5. mars utnevnte Polyteknisk Forening brigader Gyda Ellefsplass Olssen til Årets forsvarskvinne 2026. Gratulerer så mye. Det er sikkert vel fortjent. Hensikten med denne kronikken er imidlertid ikke å gratulere vinneren, men å reflektere litt over eksistensen av en slik konkurranse. Hvorfor kårer vi ikke årets militære vestfolding? Årets forsvarskrølltopp? Eller årets kranglefant i forsvarssektoren? Polyteknisk Forening gir heller ingen forklaring på konkurransens statutter, utover at: Årets forsvarskvinne er den «årlige prisen som deles ut av Polyteknisk Forening for å løfte frem forbilledlige kvinner som styrker Norges forsvarsevne gjennom lederskap, faglighet, mot samt evne til å bygge tillit og kultur. Prisen skal inspirere, anerkjenne og synliggjøre viktige rollemodeller innenfor det militære forsvaret eller den sivile beredskapen.»
Det foreningen ikke sier noe om er hvorfor det er forbilledlige kvinner som skal løftes frem, ikke forbilledlige krølltopper, vestfoldinger eller kranglefanter. Jeg må derfor bruke det lille jeg har av analytiske evner til å resonere meg fram til mulige svar på den gåten. Hva er det som gjør at forsvarskvinner trenger ekstra oppmerksomhet, også i det herrens år 2026?
Den mest nærliggende forklaringen er selvfølgelig at kvinnene trenger en egen klasse, akkurat som på ski og skøyter. De er for svake til å nå opp i herreklassen. Norske Sander Eitrem vant sitt OL-gull på 5000 meter skøyter med tiden 6.03.95. Italienske Francesca Lollobrigida var minst like glad som Sander da hun vant sitt gull på 5000 meter. Men hun brukte 6:46.17. I parløp med Sander hadde hun blitt slått med halvannen runde, men hun var like blid. Grunnen er, selvfølgelig, at hun ikke konkurrerer med menn. Det hadde vært helt urimelig.
Så selv om vi blant de 39(!) nominerte til Årets forsvarskvinne 2026 finner både generaler, admiraler, dekaner og politisjefer vet alle innerste inne at de er mye svakere, objektivt sett, enn sine mannlige kolleger. De må derfor, som Francesca Lollobrigida og Ragne Wiklund, få sin egen klasse og sitt eget premiebord.
Jeg tviler imidlertid på at det er forklaringen på hvorfor Polyteknisk Forening har en egen kvinneklasse i konkurransen om å styrke Norges forsvarsevne gjennom lederskap, faglighet, mot samt evne til å bygge tillit og kultur. Min egen erfaring med kvinner i Forsvaret tilsier i hvert fall ikke at de trenger sin egen klasse i noe som helst, annet enn i det som har med fysisk styrke å gjøre.
En annen mulig forklaring på at kvinner trenger sin egen klasse, også i saker som ikke har med muskelstyrke å gjøre, er at de er så få, relativt sett. Det er derfor det finnes egne dameklasser i sjakk. Det er ikke fordi damer aldri kan slå Magnus Carlsen, slik ingen damer kan slå Sander Eitrem. Poenget med egne dameklasser i sjakk er at det er så få damer i den sporten, ikke at de er dårlige. Ved å ha egne klasser, i påvente av at antallet stiger, gjør man veien til premieskapet litt kortere. Som Sara Gilsdottir i Norges Sjakkforbunds jente- og kvinneutvalg skriver: «Åpne turneringer er som regel givende, men dessverre skjer det at man som kvinne føler seg alene eller utsettes for usportslig oppførsel.»[i] Er det derfor Polyteknisk Forening bare har en kvinneklasse?
Jeg har heller ikke tro på den forklaringen. Gitt at det er 39 nominerte kvinner må antallet aktuelle kandidater være betydelig større. Det mangler ikke kvinner verken blant generaler eller admiraler, oberster eller dekaner, batterisjefer eller tidligere forsvarsministre. Det er altså mer enn nok kvinner som bidrar til å styrke Norges forsvarsevne hver eneste dag til at de trenger sin egen konkurranse.
Den tredje mulige grunnen til kvinneklassen er den motsatte av de to nevnte. Kvinner trenger ikke sin egne klasse fordi de er dårligere eller færre enn mennene, men fordi de er så mye bedre. Som kjent er kvinner minst like gode som menn, bare bedre, og ingen menn hadde uansett hatt mulighet til å hevde seg mot de 39 nominerte kvinnene. Det hadde vært bortkastet tid og kun produsert uproduktiv støy om man hadde åpnet for menn i den konkurransen.
Om vi ikke tror på den forklaringen heller, finnes det kanskje en fjerde? Kan det være slik at selv om kvinnene nå er mer enn konkurransedyktige nok, ønsker de ikke å gi slipp på sine gamle konkurransefordeler? Kan det være vanskelig å gi slipp på den litt oppeggende følelsen det gir å ha blitt urettferdig behandlet? De seirene man høster smaker også bedre om de ikke har kommet helt av seg selv.
Men heller ikke denne forklaringen har jeg særlig tro på. Igjen med referanse til alle de kvinnene jeg har møtt i Forsvaret, virker ganske få å være opptatt av å hegne om retten til å føle seg historisk forurettet. Mange virker å ha en velbegrunnet tro på seg selv.
Den siste forklaringen jeg jeg kan tenke meg, er at Polyteknisk Forenings kvinneklasse skyldes at gammel vane er vond å vende. Vi er så vant til egne kvinneklasser at ingen merker at de ikke bare er helt unødvendige, men sementerer gamle kjønnsrollemønstre.
En gang i tiden trengte kvinner både støttehjul og skolepatrulje for å komme seg trygt fremover i Forsvaret, men den tiden må vel være forbi? Er ikke kvinner nå både mange nok og gode nok til å kunne stå på egne ben? Tiden er for lengst inne for at også noen i forsvarssektoren, bredt definert, sier som Sara Gilsdottir i Norges Sjakkforbund: «Og hvem vet? Om noen år er kanskje kvinneandelen så stor at behovet for egne sosiale rom svinner hen.»[ii] For Sjakkforbundet synes det å være et klart mål at man i fremtiden ikke trenger egne sosiale rom for kvinnelige sjakkspillere. Målet er at også kvinnelige sjakkspillere i fremtiden oppfattes som sjakkspillere, ikke som kvinnelige sjakkspillere. Hvorfor skal det være annerledes for generaler og admiraler?
Hvor lenge skal kvinner i forsvarssektoren fortsette å dyrke utenforskapet? Men hva vet vel jeg? Jeg er ikke i nærheten av å bli Årets forsvarskvinne. Ikke i år heller.
FOTNOTER
Foto: Johannes Bærhuagen / Forsvaret
