Våre allierte - En geopolitisk kalddusj

Norges sikkerhet har sjelden kun vært vår egen sak. Da H.M. Kong Haakon VII steg i land som Norges konge i 1905 etter unionen med Sverige, fulgte det forventninger om britiske sikkerhetsgarantier. Under verdenskrigene var disse båndene til Storbritannia livsviktige. Siden 1949 har NATO utgjort vår sikkerhetspolitiske grunnmur – med USA som kraftsentrum. Den sikkerhetspolitiske verdensordenen er i endring, og småstater som Norge har historisk stått foran vanskelige alliansevalg^[1]. I en verden preget av et aggressivt Russland, et mer ambisiøst Kina og intern splid i Europa, reises spørsmålet: Hvem kan Norge stole på i krisetid?

EU – uenighetens union

I debatten om allierte er det flere som taler positivt om norsk EU-medlemskap.
Undersøkelser gjennomført av Respons Analyse og Opinion (mars 2025) tilsier at 35/40 prosent av nordmenn er for EU-medlemskap, mens 45/49 prosent er mot og 20/11 prosent er usikre.^[2] Holdningen til EU har variert. Etter Russlands invasjon av Ukraina økte oppslutningen, og gikk ned da strømprisene økte mars 2023.^[3]

Øst-Europa, anført av Polen og Baltikum, har utviklet en realpolitisk tilnærming.
De stoler på USA, og er skeptiske til et EU som vestlig maktsentrum. Et EU-forsvar under fransk eller tysk kommando vil neppe aksepteres i øst. Maktsentrumet i EU er en tautrekking østover, men forsvarsinitiativene forblir vestlige – og dermed forankret i en annen virkelighetsoppfatning. Som eksempel på spriket, vurderer flere NATO-medlemmer med grense til Russland å trekke seg fra Ottawa-konvensjonen og åpne for bruk av landminer.^[4] Spriket økte da den vestre del av EU i april ønsket å gjenoppta handel av russisk gass.^[5] Uten en felles trusselforståelse er en felles militær respons ikke realistisk. Flere interne konflikter svekker både EU og NATO. Kypros-konflikten er det tydeligste eksempelet: Hellas og Tyrkia står på hver sin side, og EU-medlemmet Kypros forblir delt. Norge har selv opplevd betydelig press fra EU, også i saker som handler direkte om nasjonal suverenitet. Et særlig betent eksempel er striden om snøkrabbe-fisket rundt Svalbard, hvor EU har forsøkt å gi sine medlemsland fiskerettigheter innenfor norsk økonomisk sone. Konflikten viser hvordan EU er villige til å utfordre norske interesser når egne økonomiske hensyn står på spill. Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Dersom EU ikke respekterer Norges jurisdiksjon i fredstid, hvordan er da unionens støtte i krig?

Under pandemien i mars 2020 blokkerte Tyskland og Frankrike eksport av medisinsk utstyr som munnbind og hansker, mens Tsjekkia holdt tilbake disinfeksjonsmidler.^[6] Tyskland forsvarte tiltakene som nødvendige grunnet deres alvorlige smittesituasjon.^[7] Affæren vekket sterk kritikk og illustrerte hvordan nasjonale hensyn raskt overstyrer solidaritet. Europeisk forsvarspolitikk preges ofte av symboler mer enn substans. Samarbeid omtales, men nasjonale interesser styrer handlingene. En EU-hær kan ende som et flaggskip uten styring – eller en kilde til økt splittelse og et svekket NATO. Realpolitisk fremstår EU som en usikker garantist for norsk sikkerhet. Unionen er tungrodd, splittet og har vist vilje til å utfordre norske interesser når det gagner egne. Norge har en geografi og et forsvarsbehov som skiller seg fra kontinentet. Som Europas nest største territorium – inkludert havområdene – krever vi andre metoder og kapasiteter enn det som kreves for å forsvare Tyskland eller Belgia. Det er urimelig å forvente at andre skal patruljere våre hav eller hevde vår suverenitet fra luften.

Janne Haaland Matlary kommenterte nylig det fremtidige kjøpet av minimum fem nye fregatter til Sjøforsvaret.^[8] Investeringen på 100 milliarder kroner står mellom fire land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike og USA. Kjernen i Matlarys kommentar er at Norge bør diskvalifisere USA, og øke avstanden grunnet president Trump. Matlary mener de fleste europeiske land utenom Frankrike er dypt integrert med USA, og tilknytningen fremstår problematisk. Europa har forsøkt denne strategien tidligere, der europeiske NATO-land ønsket økt samarbeid og selvstendighet fra USA. Dette ledet til helikoptertypen NH90, en investeringsmessig verkebyll som hvor Norge skal rettens vei for å kreve tilbake fem milliarder kroner.^[9] Tilsvarende krever Forsvarsdepartementet tilbake 13,3 milliarder kroner fra Navantia for konstruksjonsfeil på KNM Helge Ingstad.^[10]

Avviser Trump-nei: - Ikke diskvalifisert

Ekspert advarer mot å kjøpe fregatter fra USA. Forsvarsministeren holder døra vid åpen.

logoLars Martin Gimse

Erfaringene overlater lite tillit til europeisk forsvarsindustri. Lite håp bør ei heller tilfalle EUs økonomi. I 2008 var økonomien om lag like stor som den amerikanske–nå er den amerikanske det dobbelte.^[11] Forsvarsminister Tore O. Sandvik avviser Matlarys innspill og understreker at USA er Norges viktigste allierte.^[12] Professor Stig Jarle Hansen peker på usikkerheten rundt Trump, men mener europeiske land må ta inn over seg budskapet bak den republikanske retorikken.^[13] Hansen understreker at USA vil ha en reell opptrapping av forsvarsevne – ikke bare ord. Europeiske styrker kan virke store på papiret, men tallene er misvisende. Hellas’ og Tyrkias tunge våpen er ikke relevante i en konfrontasjon med Russland. Hellas' 1228 stridsvogner, og 3528 artillerienheter når man snakker om avskrekking mot Russland, men er simpelthen tiltenkt en rolle for avskrekking mot Tyrkia. Det samme gjelder Tyrkia, med sine 2378 stridsvogner, og 2762 artillerienheter. Det er NATOs nordlige og sentrale flanke som teller – der Norge hører hjemme.

Krigen i Ukraina har avdekket svakhetene i det europeiske sikkerhetssamarbeidet. Til tross for flammende retorikk og løfter om støtte, har EU vist seg å være splittet, nølende og handlingslammet.^[14] Der enkelte medlemsland har sendt våpen og støtte raskt, har andre nølt i uker og måneder. Trusselforståelse og politisk vilje mellom medlemslandene er betydelig divergerende. Dette bør vekke ettertanke i den norske EU-debatten. EU har aldri vært ment å være en militærallianse. I møte med en trussel som den russiske invasjonen av Ukraina, har det blitt tydelig at unionen mangler både felles strategi og operativ evne. En samlet innsats er erstattet av nasjonale initiativer og langsomme kompromisser.^[15] Dette er ikke bare et bilde av svakheten i EU, men et varsko til land som vurderer å knytte seg tettere til unionens sikkerhetspolitiske prosjekt. EU mangler gjennomføringsevne.

Et EU-medlemskap, med en fremtidig felles europeisk forsvarspolitikk – kanskje til og med en EU-hær, gir ikke nødvendigvis en sikkerhetsgaranti. Tvert imot, det kan føre oss bort fra NATOs strategiske kjerne og inn i det Henrik Wergeland omtalte som «periferien». Norge har en strategisk rolle i det som kalles GIUK-gapet – området mellom Grønland, Island og Storbritannia. Dette er et av de mest kritiske geografiske punktene for NATOs evne til å overvåke og kontrollere bevegelsene til russiske ubåter og fly i Nord-Atlanteren. Norge er ikke en perifer i NATO – vi er en kjerneaktør. Et EU-medlemskap medfører en reell risiko for at Norge mister denne posisjonen. Det kan etterlate Norge som en liten aktør i en stor union, hvor våre sikkerhetsbehov og vårt strategiske nærområde – Arktis og Nord-Atlanteren – får lavere prioritet enn kontinentale utfordringer. EUs sikkerhetspolitiske tyngdepunkt ligger sør og øst, ikke nord.

Det bilaterale forholdet mellom Norge og USA er ikke bare historisk tett – det er også helt avgjørende for vår sikkerhet. Amerikansk etterretning, militær tilstedeværelse og atomavskrekking er grunnleggende faktorer i norsk forsvarsevne. Washington har ved flere anledninger uttrykt skepsis til europeiske forsvarsinitiativer som kan konkurrere med eller undergrave NATO. Dersom Norge trer inn i en EU-ledet sikkerhetsstruktur, risikerer vi å svekke det som i dag er vår viktigste sikkerhetspolitiske allianse. Et EU-medlemskap vil ikke gjøre Norge tryggere. Det kan tvert imot svekke vår posisjon, trekke oss vekk fra vår unike rolle i alliansen og forvrenge vår strategiske orientering. Norge trenger ikke å bli en liten fisk i EUs sikkerhetspolitiske dam.

Verre enn EU –Kina

Norge har tillatt og nyter av kinesiske investeringer, og Kina utnytter rammene av en liberal og regelbasert internasjonal orden.^[16] Norges NATO-medlemskap og sterke forankring i det internasjonale systemet gjør at et godt forhold til Norge, har politisk symbolverdi for Beijing.^[17] Staten Kina er imidlertid bygget på en brutalitet og nådesløshet som mangler historisk sidestykke. Drivkraften har siden 1949 vært og er fortsatt det kommunistiske manifestet.^[18]
I 2019 slo en uavhengig domstol i London fast at Kina i utstrakt grad bedriver menneskelig organhøsting.^[19] Praksisen innebærer henrettelser. Ofre utsetts også for tortur av middelaldersk karakter; trekking og kvartering hvor lemmer blir smertefullt strukket fra alle kanter.^[20]

Det kinesiske kommunistpartiet har i et interndokument stadfestet syv farer hvor de fem første er fra Vesten, og de to siste er av eget skaperverk.^[21] Disse er: 

1. undergraver KKPs nåværende lederskap og styreform ved å promotere vestlig konstitusjonelt demokrati;
2. truer sosialismens kjerneverdier ved å insistere på at frihet, demokrati og menneskerettigheter er universelle verdier;
3. forsøk på å svekke partiets grep om massene ved å ta til orde for fremveksten av et vestlig sivilsamfunn;
4. forsøker å endre Kinas grunnleggende økonomiske system ved å fremme det frie markedet; og
5. undergraver partiets kontroll over pressen ved å spre Vestens idé om journalistikk, den såkalte pressefriheten;
6. undergraver KKP og det nye Kina ved å være skeptisk eller negativ til den offisielle partihistorien;
7. spørsmål om hvorvidt «sosialisme med kinesiske kjennetegn» eller «reform og åpning» virkelig er sosialisme. (Mosher, 2024, s. 250-251)

Kommunisme vil aldri forvolde annet enn lidelse og død. Kina manøvrerer den vestlige arena ved å fri til Vestens eget ideal, kun for å få innpass. Beijing bruker målrettet sine maktmidler for å fremme egne interesser, og er oppmerksom på interessemotsetningen dette skaper mot Vesten.^[22] Kina utøver også press mot stater, virksomheter og enkeltpersoner for at disse skal avstå fra, eller moderere kritisk omtale av Kina. Så snart deres tilstedeværelse aksepteres vil Mao Zedongs mantra manifesteres, “Kommunisme er ikke kjærlighet. Kommunisme er en hammer som benyttes til å knuse fienden”.^[23] Det er ikke ofte Kina omtales som en totalitær stat i Norge. Ifølge Salvatore Babones affilieres konsentrasjonsleirer gjerne med totalitære regimer, og med tilintetgjørelsen av et folk i Xinjiang er Kina mer totalitært enn noensinne.^[24]

Det offentlige ordskiftet har med unntak forsøkt å etablere en konsensus om at Kina ikke utgjør Norges største trussel i nord. Det tas videre til orde for at de som hevder noe i retning av det motsatte ikke burde innvilges spalteplass.^[25] Carl Joachim Hambro erklærte rettmessig at, “...enhver representant i denne sal må ha anledning til å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans sinn”.^[26] Akademia kan ikke alene inneha den eksklusive uttalelsesrett. Debatten i Norge har i liten grad tatt innover seg de skarpe analysene fra så vel norske og vestlige etterretningsorganisasjoner og tankesmier. Hambros varsko kommer til sin fulle rett, “...at intelligens løsrevet fra realiteter og ikke styrt av karakter, er mer en fare enn et gode”.^[27]

Gal analyse av USA kan resultere i økt sino-europeisk samarbeid og katastrofe

Forskeren Katja Bego advarer Europa mot å bevege seg bort i fra amerikansk avhengighet og over til i Kina, “Tilgang til det europeiske markedet er fortsatt uunnværlig for både Kina og USA. Amerikanerne vil dessuten fortsatt forvente at Europa – som fortsatt er langt mer økonomisk sammenfiltret med Kina enn USA – slutter seg til sanksjonene som vil følge av en eventuell kinesisk invasjon av Taiwan, og deltar i eksportkontroll av strategisk teknologi”.^[28]

Trump-administrasjonen har gjentatte ganger gitt forsikringer om sin forpliktelse til NATO. Likevel har enkelte USA-eksperter hevdet at NATO-alliansen trolig er død.^[29] USA krever med rette gjensidige (reciprocal) forpliktelser. Forsvarsinvesteringene USA pålegger Europa vil resultere i et sterkere og mer relevant NATO. USA har neppe noen interesse i å nekte Ukraina tilgang til en allianse de selv skulle anse å være avleggs og på vei ut av? Ved å hive seg på en slik krisemaksimerende karussel risikerer Europa tvert imot å gå rett inn i hendene til Kina. Selv ikke USA makter å være overalt. Det er kun Europa som kan gjøre NATO ukurant, og det er den kursen USA ønsker å endre. Den amerikanske hjelpen etter andre verdenskrig var tiltenkt et Europa i ruiner, og ikke et Europa med blomstrende økonomi. Europa har alene ikke evnet å hverken fullt ut støtte eller avslutte krigen i Ukraina. Til tross for flere tiår med mangelfulle forsvarsinvesteringer, har Europa likevel vært svært opprørt der USA har truet med å kutte støtte. Jack Watling og Oleksandr V. Danylyuk bemerker at, “I løpet av krigen, har russisk forsvarsindustri økt produksjonen betydelig. Ukraina det samme, om enn i noe mindre grad. De europeiske NATO-medlemmene derimot, har til tross for sin velstand store problemer med å øke produksjonen”.^[30]

Debatten i Europa lider under en ensidighet som avstediger berøringsangst for de med annet syn, og kritisk tenkning uteblir. Dette er farlig. Russland har på kort sikt ingen evne til å utgjøre en konvensjonell trussel mot Europa. Etter om lag tre år med krig har de ikke seiret, til tross for utilstrekkelig støtte til Ukraina. Uten en fredstavtale kan situasjonen bli desperat og heves til noe mye verre. Hvorfor skulle USA gi avkall på det uunnværlige geopolitiske fortrinnet som ligger i NATO? Er det ikke nettopp derfor USA forsøker å styrke NATO ved å sette krav til det enkelte lands forsvarsinvesteringer? Ved å helle bensin på et dogmatisk bål, fronter norske medier “eksperter” som hevder at økonomisk utvikling og samarbeid mellom USA og Ukraina, ikke uten videre bidrar til fred.^[31] Uavhengig av amerikansk ledelse, vil et medlemskap i NATO ikke være aktuelt.^[32] Økonomisk samarbeid med USA er dermed den beste sikkerhetsgarantien Ukraina kan forvente. Det er paradoksalt dersom Europa og Norge frastøter seg USA som garantist. Den kalde krigen burde tjene som den selvsagte innvending. Regjeringen lanserte også nylig Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi hvor det stadfestes at USA har vært, er og forblir vår viktigste Allierte.^[33]

Trump ønsker avtaler som fremmer eget land og folk. I dette ligger også et realpolitisk ønske om å forbedre egen sikkerhet og beredskap ved å gjenetablere egen produksjonsevne. USA er oppmerksom på faren fra Kina. Denne vil trolig søkes minimert ved å overtale Russland til å bevege seg bort fra sin symbiose med Kina. Det vil være lite strategisk for Europa å gå i motsatt retning. Trump påpekte at USA tillot en sino-russisk koalisjon grunnet olje, “Vi forente dem. Biden forente dem. Det er en skam, så dumt det de har gjort. Jeg må skille dem igjen, og jeg tror jeg kan gjøre det også”.^[34] På årets sikkerhetskonferanse i München,​ formante den kinesiske utenriksministeren økt sino-europeisk samarbeid.^[35]​ Som Tom Porter påpeker, vil Kina kunne dra stor økonomisk og geopolitisk nytte av en fredsavtale. Ukraina må gjenoppbygges og Kina har ressursene.^[36] Dersom Kina får tilslaget, vil de ha full adgang til det såre hjertet av Europa. Ved å velge godhetsposering fremfor realpolitikk, har Europa selv foreskrevet egen eksistens med økte levekostnader og manglende beredskap basert på antakelsen om at USA stiller opp. Den brutale sannheten er at USA ikke kan bære byrden alene. Med en galopperende statsgjeld og manglende egenproduksjon, vil de få problemer med å understøtte tilstrekkelig forsvarsevne. Allerede i og etter 2035, vil USA slite med å utbetale trygdeytelser og sykepenger dersom ikke nødvendige grep tas.^[37]

Putin er klar over at Kina er i en skvis. Professor Chee Meng Tan skriver at, “Kina håper at krigen ender med en fredsløsning som favoriserer Russland. Dersom dette ikke lykkes, vil Kinas selvoppholdelsesdrift sette den grenseløse alliansen med Kreml på prøve. Tross alt, som det står skrevet i sitatet som ofte tilskrives den britiske statsministeren Lord Palemerston på 1800-tallet, “Det finnes ingen permanente fiender og ingen permanente venner, kun permanente interesser".^[38] Europa må ikke invitere den store pandaen fra Beijing.

Arktis, Kina og USA

Trump virker ustanselig i sitt ønske om å annektere Grønland. Hvor enn uforskammet dette oppfattes, er ikke amerikansk interesse og forsøk noe nytt. I 1867 ble dette forsøkt under President James K. Polk, i 1910 med den daværende amerikanske ambassadøren til Danmark, og i 1946 under President Harry Truman.^[39] Grønlands strategiske betydning under den kalde krigen er vel kjent. USA etablerte Thule Air Base og senere den militære forskningsstasjonen Camp Century. Amerikansk militær tilstedeværelse har vært konstant siden andre verdenskrig. Danmark har selv vedkjent at de har neglisjert forsvaret av Grønland.^[40] Det gjenstår å se hva som er Trumps egentlige plan, å annektere (lite trolig) Grønland eller å tvinge fram økte danske forsvarsinvesteringer (trolig). Da Trump i 2019 ytret et ønske om å kjøpe Grønland var dette ifølge Marc Jacobsen ved det danske forsvarsakademiet, en beskjed til Danmark om å ta forsvaret av Grønland seriøst.^[41] Danskene har nå endelig varslet økte investeringer.

USA vil anskaffe så mange som 40 isbrytere.^[42] Med ismelting og derav økt tilgjengelighet i Arktis, er området med sine resorarer av olje, gass og mineraler attraktivt. Putin har merket seg ønsket om amerikansk ekspansjon i Arktis og slang i år Svalbard ut som et stridstema.^[43] Vårt medlemskap i NATO sikrer at ikke Svalbard ofres i et stormaktspill. Det har nylig utspilt seg en potensiell mulighet der Norge vil kunne overdra de fire russiske eiendommene på Svalbard til eget eie.^[44] Norge burde muligens i samarbeid med USA tenke nytt om Svalbard.

Kina skaffet seg innpass til Arktis via akademia og forskningssamarbeid. Liu Huirong påpeker at, “fokuset på klimaendringer ga Kina den beste muligheten til å engasjere seg konstruktivt i arktiske spørsmål, og at det fungerte som en kanal for å ta opp spørsmål knyttet til biologisk mangfold, skipsfart, fiskeriforvaltning og urfolks rettigheter”.^[45] Den dagen Kina føler at de er etablert som en “nær-arktisk stat”, vil de demonstrere den brutale atferden de har utvist i sørligere regioner.^[46] De er på god vei. Sommeren 2024 feiret Kina 20 år med forskning på Svalbard, med 183 cruiseturister og en kvinne iført kinesisk militæruniform.^[47] Kombinasjonen av Clausewitz’ “fog of war” og Sun Tzus fokus på spissfindighet og fleksibilitet illustrerer hvordan Kinas strategi ikke bare er en av styrke eller list, men av tålmodig manipulasjon i både tid og rom. Dette kontrasterer sterkt med vestlig tilnærming, der det legges større vekt på tydelige resultater og rask handling – noe Kina ofte bruker til sin fordel.

Ding an sich - En erkjennelse av virkeligheten

Mange ser på EU som et svar på usikkerhet i vår tid. Men EUs forsvarspolitiske prosjekt er i beste fall infantilt, og i verste fall distraherende. Norge må bygge videre på det som fungerer – det som har levert sikkerhet i praksis: NATO og USA. Vi er en viktig brikke i NATOs nordflanke. Der bør vi forbli.

Debatten om hvorvidt Kina utgjør en militær trussel eller økonomisk mulighet er en avsporing. Kina skiller ikke mellom virkemidler – strategien er å bruke alle samfunnets ressurser for å oppnå dominans. Militærmakt er bare ett av flere verktøy som kan benyttes for å nøytralisere motstand. Derfor er ikke Kina først og fremst en militærtrussel, men en nasjonal utfordring. Norge trenger ikke frykte en invasjon der Kina kan oppnå overtak uten blod – politisk, økonomisk, sosialt, informasjonsmessig, infrastrukturelt og fysisk. I dag utgjør Kina den største trusselen mot frihet.

Der USA søker fred gjennom styrke, later et lite koordinert Europa å søke fred gjennom prektighet–dette i fravær av en tilstrekkelig militærindustriell base. En strategi uten amerikansk forpliktelse vil kun skape en flerhodet byråkratisk selvassurandør med en krone. I 1995 uttalte Joseph Biden, “Europa klarer ikke å stå samlet uten USA. Det finnes ikke noe moralsk senter i Europa”.^[48] Som det eneste kontinentet i verden har Europa startet to verdenskriger. Begge verdenskrigene har USA måttet avslutte.

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret