Utdanningsreformen – en villet katastrofe

Trofaste og observante lesere av Stratagem vil ha registrert at jeg har vært en smule opptatt av utdanningsreformen i Forsvaret. Ikke bare av hvorfor reformen gikk på trynet, men også hvorfor den i det hele tatt ble gjennomført på den måten det skjedde. Til dags dato har jeg ikke fått svar på noe av det, annet enn at dette har ikke jeg noe med og at departementet ville bruke pengene på andre ting enn kompetanse. I åtte år har jeg slåss mot disse vindmøllene.

Kanskje vindmøller er en dårlig metafor. Mer dekkende er det kanskje at jeg i åtte år har stått i bakgården og kastet grus og småstein opp på et soveromsvindu i tredjeetasje. Mange som i årenes løp har sett meg holde på har nok tenkt: Er han helt idiot? Vet han ikke at det ikke er noen hjemme der? Alternativt: Er han helt idiot? Ingen vil vel lukke opp for den dusten der. Det var derfor både overraskende og gledelig da jeg i vinter fikk selskap der i bakgården, av selveste Ombudsmannen for Forsvaret.

Ingen reformer i staten, av noen størrelser, møter bare velvilje og heiarop. Mange er som regel mest fornøyd med tingenes tilstand slik de er. Men i motsetning til de fleste andre reformer Ombudsnemda har møtt på sin vei, har de til dags dato ikke funnet noen som har noe godt å si om utdanningsreformen. Alle involverte er mest opptatt av å feie over gamle spor, og heller se fremover. Dette er en reform ingen, øyensynlig, vil stå inne for. Men hvordan er det mulig? Reformer er jo ikke noe som bare skjer. De faller ikke ned fra himmelen, eller skyldes i land i løpet av natten. Det er noen, med tilstrekkelig makt og myndighet, som har villet denne reformen.

Ikke tilstrekkelig utredet

Ombudsnemda bestemte seg derfor å undersøke saken nærmere: «Ombudsnemnda besluttet å gjennomføre et tilsyn av utdanningsreformen i Forsvaret basert på tidligere tilsyn, møter og avdelingsbesøk, der nemnda gjennomgående er fortalt at utdanningsreformen har vært mislykket.»[i] At reformen mislyktes er i seg selv intet mysterium: «Utdanningsreformens uttalte hovedmål var å skape bedre forutsetninger for utdanning, å styrke kvaliteten i Forsvarets utdanningssystem og å redusere utgiftene. Utdanningsreformen skulle være en struktur- og kvalitetsreform.»[ii] Alle vet at man sjeldent får mer, eller bedre, for mindre. Dette var derfor dømt til å mislykkes.

Det nemnda er mest kritisk til, er derfor ikke at reformen gikk på trynet, de lå i kortene, men at prosessen som ledet til utdanningsreformen ikke var «tilstrekkelig utredet i henhold til utredningsinstruksen». Forsvarsdepartementet satte altså i gang en omfattende reform uten å tenke seg skikkelig om: «Konsekvensene ved utdanningsreformen var ikke tilstrekkelig utredet. Daværende forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hanssen advarte om dette, men hans oppfatning og råd ble ikke fulgt av embetsverket i Forsvarsdepartementet.»[iii]

Ombudsnemda er deretter mest opptatt av å beskrive de konsekvensene den manglende konsekvenstenkning fikk. FD vurderte for eksempel ikke:

• Hvilke konsekvenser det kunne få, om en utdanningsreform resulterte i mindre god militær utdanning enn det gjeldende utdanningssystemet.
• Hvilke konsekvenser en endring av sikkerhetssituasjonen til det verre kunne få for utdanningsreformen, herunder om man i det minste burde vente med utdanningsreformen inntil ny militær ordning var gjennomført og evaluert, slik forsvarssjefen foreslo.
• Konsekvensene av økonomisk innsparing på andre områder enn utdanning, sammenlignet med konsekvensene av økonomisk innsparing på utdanning.[iv] 

Ombudsnemnda finner det altså svært tankevekkende at FD ikke fulgte statens egen utredningsinstruks: «Med tanke på hvor viktig utdanning er for Forsvarets evne og for Forsvarets personell, mener Ombudsnemnda det er svært bekymringsfullt at prosessene som ledet til utdanningsreformen, ikke fulgte utredningsinstruksen. Særlig alvorlig er det når det gjelder utredninger av mulige konsekvenser.»[v] Men Ombudsnemnda er ikke så veldig opptatt av hvorfor FD la statens utredningsinstruks til side. Her må altså jeg tre støttende til.

Et ønske om ikke å vite

At det var dumt ikke å konsekvensvurdere utdanningsreformen før man iverksatte den er altså åpenbart, men nemda er som nevnt ikke så opptatt av hvorfor departementet valgte å se bort i fra statens egne retningslinjer i en så viktig sak. Personlig tror jeg ikke at dette var en forglemmelse, men en helt bevisst handling. Departementet hadde sannsynligvis en godt begrunnet mistanke om at innsparingspotensialet ikke var spesielt stort. Det man eventuelt sparte på å kutte i den nivådannede utdanningen, måtte sannsynligvis tas igjen med fag og funksjonsutdanning: «Ombudsnemnda er opplyst om at flere forsvarsgrener har sett seg nødt til å etablere tilleggsutdanninger og økt kursaktivitet, både ved våpenskoler og ute i avdeling, for å kompensere for endringer i grunnutdanningen som utdanningsreformen etablerte.»[vi]

Forsvarsdepartementet visste altså, eller hadde sterke mistanker om, at reformen ville mislykkes, noe den konsekvensutredningen forsvarssjefen ba om ville ha avdekket. Men hvorfor slukket FD bilens frontlys og satte utfor dette stupet, med full gass? Jeg tror det skyldtes en rekke uheldige omstendigheter. 

Det flerhodete uhyre

For det første hadde krefter i FD lenge ønsket å rydde opp i Forsvarets utdanning. Sett ovenfra ser høyre utdanning alltid uoversiktlig og komplisert ut. I den sivile utdanningssektoren aksepterer man at det er slik det er, og slik det må være. Mens noen koker reagensglass, finleser andre gamle manuskripter, mens atter andre løper etter en ball eller bøyer sterke tyske verb. Men når seniorbyråkratene i FD skuet utover den like brokete militære utdanningen i Norge, konkluderte hun derimot med at noe måtte være galt. Hvorfor kan ikke alle bøye tysk verb, eller lese statsvitenskapelig teori? Det må da være mye å spare på at alle gjør det samme?

For det andre var det en ganske utbredt oppfatning i deler av Forsvarets ledelse om at utdanningssektoren i Forsvaret hadde sneket seg unna alle de nedskjæringer og omstillinger som hadde plaget Forsvaret de siste 30 år. Både Stabsskolen og de tre krigsskolene hadde ligget på det samme stedet så lenge noen kunne huske. Omkvedet var derfor: «Nå er det f… meg utdanningssektorens tur!» Nå skulle endelig også de uniformerte skolefolkene få kjenne sparekniven kile ned langs nakkehvirvlene. Hva hensikten med å svinge sparekniven var, betød ingenting. Det som betød noe var at: «Nå er det (endelig) skolenes tur.»

For det tredje hadde Forsvarets høgskole endelig fått en sjef som ikke var opptatt av skole, utdanning og kompetanseutvikling. Hun ville ikke gjøre anskrik om FD ønsket å kutte skolens hovedpulsåre. Denne miksen var som man skjønner eksplosiv.

Det var et stort ønske om å kutte i utdanningen både i FD og i deler av Forsvarets øverste ledelse, og det var ingen i skoleledelsen som sto opp for betydningen av militær kompetanse. Veien mot avgrunnen lå med ett vid åpen. Man kunne derfor ikke ta risikoen med å konsekvensutrede utdanningsreformen. Hadde man gjort det, kunne hele prosessen ha stoppet opp. Som ombudet skriver: «Under tilsynet har admiral (p) Bruun-Hanssen fortalt Ombudsnemnda at han ikke opplevde noen oppriktig vilje i embetsverket i Forsvarsdepartementet til å lytte til hans fagmilitære oppfatning og råd når det gjaldt utdanningsreformen.»[vii]

En konsekvensvurdering ville med all sannsynlighet ha vist at det militære utdanningssystemet i Norge fungerte ganske godt, og at det heller ikke var spesielt dyrt, relativt sett. Men det var en kunnskap man for all del ikke ville ha. Det ville tatt lufta fullstendig ut av ballongen. Derfor brøt FD statens egne retningslinjer.

Når Ombudsnemda skriver at «hensynet til økonomisk innsparing i realiteten overskygget alle andre hensyn», mener jeg derfor at de er litt upresise.[viii] FD hadde nok en mistanke om at innsparingspotensialet reelt sett var lite. Det var mange som advarte mot en betydelig kostnadsglidning. Det som så ut som sparing var i realiteten kun å skyve flere av regningene over på grenssjefene. Derfor ville man ikke konsekvensvurdere reformen. Men økonomisk innsparing ble likevel brukt som et relativt uangripelig salgsargument. «Vi må spare penger» er et argument alle i Forsvaret i 2017 hadde et forhold til, derfor ble innsparingsargumentet brukt – som kamuflasje. Det reelle ønsket var ikke å spare penger, men å rydde i det som ble oppfattet som et akademisk villnis, koste hva det koste ville. Det skulle bare en liten gnist til for at dette brygget eksploderte, og i 2017 smalt det.

Kritikk uønsket

Som nevnt er det hyggelig å få selskap av Ombudsnemda her i bakgården. Det lyder også litt tøffere når de kaster stein på vindusruta enn når jeg gjør det. Men jeg har ingen grunn til å tro at noen åpner nå heller. Det er ingen hjemme.

FDs respons på Ombudsnemdas tilsyn er nok ganske symptomatisk for det som (ikke) kommer av respons fra de som sto bak denne fadesen: 

Lovens tilsynsbestemmelse gir nemnda kun adgang til å føre tilsyn med Forsvaret. FD tolker loven dithen at tilsynet dermed er begrenset til å omfatte virksomheten Forsvaret, og da kun innenfor ombudsnemndas mandat. Den samme vurderingen ligger til grunn i FDs kommentar til denne tilsynsrapporten. Sentrale forhold i tilsynsrapporten er imidlertid innrettet på en måte som kan bli oppfattet som at gjennomførte tilsynet peker mot at det er FD, og i siste instans regjeringen, som det i denne rapporten føres tilsyn med. Departementet kan ikke være gjenstand for ombudsnemdas tilsyn etter loven.[ix]

Det FD her sier er at departementet er i sin fulle rett når de vanskjøtter den militære utdanningen i Norge, og om det er noen som skal holde snavla, så er det Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret. Jeg, derimot, som ikke har noen lovhjemler å skjule meg bak, har ingen betenkeligheter med å klandre Forsvarsdepartementet. De visste godt hva de gjorde, og kan tilgis. Men ikke før de bekjenner sine synder.

Foto: Anette Ask/Forsvaret