August Cole har i sin artikkel Artic Night beskrevet et fremtidsscenario der norsk militærmakt må benyttes i en verden uten NATO og hvor Kina og Russland begge har stormaktsinteresser på norsk territorium. Den skjønnlitterære tilnærmingen er et friskt pust og gir leseren et annerledes bilde på hvordan fremtiden kan se ut. Jeg ønsker med denne artikkelen å knytte noen kommentarer til det teknologiske aspektet i artikkelen, samt sammenblandingen av militære og sivile ressurser.
Fremtiden er ikke autonom, hvert fall ikke utelukkende autonom. Nettverk og autonomi er egentlig to sider av samme mynt. FFI spår fremtiden som autonom , i det hele tatt virker store deler av de militære tenkerne besatt av droner og autonomi. Cole er noe mer nyansert der han beskriver bemannede plattformer som samarbeider med ubemannede plattformer. Dette virker som et mer plausibelt senario. Ja, det er en rivende utvikling innenfor droner, autonomi og kommunikasjonstjenester i den sivile verden, men dette er ikke direkte overførbart til militære applikasjoner. Dette er fordi sivil bruk av teknologi kun trenger å overvinne egengenerert friksjon for å fungere, militær teknologi og i sær kommunikasjonsteknologi må i tillegg forholde seg til målrettede angrep som prøver å ta ned kommunikasjonslinjen. Militær logikk sier at du skal angripe fiendens svakeste ledd, og når du er avhengig av et avansert nettverk og stor dataflyt mellom enhetene blir nettverket i seg selv et prioritert mål, ikke enhetene i nettverket i seg selv.
For at autonome enheter skal kunne handle og agere unisont og på en hensiktsmessig måte så er de avhengige av å kunne kommunisere med hverandre. Det er derfor naturlig å tro at det vil bli en kamp om evnen til å holde kommunikasjonsmulighetene til egne enheter åpen, samtidig som fiendens nektes tilgang til sine kommunikasjonslinjer. Altså en form for nektelseskamp i det elektromagnetiske spekteret. Cole beskriver dette godt i sin novelle med EK enheter som jobber med akkurat det å holde kommunikasjonslinjene åpne. Samtidig er det naturlig å tro at det vil være ulik grad av sårbarhet på ulike typer nettverk, og at det vil være mulig å operere små lokale nettverk selv i soner der det utkjempes en kamp i det elektromagnetiske spekteret. At alle enheter skal kunne koble seg til et sentralt nettverk med en sentral AI er for meg urealistisk, rett og slett fordi et slikt nettverk vil være det første en motstander prøver å påvirke. Derfor ser jeg på virkelighetsbeskrivelsen i Arctic Night som usannsynlig på dette punktet. Små nettverk derimot vil det være mange av, de vil være vanskelig å detektere og påvirke og derfor vil de sannsynligvis i større grad kunne fungere i en krigssituasjon. Små nettverk vil kunne gi muligheten for å danne team av mennesker og maskiner.
Med dagens teknologi så kan en maskin ikke selv være kreativ, den kan kun gjøre det den er blitt programmert til å gjøre. I de riktige situasjonene kan fortelle en maskin hva den skal gjøre, man kan reprogrammere inn handlingsmønster, men maskinen kan ikke improvisere. Det er her det menneskelige aspektet kommer inn, og ved å koble sammen maskin og menneske kan man spille på begges styrker, maskinens evne til å behandle data raskt og effektivt, samt menneskets evne til å improvisere og være kreativ, samt å håndtere usikkerhet og tvetydighet. Så er det en diskusjon om hvorvidt kunstig intelligens kan erstatte disse menneskelige evnene på sikt. Her gir Cole’s novelle et godt og nyansert syn på fremtiden, der han beskriver hvordan menneske og kunstig intelligens jobber tett sammen i nettverk. Samtidig som bemannede plattformer bruker et nettverk av mindre droner for å understøtte seg.
Avansert militær teknologi fungerer ikke. Vi er vandt med å kunne plukke opp en iPhone eller Samsung, trykke på startknappen og så bare fungerer alt. Det er ikke virkeligheten med militær teknologi, her kreves det mye av brukeren for at ting skal fungere. Grunnen til dette er enkel, Iphone ble produsert i 227,5 millioner eksemplarer bare i 2017 , Norge har fått levert 144 CV90 fra 2015 til 2019 . Sivil teknologi har et utviklingsbudsjett som militære utviklere bare kan drømme om, de har en produksjonsrate som er astronomisk i forhold til militære enheter. Det er derfor naturlig at brukervennlighet og funksjon er tilsvarende bedre. Derfor vil det i større grad vil være den sivile teknologien som blir fremgangsdriveren og at militær teknologi og programvare i større grad vil være sivile produkter som er tilpasset militær bruk.
I novellen blir også en sivil drone brukt som et militært transportmiddel i fremste linje. Dette bærer mange paralleller til dagens diskusjon om rekvirering av sivile helikoptre til Hæren i Nord. Det å rekvirere sivile kjøretøy til militære formål er derimot ingen ny trend. Sivile gjenstander og kjøretøy har alltid vært nyttet til militære formål der det har vært hensiktsmessig. Under den kalde krigen var det ikke bare alle som hadde gjennomført verneplikten som var «mob disponert», alle kjøretøy med 4x4 var også dette. Derfor så er det nærliggende å tro at vi i større grad må vende oss til å kunne utnytte sivil infrastruktur og kjøretøy til militære formål i tiden fremover, med de etiske og taktiske problemstillingene det fører med seg.
Det å diskutere teknologiens rolle i fremtidens konflikt bærer mange paralleller til dagens diskusjon om forsvarets struktur og oppsetning. I så måte antar jeg at ens mening om denne novellen til Cole blir påvirket om man er en såkalt «tradisjonalist» eller en «modernist» som Bruøygard kaller det. Som i dag er nok det riktige svaret hverken 300 000 mann med AG3 og feltlue eller kun F-35. På samme måte så er nok ikke fremtiden 100% autonom eller 100% offline, men et sted imellom. Det eneste som er sikkert er fremtiden ikke blir som i Cole’s novelle, men kanskje enkeltelementer ikke er så langt fra den virkeligheten vi kommer til å møte.
