De siste par årene har vi kunnet fornøye oss med en diskusjon i media om hvordan det norske forsvaret skal møte en eventuell russisk fremrykking inn i Finnmark. De fleste som har deltatt er eller har vært i Hærens sold, og det har diskusjonen båret preg av.
Bør man planlegge på å holde panserformasjoner i Indre Troms som i en krisesituasjon vil rykke nordover for å møte en angriper når dennes angrepsakser er fastlagte? Diskusjonen her har dreid seg om hvorvidt en slik fremrykking i det hele tatt lar seg gjennomføre.
De veiene vi kan benytte er få og det er all grunn til å tro at disse veiene vil bli ødelagt av russerne.
Et annet alternativ vil være å føre frem styrker før et eventuelt angrep kommer og deretter ta strid. Risikoen med den slik strategi er at de norske styrkene kan bli omgått eller utmanøvrert. Da vil vi stå med styrker svært langt nord og oppleve at disse styrkene er operativt irrelevante.
At noen styrker i en konflikt vil vise seg å være på feil plass, er selvsagt ikke noe nytt. Men problemet er at de norske styrkene i dag er så små at vi ikke har råd til den slags.
Et tredje alternativ vil være å benytte de små norske styrkene som til enhver tid ligger på grensen. Disse skal slåss så hardt og lenge de kan selv om utfallet er gitt. Styrkene vil imidlertid virke som en form for snubletråd. Ideen er at kampene vil utløse det store blusset og at vi får hjelp vestfra og sørfra. Ulempen er stor politisk; Finnmark skal i realiteten ikke forsvares militært.
Det er flere ting å bemerke til denne diskusjonen.
Russisk sprengstoff
For det første later den til å føres uten at det tenkes luftmakt. Det er vanskelig å se for seg i dag at tradisjonelle bakkestyrker vil rykke frem uten at de har luftdekning. Dersom Norge og NATO har kontroll i luftrommet, vil et bakkeangrep ikke komme. I praksis vil dette avgjøre alternativ 1; norske panserstyrker kan ikke rykke frem fra Indre Troms til Finnmark uten det er kontroll i luftrommet over dem. Og har man kontroll i luftrommet, vil det angrepet disse styrkene skal møte, ikke komme.
Det mest sentrale er imidlertid at diskusjonens premiss; russernes angrep, er feil. Russerne kommer ikke.
Diskusjonen om hvor vi skal plassere norsk panser, blir en diskusjon om pavens skjegg.
Russerne har det bra i sine baser på Kolahalvøya. De har ingen interesse av å kontrollere Finnmark i tradisjonell militær forstand. De kunne ha tatt kontroll over Finnmark i 1945, men valgte ikke å gjøre det. De sovjetiske styrkene trakk seg som kjent tilbake i god orden etter at de hadde jaget de tyske okkupantene sørover.
Det vil ikke si at Finnmark et uinteressant sett fra et russisk synspunkt. Det er åpenbart i russisk interesse at dette området ikke blir benyttet i offensiv øyemed. Det betyr at anlegg i Finnmark som kan brukes for å støtte offensive operasjoner mot anlegg på Kola, vil bli forsøkt ødelagt. Russerne kommer ikke, men det gjør derimot russisk sprengstoff. Først vil man slå av lyset, man vil ta strømmen. Deretter vil elektroniske installasjoner, radarer og desslike, bli angrepet med kryssermissiler av en eller annen art. Det samme kan man tenke seg vil skje med rullebaner og hangarer hvor det kan tenkes at der vil bli plassert fly eller droner. Russerne vil ikke tillate at Finnmark blir en plattform for offensive operasjoner. Dette er nektelsesoperasjoner. Ikke militær kontroll, men nektelse.
Russerne kommer ikke, men det gjør derimot russisk sprengstoff.
Luftvern
Kan man forsvare seg mot en slik form for nektelse? Svaret er at det vet vi ikke. Vi har sett vestlige operasjoner med kryssermissil mange steder og det har ikke vært mulig å stoppe disse våpnene. Nå må det understrekes at vestlige kryssermissil i stor grad har vært anvendt mor arabiske regimer av varierende militær bonitet. Luftvernet har ikke virket overbevisende. Vi har sett mye flott sporlysammunisjon, men få nedskytninger.
Vi vet ikke hvordan et angrep mot en sofistikert motstander vil utvikle seg. Norsk luftvern har naturligvis ambisjoner om å kunne skyte ned kryssermissil. Vi må anta at man øver på dette og at man har en viss grad av suksess.
Den nylige konflikten mellom Hamaspalestinere og Israel kan imidlertid antyde noe. Det israelske luftvernet er meget sofistikert og er bygget opp for å ødelegge selv små palestinske raketter med lav radarsignatur. Men når det fra Gaza avfyres en 60-70 raketter i slengen, blir dette mer enn hva luftvernet kan makte. Kapasiteten man har sprenges, luftvernet mettes og raketter lander i Israel.
Tradisjonelt er luftvern bygget opp for å møte innkommende angrep fra fly. Avanserte radarsystemer, gode regnemaskiner og store missiler med lang rekkevidde. Nå ser vi er slikt system utsatt for billige raketter skutt ut i stort antall. Hvordan våre norske systemer vil takle missiler som ikke er billige og som skytes ut i stort antall, gjenstår å se, men man gjør seg jo sine tanker.
Deterritorialisering
Nye fly er dyre og blir stadig mer kostbare. Samtidig blir angrepsvåpnene billigere. Det har foregått en utvikling i flere år som har gjort angrepsvåpnene billigere enn forsvarsvåpnene. Og fordi de også er ubemannede, blir den politiske risikoen ved å benytte dem, lavere. For militær stabilitet er denne utviklingen foruroligende. Det er den også med tanke på muligheten for å hindre russisk nektelse av operasjoner fra Finnmark. Russiske nektelsesoperasjoner mot Finnmark vil trolig lykkes.
Bildet blir ytterligere rikt når man trekker inn utviklingen av droner som helt åpenbart har potensiale som angrepsvåpen. Dette er jo demonstrert til fulle i Midtøsten hvor særlig amerikanerne benytter slike som et slags henrettelsesvåpen mot motstandere som har vist betydelig animositet mot vestlige verdier i sin alminnelig og amerikanere i særdeleshet.
Det er velkjent at mange av disse dronene styres fra en kontrollbunker i Florida. Dronepiloter sitter i sine sikkert komfortable kontorstoler og fjernkontrollerer “flyene” sine og angriper mål som er mange tusen kilometer unna. Da flyene i sin tid kom, ble det raskt oppfattet (av Douhet og andre) at dette gjorde kampene mellom hærstyrkene mindre viktig, fly kunne angripe befolkningens stridsvilje direkte. Med droner og avanserte kommunikasjonssystemer ser vi en ytterligere deterritorialisering av krigen. Kontroll over landområder blir mindre viktig, samtidig som kontroll over elektronisk kommunikasjon blir stadig mer sentralt for vestlige lands krigføring. Igjen er det naturlig å mene at denne utviklingen gjør Finnmarks territorium mindre viktig.
Avslutning
Det er viktig å understreke at vi her i dette lille eposet egentlig skriver om noe vi ikke vet så mye om. Utviklingen av nye systemer er selvsagt gradert. Jeg skrev ovenfor at droner benyttes som effektive angrepsvåpen. Det sier nesten seg selv at de er nyttige som etterretningsverktøy. Men hvordan benyttes de som forsvarsvåpen? Kan de samarbeide med missilluftvern for eksempel? Det vet vi ikke. Og om noen vet, vil de neppe fortelle det til oss.
La oss konkludere:
- Russerne kommer ikke til Finnmark
- I stedet for en okkupasjon vil de iverksette nektelsesoperasjoner
- Det er god grunn til å tro at slike operasjoner vil lykkes
- Angrepsvåpen blir stadig billigere i forhold til forsvaret mot dem
- Dette er en utvikling som i seg selv er destabiliserende
- Territorium blir mindre viktig, dette gjelder også Finnmark
Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-2.
Foto: Ingeniørtroppen øver på ildoverfall mot stridsvogn med skarp ammunisjon. Ildoverfallet har begynt og troppen er i kontakt. Tobias Berteig/Forsvaret
