I skrivende stund er det temmelig nøyaktig ti år siden implementeringen av den nye ordningen for militært tilsatte (OMT) startet. Det tradisjonelle norske enhetsbefalssystemet, som vi var nokså alene om å ha i NATO, ble ikke lenger oppfattet som fleksibelt og fremtidsrettet. For å dekke Forsvarets behov for bredde- og dybdekompetanse innførte derfor regjeringen to karrieresystemer som skulle gi offiserene breddekompetansen og befal og spesialister dybdekompetansen. Nå fikk også vi et offiserskorps (OF) og et spesialistkorps (OR) – på papiret.
Lenge før implementeringen startet hadde mange store betenkeligheter med det nye opplegget. Kanskje var det gode grunner til at Norge hadde et enhetsbefalssystem? At noe er nytt betyr ikke automatisk at det er bedre enn det gamle. Noen ganger har ikke det nye mer å vise for seg enn at det er nytt og uprøvd.
Det virket også som om den nye ordningen var kjempet frem av grupperinger i Hæren, uten at Sjøforsvaret og Luftforsvaret helt skjønte hva som var i ferd med å skje før bordet fanget. Begge forsvarsgrener begynte å lete frenetisk etter problemer som OMT forhåpentligvis kunne være løsningen på, men begge hadde fulgt for dårlig med i timen.
Siden jeg selv i forsvinnende liten grad omgås militære til daglig, både de med stjerner og de med vinkler, har jeg ikke selv kjent OMT’s velsignelser på kroppen. Mitt utsyn fra milepelen er derfor preget av dem jeg har møtt og snakket med om dette, ikke av det jeg personlig har sett eller opplevd.
I løpet av de ti årene som har gått har jeg møtt ytterst få, om noen, som er fornøyd med hvordan OMT fungerer, men lenge var nok de i flertall som mente at det var implementeringen det var noe galt med, ikke idéen. Som vi for eksempel finner i Forsvarsdepartementets evaluering av OMT fra mars 2024: «Evalueringen har fått bekreftet at det hersker svært mange ulike oppfatninger om ordningen, herunder mange negative. Alt sett under ett synes OMT like fullt å være et steg i riktig retning hva gjelder Forsvarets evne til å rekruttere, anvende, utvikle og beholde relevant kompetanse.»[1] Det var altså ingen strålende attest Forsvarsdepartementet her ga seg selv. Det var litt sånn: «Ja, ja det kunne tross alt vært verre.» Det kan man som kjent si om det meste i livet.
Den seneste tiden, derimot, synes jeg å ha registrert en dreining. Stadig flere som jeg snakker med virker å mene at det ikke er implementeringen det er noe galt med, men idéen. OMT burde aldri ha vært gjennomført. Ordningen har skapt langt flere problemer enn den løste. For all del, de jeg snakker med er ikke et representativt utvalg, men min følelse er altså at stadig flere, også de med de høyeste OR-gradene, sliter med å overbevise seg selv og andre om at OMT er spesielt fleksibelt og fremtidsrettet.
Om mine kilder ikke er helt til å stole på, gir også Forsvarets utlysning av studieprogrammene for grunnleggende militær profesjons- og lederutdanning grunn til ettertanke. Dette er videreutdanning for dem som alt har høyere utdanning fra sivil sektor og som ønsker å jobbe som befal eller offiser i Forsvaret. Det er interessant, og oppløftende, å registrere at den sivile utdanningen må være relevant for Forsvaret. Det er nye og friske tanker, men poenget her er hvor liten forskjell det er på opptakskravene til dem som vil ta studieprogrammet for befal og dem som vil ta studieprogrammet for offiser. Begge retninger krever høyere sivil utdanning, i tillegg til generell studiekompetanse. Praktisk rettede rabagaster og doere med stor gjennomføringsevne trenger altså ikke søke på noen av programmene med mindre de har slitt sin buksebak på et eller annet sivilt studie.
Den eneste forskjellen i opptakskravene av betydning, er at de som vil bli befal må «gjennomføre test for alminnelig evnenivå med minimum karakter 4», mens de som ønsker å gå offisersprogrammet må «gjennomføre test for alminnelig evnenivå med minimum karakter 5.» Så da vet vi i hvert fall det. Om stjerner og vinkler ikke sier noe om vedkommendes utdanningsnivå, arbeidsoppgaver og fullmakter, vet man i det minste at de med vinkler i gjennomsnitt har litt tyngre for det enn dem med stjerner.
Jeg tror historikerne vil konkludere med at OMT var et skritt i gal retning, og siden infanterister flest er glade i å gå, gjerne langt, har beslutningen som ble tatt i 2015 ført oss langt ut på avveie. Det er på høy tid å endre kurs. Om tidligere generalinspektør for Hæren, Per Sverre Opedal, går inn i historien som den som tok initiativet til OMT, og som fikk lurt beslutningen i havn, er tronen ledig for den som ønsker å sette et tilsvarende merke i historien, nemlig ved å innføre et fleksibelt og fremtidsrettet enhetsbefalssystem i Norge. Tiden er moden for en ny reform, men det blir neppe noen hard kamp om å bli det nye enhetsbefalssystemets far, eller mor. Folk med ambisjoner skyr som kjent kontroverser som pesten. Bedre da å la det skure og gå litt til. Det kunne tross alt vært verre.
Foto: Anette Ask/Forsvaret
