og sivile nettverk HV bringer inn, vevd sammen med de sivile delene av totalforsvaret, som nasjonale, regionale og lokale aktører. Boken drøfter blant annet scenarier der sivil-militært samarbeid blir et tyngdepunkt i en ren stridsoperasjon i urbant terreng.
«Understanding Urban Warfare» har egne studier av en rekke eksempler på strid i urbant terreng fra Andre verdenskrig frem til i dag, men det utelukker ikke at tankesett og operasjonsmønster også er anvendelig stilt overfor aktualiserte hybride trusler mot Norge i fred/krise/konflikt.
Forfatterne har valgt en metode der fagfolk med særlig kunnskap om et tema intervjues, et spørsmål og svar-format. Metoden legger opp til en muntlig og uformell tone – men blir fort ordrik, og da må man lete mer omhyggelig etter kjernen. Boken kunne med fordel ha vært strammet inn, uten at det hadde rammet viktige poenger. Intervjuformatet kan ha sammenheng med at Spencer også driver podcasten «Urban Warfare Project», som også er et godt valg for lyttelisten (eventuelt mens man venter på at boken skal ankomme i posten).
Fire kategorier byer og tettsteder
Spencer og Collins bok er delt i to hoveddeler, og har en akademisk-praktisk tilnærming til by som stridsmiljø. Hvis du ønsker mer innsikt i å «ta rom» vil du bli skuffet. Boken drøfter overordnede faktorer som er nyttige både under planlegging og utførelse av militære operasjoner i urbant terreng.
I del 1 av boken defineres ulike typer urbant miljø og hvilke militære utfordringer de ulike by-typer medfører, i del 2drøfter forfatterne erfaringer fra strid i ni ulike byer, fra Andre verdenskrig til i dag.
Forfatterne fremstiller inngående fire hovedkategorier av byer:
- Ustyrlige byer, det vil si byer der nasjonale myndigheter har mistet effektiv territoriell kontroll og ikke er i stand til å opprettholde lov og orden innenfor byens grenser. Eksempler er Johannesburg (Sør-Afrika), Mogadishu (Somalia) og Sana’a (Jemen).
- Globale byer er byer hvor internasjonal økonomisk makt er samlet. Disse byene er nodene i et verdensomspennende nettverk med utveksling av varer og tjenester, samt informasjon. Et eksempel er New York. Disse byene tok til å utvikle seg for alvor med globalisering og internasjonalisering av varer og tjenester fra cirka 1980-tallet. I Norge kan man kanskje se på Stavanger som en global by, som vår «hovedstad» for gass og olje.
- Smartbyen er et relativt nytt fenomen. Kjennetegnende er at ny teknologi bidrar til å understøtte offentlige tjenester og innbyggernes livskvalitet. Norske byer og tettsteder vil for en stor del falle inn under definisjonen «smartbyer»: Du har en app for å komme inn på søpla, en app for å parkere, lade batteribilen og bestille legetime (og smarttelefonen fylles opp med diverse varsler fra disse tjenestene).
Bruken av informasjonsteknologi gjør på den ene side liv i fred enklere, men smartsamfunnet er også mer sårbare for hybride så vel som konvensjonelle angrep. Et aktuelt norsk tema i så måte er strømavhengigheten vi finner i mange husholdninger. Strøm trengs for TV og Playstation, men er enda viktigere for varme og matlaging når termometeret viser 10-20 blå. Riksrevisjonen påpekte nylig at et angrep mot strømnettet «kan få katastrofale følger for samfunnet», og at «beredskapen mot slike angrep [ikke] er god nok».
Ved å slå ut strøm, vil smartbyen fort ikke bli fullt så smart – og det kan bli både mørkt og kaldt lenge, og med strømavhengige biler kan mobiliteten i samfunnet også raskt rammes.
Ved å slå ut kritisk infrastruktur for tele/nettverk, blir smartbyen ganske fort temmelig dum.
- Megabyer defineres ut fra folketallet: Mer enn ti millioner innbyggere. Vi fikk de første to megabyene i 1950-årene. I 2018 var det 33 megabyer – og i 2030 er tallet oppe i over 40 slike byer, skal man tro prognosene.
Et eget kapittel er viet terrenget under bakken, det vil si tuneller, underjordiske kraftgater og kloakksystemer – og hvordan både angripere og forsvarere kan fasilitere operasjoner ved å utnytte infrastruktur under bakkenivå.
Suksessfaktor: Integrert planlegging av sivil-militær innsats
I del 2 forsøker forfatterne å trekke ut lærdom av strid i til sammen ni byer av ulik størrelse, til ulike tider, på ulike steder og med ulike aktører.
Slaget om Ortona i Italia fant sted under Annen verdenskrig, i 1943-1944. Canadiske styrker manglet etterretninger om at Ortona var ankerpunkt for den tyske forsvarslinjen «Gustav», som skulle hindre alliert invasjon av «støvellandet» fra sør mot nord. Canadierne gikk altså på kvist mot uventet stor tysk motstand, men lærte fort helt nye teknikker for å slåss seg fra hus til hus. Blant annet lærte de at små kanoner var effektive for å lage nye «dører» for entring, samt betydningen av pionerkapasiteter for å sprenge seg fra hus til hus.
«Black Hawk Down»-scenariet fra Mogadishu i Somalia i 1993 gjennomgås med intervjuer av tre sentrale amerikanske veteraner som var på bakken under den skjebnesvangre operasjonen. En sentral lærdom var at det kostet mange liv å operere i urbant terreng med upansrede kjøretøy.
Det andre slaget om Fallujah i Irak fant sted i slutten av 2004, for å renske byen for opprørere. Tidligere samme året hadde amerikanske styrker forsøkt å besette byen med opp mot 300.000 innbyggere, men måtte gi opp etter bare fire dager etter press fra irakiske selvstyremyndigheter. Opprørerne brukte Fallujah som base for å angripe mål i Baghdad og andre byer. Amerikanernes oppdrag var tredelt: Ødelegg fiendtlige styrker, klarer byen og skap forutsetninger for gjenoppbygging.
- Å slåss mot en motstander som har etablert seg i urbant terreng er absolutt det siste du ønsker, fordi du mister alle fordelene du har i rurale områder: Du mangler presise etterretninger fra dypet, du begrenser adgangen til å bruke ild på grunn av materielle ødeleggelser og det er stor risiko for de sivile som befinner seg i byen, sier bataljonssjefen som blir intervjuet i boken.
Et kapittel er også viet det sivil-militære samarbeidet mellom amerikanske styrker og ledende aktører i Fallujah før, under og etter det andre slaget om Fallujah. Innledningsvis bidrog samarbeidet med byens ledere til å evakuere flest mulig av innbyggerne, og amerikanerne fikk også verdifulle etterretninger om de cirka 4500 opprørerne som hadde etablert seg i byen. Allerede mens kampene raste, begynte amerikanerne å prioritere gjenoppbygging av kritisk infrastruktur som var ødelagt og få i gang «kommunale» tjenester som vei, vann og kloakk. Rundt 60 prosent av alle bygninger i byen var ødelagt eller skadet.
- En suksessfaktor var integrert planlegging av sivil-militær innsats, hvor innsatsen ble sett på som tilrettelegger for stridsoperasjonene, sier den amerikanske sjefen for den sivil-militære avdelingen som deltok i operasjonen.
Slaget om Ramadi er også fra det irakiske stridsteateret, og fant sted i 2006. Ramadi var etter irakisk målestokk en moderne universitetsby, bygd opp på 1800-tallet. Amerikanerne ønsket å «fikse problemet med opprørere, uten å skape et nytt Fallujah med store ødeleggelser». De utviklet derfor en «blekkflekk-strategi» for å få kontroll over byen, som de kalte «COP (Combat Outposts) in a Box».
Operasjonen ble gjennomført i seks faser: For det første identifiserte amerikanerne elleve lokasjoner/bygninger som kunne brukes som fremskutte baser. For det annet gikk de hurtig og overraskende inn med begrensede styrker for å ta kontroll over bygningene. For det tredje ble forsyningsaksen til basene sikret. For det fjerde ble COP’ene fortifisert med Hesco-bastioner og ingeniør-støtte. For det femte begynte man å operere i stadig større sirkler ut fra de fremskutte basene. For det sjette – til slutt – ble drift av basene overlatt til irakiske styrker.
«Blekkflekk-strategien» var mye mindre ressurskrevende enn for eksempel styrkene som var nødvendige for å ta Fallujah. Amerikanerne kom også i bedre posisjon til å innlede lokalt sivil-militært samarbeid ut fra de fremskutte basene og dermed vinne støtte i lokalbefolkningen.
Hi-tech med begrenset verdi
«Slaget» om Sadr City i 2008 ble ikke et slag i militær forstand: Ingen avdelinger gikk inn i den fiendtlige bydelen Sadr City i Bagdad, som var en frihavn for opprørere og base for angrep mot andre deler av den irakiske hovedstaden. I stedet isolerte amerikanerne bydelen og bygde en fem kilometer lang og flere meter høy betongmur og tok full kontroll av hva som beveget seg inn og ut. Under byggingen mistet seks amerikanske soldater livet, mens rundt 700 opprørere ble drept i forsøket på å hindre byggearbeidene.
Slaget om Mosul var en konsekvens av daeshs fremmarsj og etablering av et islamsk kalifat med hovedsete i Raqqa. Mosul var en viktig strategisk by for daesh, og var en by som i 2016 hadde om lag en million innbyggere. Boken beskriver utålmodig amerikansk støtte til tålmodige irakiske styrker, som brukte lang tid på å veksle mellom militære og sivil-militære virkemidler for å oppnå kontroll.
Slaget om Marawi fant sted på Filippinenes nest største øy, Mindanao, og startet i 2017. Muslimske opprørere tok kontroll over Marawi, og de rundt 200.000 innbyggerne kjøpte innledningsvis budskapet om at opprørerne «var der for å beskytte innbyggerne mot filippinske myndigheter». Ideen var å skape et lokalt islamsk kalifat, etter mønster fra Raqqa. Etter hvert forstod innbyggerne at brutale opprørere hadde lite interesse av å beskytte dem, og fra kjellere og tilfluktsrom postet de meldinger på sosiale medier og bad om hjelp fra myndighetene. Det tok mer enn fem måneder før filippinske styrker gjenvant kontrollen i byen, etter blodige kamper fra hus til hus.
Slaget om Shusha i Nagorno-Karabakh i 2020 er siste og ferskeste eksempelet som drøftes. Shusha er en småby på størrelse med Hokksund, men ligger strategisk til langs sentrale veiakser og med overhøyde til viktige dalføre under. Kontroll over byen var et sentralt mål for både Aserbajdsjan og Armenia under 2020-konflikten. John Spencer har studert dette slaget detaljert, og mener det er mye å lære av kamphandlingene. Et nøkkelpoeng er å ha nok «støvler på bakken». Selv om aserbajdsjanerne hadde rikelig med hi-tech som moderne droner og presisjonsvåpen, er disse ressursene til liten nytte når striden står i trange bygater, mener forfatterne.
Byen som «organisme»
Forfatterne konkluderer med at det er sentralt for militære sjefer på alle nivåer å forstå «byen» som en organisme med bevegelige deler – ikke som et statisk ruralt terreng: Befolkning, kritisk infrastruktur og intern informasjonsflyt mellom mennesker er elementer som er avgjørende å forstå, planlegge med – og utnytte til sin fordel.
Forfatterne peker også på hvordan operasjoner i byer og tettsteder forhøyer både «risk to mission» og «risk to soldiers», men er krystallklare på at det ikke lenger er mulig å «kjøre rundt» byene for å føre striden i enklere og mer tilvant skog og vidde.
Fra de ulike eksemplene på urbane operasjoner, trekker forfatterne ut noen kulepunkter med læring – et utvalg:
- Strid i by krever «Combined Arms»-innsats. Kombinasjonen panser og «boots on the ground» er suksessfaktorer. Med cirka 100 norske byer av ulik størrelse, er skepsisen til å kjøpe stridsvogner ikke helt enkel å forstå i lys av forfatternes vekt på stridsvogner som betingelse for suksess.
- Informasjonsoperasjoner og sivil-militær innsats må være integrert i planleggingen, for å understøtte militære operasjoner i urbant terreng. Lokalkunnskap og nettverk til sivile i byer er kritisk for å vinne.
- Strid i by vil medføre både store sivile tap og store materielle ødeleggelser.
Mitt syn på boken
«Understanding Urban Warfare» er lettlest, oversiktlig, ryddig og systematisk redigert, om enn ordrik. Det er et utall kildehenvisninger – dels med lenker — for dypdykk i de enkelte poenger. Boken aktualiseres ved at også krigen i Ukraina drøftes kort, ved at forfatterne peker på hvor viktig det er for både russere og ukrainere å besitte byer.
Boken har et hovedfokus på rene stridsoperasjoner, og kunne med fordel drøftet urbane problemstillinger knyttet til fred/krise/konflikt-scenarier og komplekse hybride trusler – altså en asymmetrisk trussel som er aktuell i dag. Men her kan leseren lett gjøre egne refleksjoner.
Fra et norsk lesested er det enkelt å tankekople de ulike eksemplene med byer og tettsteder her til lands, selv om størrelsen mellom Fallujah og Fredrikstad eller Mosul og Mandal er ulik, og kapasiteter på divisjons størrelse ikke akkurat er hva Norge kan stille. Et nøkkelpoeng for meg er forfatternes understreking av sivil-militært samarbeid og lokalkunnskap for å oppnå ønsket sluttilstand i urbant terreng, og det har en side mot totalforsvarskonseptet som vi bygger på.
Boken bør på leselisten for enhver som har et nærmere militært forhold til myr enn til mur.
