You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
5 På NATOs Luftmakstrategi

5 På NATOs Luftmakstrategi

. 6 min read

I sommer slapp NATO sin strategi for «Joint Air Power», den første offisielle luftmaktstrategien noensinne i NATOs 70 år lange historie. Hvor vil denne strategien? Hva er status nå i NATO? Her er 5 betraktninger å ta med seg, i beste click-bait stil.

For å ta det første først, NATO har selvfølgelig hatt luftmaktstrategier tidligere, men dette er den første som er offisielt publisert. Hensikten er å stake ut retningen for alliert fellesoperativ luftmakt i fremtidens krig. Fellesoperativ luftmakt blir definert som evnen til å koordinere kontrollere og utnytte luftdomenet til alliansens fordel. Fremtidens krig vil ifølge NATO bli utkjempet i flere domener samtidig. Strategiens kjerne ligger i at den militære dominansen NATO har vært vant til ikke er garantert i en større konflikt. For at luftmakten skal være relevant også i fremtiden må den kunne brukes effektivt og synkronisert med de andre domene.

Peer-state actor: på tide å glemme opprørskrig igjen?

Stater som Russland og Kina har tilsynelatende tatt igjen forspranget NATO tidligere har hatt militært, og har derfor fått merkelappen «peer-state actor» eller likeverdig motstander på norsk. Betegnelsen reflekterer en økende bekymring for om NATO er i stand til å forsvare seg og ikke minst vinne en konflikt mot slike aktører, hvor Russland er pekt ut spesielt[i]. Jens Stoltenberg uttalte i forbindelse med øvelse Trident Juncture at «NATO er på vei hjem igjen»[ii]. Utsagnet signaliserer at blikket til NATO er flyttet fra utenlandsoperasjoner i Midtøsten tilbake til kollektivt forsvar av Europa.

På overflaten gir dette mye mening. Balkan, Afghanistan og Libya viste på hver sin måte at manglende kunnskap om lokale forhold kan føre til utilsiktede konsekvenser, enten politisk eller militært. Da kan det være greit å returnere til røttene. NATOs eksistensgrunnlag ligger jo i kollektivt forsvar. Det blåser likevel et historisk sus over dette. Skjedde ikke det samme med USA etter Vietnamkrigen? Hvor de dyrekjøpte lærdommene ble gjemt innerst i skuffen til fordel for forsvarsplanlegging mot sovjetisk invasjon, som senere viste seg å være svært effektivt i den første Gulfkrigen. Konturene av en sirkel som veksler mellom høyintensitetskonflikt og lavintensitetskonflikt hvor gamle erfaringer må gjenlæres begynner å vokse frem.

Er det derfor sannsynlig at NATO igjen i fremtiden kan bli involvert i en lavintensitetskonflikt preget av komplekse lokale forhold? Jeg tror det. Hendelser på den internasjonale arenaen kan tvinge frem det Hillary Clinton kaller «wicked dilemmas». I for eksempel en borgerkrig kan det å gripe inn skape flere problemer enn det løser. På samme tid kan det å ikke gripe inn også skape flere problemer. Som Harald Høibach påpeker: «Griper verdenssamfunnet inn i et land som er i ferd med å gå til grunne, burde de ikke gjort det. Lar de være, burde de ha grepet inn»[iii]. Det vanskelige valget faller i fanget på våre politikerne, som har en tendens til å sende militæret ut i krig uten en klar strategi fordi de er under et sterkt handslingspress. I en allianse som NATO kan dette problemet bli enda større, hvor medlemslandene kan være uenig om strategi. Sannsynligheten for at NATO kan bli involvert i en utenlandsoperasjon er derfor etter min mening fortsatt tilstede. Er det da lurt å stue vekk lærdommene?

Flere domener: Økende kompleksitet med mindre kompetanse?

I tillegg til de tradisjonelle domenene som land, sjø og luft har cyber og «space» (verdensrommet) entret militærsfæren. Med de nye domenene ligger det et økende militært potensial og interesse, både isolert sett, men kanskje enda mer i kombinasjon. Dette øker naturligvis kompleksiteten i en fremtidig konflikt da den krever økt kunnskap om hvert domene. Strategien erkjenner dette ved å hevde at luftmakten har evnen til å påvirke alle domener, mens den samtidig er sårbar fra de samme domenene. Forestillingen om at NATO i fremtiden også vil ha permanent overlegenhet i ett eller flere domener er lite trolig.

Kunnskap om hvordan de henger sammen og påvirker hverandre, virker derfor å bli viktigere i fremtiden. Hvilke krav setter dette til helhetstenking og fellesoperativ forståelse? Og på hvilket nivå? Brigader Chance Saltzman fra US Air Force hevder at det i fremtiden vil være behov for en ny krigerklasse på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå[iv]. Deres kjernekompetanse vil være kommando og kontroll på tvers av domener. Jeg tror han er inne på noe. På den ene siden burde de ha ekspertise innenfor sitt domene. På den andre siden burde de være i stand til å unngå favorisering og bruk av kapabiliteter på bakgrunn av hvilken avdeling eller forsvarsgren de tilhører, men som ulike virkemidler innenfor militærmakten.

For Norge sin del er dette interessant da vi er midt i en utdanningsreform. Hvis signalet fra NATO er økt fokus på fellesoperativ tankegang tidligere i karrieren. Hvordan burde utdanningen av offiserer og spesialister legges opp i møte med dette? Den diskusjonen lar jeg ligge til en senere artikkel.

Interoperabilitet: Kommer trusselen utenfra eller innenfra?

Interoperabilitet betegner evnen styrker har til å operere sammen effektivt, både operativt og teknisk. På operativt nivå snakker vi om doktriner, prosedyrer og ikke minst språk. Den siste kan for NATO sin del også gjelde for nasjoner, men forsvarsgrener kan for eksempel også snakke sitt egen språk. På teknisk nivå handler det først og fremst de tekniske løsningenes evne til å snakke med hverandre. Strategien vektlegger interoperabilitet som essensielt for at fellesoperativ luftmakt skal lykkes.

Her vil jeg hevde at NATO lever i en aldri så liten fornektelse. Full interoperabilitet vil aldri kunne oppnås. Ikke så lenge det finnes fem forskjellige definisjoner av ordet «airborne» i NATOs begrepshåndbok. Ikke så lenge tyske stridsvogner ikke kan motta drivstoff fra amerikanske bensintanker, fordi uttakene ikke passer med hverandre[v]. Ikke så lenge det i operasjonsrommet går fortere å overføre informasjon fra et datasystem til et annet ved bruke penn og papir.

Strategien hevder at fremtidens trusselbilde er transnasjonalt og multidimensjonalt. Her er jeg helt enig, med forbehold om at NATO plasserer seg selv på listen. Trusselen fra 29 medlemsland med forskjellige interesser, kultur og ressurser som attpåtil skal bli enig basert på konsensus er ikke til å overdrive. Selv innad i medlemslandene er trusselen fra særnasjonale initiativ tilstede, med NH90 som glitrende eksempel. Å omsette ambisjon til virkelighet er vanskelig når det kommer til interoperabilitet. Det betyr likevel at vi ikke skal prøve. Men jeg tror det er overtro å forvente helhjertet innsats i samme retning.

Kommando og kontroll: Et evig jag etter informasjon?

Kommando og kontroll (K2) betegnes av strategien som en av de essensielle elementene i utviklingen av fellesoperativ luftmakt. Den identifiserer tre områder av interesse.

Den første er situasjonsforståelse, hvor behovet for ISR[vi]er økende. For kommando og kontroll (K2) av militære operasjoner har dette skapt nye utfordringer. På den ene siden har behovet for informasjon og hastigheten på informasjonsutvekslingen økt. På den andre siden har evnen til å nyttiggjøre seg av den økte informasjonsmengden innenfor K2 vist seg å være mangelfull.

Dette leder til område nummer to, som er behovet for informasjonsteknologi til å analysere data og assistere med beslutningstaking. Det gir et signal om at kunstig intelligens er på vei inn i K2, men at mennesket fortsatt skal sitte med hånden på rattet i NATO. Det tredje området er samarbeid, hvor behovet for økt deling av etterretning med og innad i alliansen nevnes som forbedringspunkter.  

NATOs K2-system, Air Command and Control System (ACCS) som fortsatt er under innfasing (siden 1980-tallet) er trolig ikke svaret strategien leter etter. Sjef Luftforsvaret, Tonje Skinnarland sier det fint: «Vi kan ikke ha et 4. generasjons K2-system til å lede 5. generasjons kapabiliteter»[vii].

Utdanning: På tide å trene realistisk?

Utdanning og trening blir trukket frem som veldig relevant for utviklingen av fellesoperativ luftmakt. På den ene siden blir behovet for å inkludere mer fellesoperativ kompetanse i utdanningen fremhevet. Denne kompetansen skal hjelpe personellet til å synkronisere en luftkampanje mot den større fellesoperative kampanjen. Utfordringen til NATO er her er å havne i minikampanjefellen, som skjedde øvelse Trident Javelin i 2017 hvor henholdsvis land, sjø og luftkampanjen ble planlagt hver for seg, og til forskjellig tid. Effekten av den fellesoperative kampanjen ble derfor veldig lav.

På den andre siden blir behovet for realistisk trening fremhevet, hvor «train as you fight» prinsippet balanseres opp mot muligheten for simulert treningsmiljøer. Realistisk trening skal hjelpe personellet til å kunne fungere i en reell situasjon. Utfordringen til NATO her er å gjøre nettopp det; trene realistisk. I følge observasjoner fra den samme øvelse Trident Javelin, førte presset om å sertifisere styrker og personell i henhold til NATOs ambisjonsnivå til en kultur der resultatet ble sminket i NATOs favør uten store tap av materiell eller personell. Øvelsen ble designet slik at alle bestod, selv om personellet viste vanskeligheter med å håndtere bortfall av for eksempel GPS. Skal strategien bli virkelighet er det lite fruktbart med «train as you pass».

Helt til slutt

NATOs fellesoperative luftmaktstrategi har mange interessante poenger. Men veien fra en nedskrevet strategi til virkelighet er lang og full av uventede ting i horisonten. Den er likevel verdt å lese da den gir et bilde på hva NATO tenker om fremtidens luftmakt. Jeg stiller likevel spørsmål om det er hensiktsmessig å utvikle domenespesifikke strategier hver for seg. Istedenfor en luftmaktstrategi med fellesoperativ foran, hva med en fellesoperativ strategi hvor domenene sees i sammenheng?

Foto: Audun Klette / Luftforsvaret / Forsvaret


[i] NATO – Russia: Setting the record straight. Hentet fra https://www.nato.int/cps/en/natohq/115204.htm    

[ii] https://forsvaret.no/aktuelt/stoltenberg-om-trident-juncture  

[iii]Harald Høiback, Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden (Oslo: Cappelen Damm, 2016)  

[iv]http://www.nationaldefensemagazine.org/articles/2018/9/20/air-force-wrestles-with-command-control-in-multi-domain-ops  

[v]https://breakingdefense.com/2016/10/for-want-of-a-nail-awful-missing-pieces-of-nato/  

[vi] Intelligence, Surveillance and Reconnaissance    

[vii] https://www.japcc.org/modernizing-nato-in-the-north/  

NATO (2018, June 26). NATO'S Joint Air  Power Strategy.  Brussels, Belgium.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.