You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
The great scandal of intellectual life – om det å la seg overbevise

The great scandal of intellectual life – om det å la seg overbevise

. 5 min read

Evnen til å formulere rasjonelle argumenter basert på logiske resonnementer er høyt verdsatt i dagens offisersutdanning. Det er inkludert i offisersutviklingen, og vi kadetter blir stilt til veggs om argumentene våre ikke har tilstrekkelig belegg. Logos skal i all hovedsak være den dominerende retoriske appellformen. Slik er det selvfølgelig av god grunn. Det velstrukturerte argument er grunnsteinen i enhver diskusjon av verdi, og offiseren er nødt til å kunne gjøre rede for sine syn. Det være seg som en del av et command team, eller som deltager i forsvars- og samfunnsdebatten. Generelt er vi i Forsvaret helt avhengige av å føre rasjonelle diskusjoner med hverandre. At beslutninger tas på grunnlag av fakta og logiske vurderinger er avgjørende for operativ evne, og kun gjennom åpen diskusjon kan vi dra nytte av de fordelene som følger av et bredt mangfold.

Jeg mener imidlertid at evne til å formidle rasjonelle argumenter ikke er tilstrekkelig for å oppnå ønsket sluttilstand; nærmere bestemt er det kun én side av en tosidig sak. Den andre siden, som også bør adresseres, er evnen til å verdsette og forstå en motparts syn, og evnen til å la seg overbevise i møte med overlegne argumenter. Det hjelper lite at alle argumenterer rasjonelt, hvis ingen lar seg påvirke av det. Videre mister mangfoldet sin verdi all den tid det logiske argument ikke blir hørt. Så fort det kun er den som roper høyest, eller har høyest grad, som når frem med sine argumenter, er plutselig ikke logos i fokus lenger. Da er det patos eller etos som overtar som dominerende appellform. For å faktisk lære av hverandre, og utnytte mangfold til kreativ problemløsing, holder det ikke bare å kunne argumentere selv, man må også evne å verdsette andres logiske resonnementer.

Et symptom på denne neglisjeringen av det halve bilde kan vi finne i dagens tidvis opphetede forsvarsdebatt. På fagplattformen Stratagem ser vi en rekke svært profilerte og velutdannede skikkelser i krass debatt om forsvarsrelaterte spørsmål. Etter tur spiller de volleyer til hverandre i form av lange argumentasjonsrekker, gjerne krydret med kommentarer om motpartens fundamentale feiltolkninger av grunnleggende premisser. Argumentene på sin side er tilsynelatende rasjonelle, og for det meste basert på empiri og fakta. Det vi imidlertid ikke ser (i alle fall ikke i nevneverdig grad) er forsøk på å forstå eller redegjøre for motpartens syn. Fellesnevneren for disse diskusjonene er at ingen blir overbevist om noe. Hva er da verdien til det rasjonelle argumentet?

I have yet to find a more efficient and reliable way to probe the depths of a person’s knowledge and seriousness about an issue than asking them to explain the other side’s perspective — Ben Casnocha

Filosof og hjerneforsker Sam Harris oppsummerer avsnittet ovenfor godt i uttalelsen: «I’ve begun to doubt whether any smart person retains the ability to change his mind». Han navngir videre dette fenomenet «the great scandal of intellectual life». For det er ikke bare i forsvarsdebatten slike tendenser er tilstede. Også i generell akademisk debatt er det et særdeles sjeldent skue å se en intellektuell skikkelse endre sin oppfatning i møte med overlegne argumenter. Dette kan oppleves svært frustrerende, spesielt siden årsaken ofte er ganske klar; den er et produkt av motivert resonnering, stråmannsargumentasjon, selektiv bruk av fakta, og andre logiske feilslutninger. Hvorfor så mange meget intelligente mennesker ikke evner å identifisere slike feilslutninger i sin egen resonering, er imidlertid langt mindre klart.

Som del av kadettmassen på Krigsskolen har jeg registrert en tendens jeg mistenker at bunner ut i det samme grunnleggende problemet. Stadig opplever jeg at kadetter med befalsbakgrunn (inkl. undertegnede), «vinner» diskusjoner kun på grunnlag av vår tidligere militære tjeneste. Kvaliteten på argumentene blir irrelevant på grunn av ett eller to års forskjell i erfaring. Interessant nok, gjelder dette også temaer hvor tidligere militær erfaring på ingen måte har relevans. En slik tendens er åpenbart uheldig, og bidrar til å kneble det intellektuelle mangfoldet som er trukket frem som en av fordelene med utdanningsreformen. Og jeg tror altså at den forsterkes som en konsekvens av manglende forståelse for de logiske feilslutningene som jeg allerede har nevnt.

Min påstand er derfor at vi har mye å gå på når det kommer til å være nyanserte og objektive i diskusjon, legge til side stolthet, identifisere personlige bias, og unngå andre irrasjonelle fallgruver. Videre mener jeg at dette er noe som må trenes! For det er på ingen måte enkelt; det bevitnes av utallige eksempler hvor oppegående mennesker blir offer for fullstendig logisk kortslutning, og dermed rettferdiggjør logisk inkonsistens for seg selv. Flat Earth-samfunn og scientologi er ekstreme eksempler på sistnevnte. Det er nok spesielt vanskelig å forholde seg rasjonell i møte med argumenter som fundamentalt utfordrer virkelighetsforståelse eller strider med prinsipielle holdninger. Men også i tilfeller hvor en har investert mye tid og ressurser i forsvar av en sak, kan det være vanskelig å innse at en kan ha feil. Kanskje er det akkurat i disse tilfellene ivaretakelsen av rasjonalitet er aller viktigst.

If you can’t imagine how anyone could hold the view you are attacking, you just don’t understand it yet — Anthony Weston

Det neste spørsmålet som er naturlig å stille seg er: hvordan kan vi trene på dette?Kanskje kan det på et vis implementeres som en del av den kontinuerlige offisersutviklingen, på samme måte som treningen på rasjonell argumentasjon er implementert? Jeg tror i det minste det er noe som er verdt å reflektere rundt, og en bevisstgjøring er utvilsomt et godt utgangspunkt. Et mer konkret svar har jeg ikke tenkt å presentere i denne omgang. Noe jeg imidlertid har, er et sett med «regler» med formål å fremme produktiv, kritisk diskurs. Reglene er utformet av filosof Daniel Dennett[i], og er designet for å motvirke stråmannsargumentasjon, og tvinge en debattant til å gjøre et genuint forsøk på å forstå motpartens syn før motargumenter tillates. Dennetts fire regler er:

  1. Du skal forsøke å omformulere motpartens syn så klart, livlig, og riktig at motparten sier «Takk, jeg kunne ønske jeg hadde formulert det slik selv».
  2. Du skal fremheve et hvert område du er enig med motparten i (spesielt hvis det er områder det ikke er utbredt enighet om).
  3. Du skal liste opp hva du har lært av motparten.
  4. Først da har du lov til å komme med noen form for tilbakevisning eller kritikk.

(min oversettelse)

En slavisk applikasjon av disse reglene i enhver diskusjon, står nok i fare for å redusere fremgangen såpass at diskusjonen kan bli kjedelig å følge. Men brukt som et slags mentalt filter, tror jeg reglene kan bidra til et sunnere diskusjonsmiljø, og øke evnen til å se nyanser og identifisere logiske feilslutninger.

Før jeg avslutter vil jeg komme med en presisering jeg føler er nødvendig. Jeg håper ikke leseren føler at jeg forsømmer den kritiske rollen appellformene patos og logos spiller i forsvarssammenheng. Begge har utvilsomt sin plass; patos er essensielt for å «selge» en plan til sine undergitte, eller for å motivere soldater i ekstreme situasjoner. Og etos er et bærende prinsipp for kommandostruktur, og for Forsvarets hierarki som helhet. Poenget mitt er at i situasjoner hvor tid ikke er en begrensende faktor, og hvor ingen andre unnskyldninger for å fravike fra logikkens rammer er tilstede, må vi tilstrebe å utnytte det intellektuelle mangfoldet gjennom å la logos være styrende. For eksempel rundt diskusjoner om langtidsplan, operasjonskonsept, doktriner eller strategi.

Kort oppsummert mener jeg at for å skape et miljø hvor rasjonalitet er sentralt, og hvor mangfoldet utnyttes optimalt, er vi nødt til å utvide vår intellektuelle horisont. I tillegg til å trene på å argumentere rasjonelt, må vi også rette fokus mot evnen til å verdsette andres resonnementer, og evnen til å la seg overbevise. Videre har jeg poengtert at dette kan være svært krevende i visse sammenhenger, og at det derfor er noe som aktivt burde trenes som en del av offisersutviklingen. Jeg har nevnt noen av de vanligste logiske feilslutningene som står til hindrer for den ønskede sluttilstanden, og trukket frem noen konkrete eksempler. Til slutt har jeg også presentert et sett med regler for produktiv diskurs, i håp om å bidra til et sunnere diskusjonsmiljø.


Teksten er tidligere publisert i Forposten 04/2020.


Foto: Forfatter


[i]Reglene stammer egentlig fra Anatol Rapaport, men er oftest sett i form av Dennetts reformulering


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.