Avhengighet av USA

Avhengighet av USA

. 3 minutter å lese

Anders Romarheim

Anders G. Romarheim leder Senter for Internasjonal Sikkerhet ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) som er en del av Forsvarets Høgskole.

På venstresiden i Norge har det i årtier blitt snakket mye om norsk avhengighet av USA. Vi har sett mye bebreidelse over manglende egen evne til å håndtere oppdukkende kriser, og en misnøye med at bindingene våre til supermakten innskrenker vårt handlingsrom i forsvars og utenrikspolitikken. Jeg misliker særlig én ting ved dette resonnementet: det er langt på vei riktig.

Norge er avhengig av USA i sikkerhetspolitikken. Men det er særs krevende å finne en farbar vei utenom som gir tilsvarende sikkerhet for landet. Etter Ukraina-krigen er det ikke særlig rom for å eksperimentere med grunnstenen alliert støtte utgjør i forsvaret av Norge. Ofte omtales dette som et transatlantisk ‘bargain’, der vår autonomi begrenses noe, i bytte mot håndfaste sikkerhetsgarantier.

At Norges avhengighet av USA utgjør en strategisk utfordring, er nok dypest sett alle partiene er enige om. Skilnadene går snarere om hvordan man anerkjenner og forholder seg til avhengigheten. Fornektelse er besnærende. Enten det er rus, snusk eller ludomani er jo det å dysse ned og skjule sine avhengigheter en vanlig menneskelig last.

For høyresiden er nok like klar over avhengigheten som venstresiden, men de glatter helst over det. De snakker vekk problemet og rasjonaliserer seg i noen grad vekk fra det. En polert glatt fasade er idealet, i velkjent vestkantstil. Men bak fasaden, i kriker og kroker, erkjenner høyresiden at uten USA er vi til dels blottlagt i møte med en militært overlegen motpart nordpå.

På den bakgrunn har store partier som Høyre og AP meislet ut en utenrikspolitikk som ivaretar det bilaterale forholdet til USA, og sjelden drives på tvers av amerikanske interesser. En godartet oppside av det ellers beklagelige avhengighetsforholdet er at USA og Norge har et bredt spekter av sammenfallende interesser i Nord-Europa og et sterkt beslektet verdigrunnlag tuftet på pluralistiske demokratiske ideer og folkestyre.

Men i hovedsak sammenfallende interesser er ikke det samme som identiske interesser, og interesser utvikler seg noe over tid. Vi er nå kun drøye 2 år unna Donald Trumps presidentskap, og om valgvindene i USA får en ugunstig bris, så kan Støres motstykke i USA atter bli Trump. Det er fullt mulig, og i tråd med beting-selskapenes oddssetting om Trump returnerer til Det hvite hus.

Den enkle konklusjonen på dette er at det sikkerhetspolitiske Norge – i psykologisk forstand – må anerkjenne sin avhengighet. Ingen terapi er effektiv uten at pasienten innser sitt problem og aktivt bidrar til å løse det. Den avhengigheten partier som SV åpent vil debattere, kan ikke ignoreres av FRP, Høyre og AP fordi det er ubekvemt å si det høyt.

Hva sier så USA til dette? Her tror jeg nok forventningene er delte. Høyresiden tenker at våre venner i USA ikke vil utnytte oss. Dette er arven fra 2. verdenskrig og de transatlantiske bånd er et verdifelleskap som i sum fremmer norske interesser. Det resonnementet har en god del for seg. En innsikt jeg derimot tror er undersoppskattet på venstresiden er at heller ikke USA ser på avhengigheten som ønskelig.

Riktignok presser USA Norge i en del utenrikspolitiske saker. Men på samme manér prøver Norge gjenstridig å «bokse over vår vektklasse» og realisere utfall utenriks som er til Norges fordel. Ser man på totaliteten i det bilaterale forholdet preges det av ro, gjensidig respekt, og utstrakt vilje til å ikke unødig påføre motparten ubehageligheter.

USA er våre nærmeste allierte. De står i en posisjon til å utnytte oss i større grad enn de faktisk gjør. Selv ikke verstingen på NATO-diplomati, Trump, ønsket militært svake europeiske allierte. USA har ivret på med bedre byrdefordeling i NATO, og for å få opp Europas forsvarsbudsjetter. I dag vil ingen si det rådet var dårlig.

Fra Rødt i Øst til FRP i Vest er ønsket om å investere mer i vårt nasjonale forsvar stor. Her aner vi en tiltagende konsensus. Det man derimot er uenige om er om dette skal skje innenfor NATO-rammen og bilateralt med USA, eller med nære nordiske naboer. På kort sikt vil ytre venstres foretrukne forsvarskonstellasjon, med Norden uten NATO, innhentes av de nyetablerte sikkerhetspolitiske realitetene.

Går Finland og Sverige inn i NATO så spiller det mindre rolle at venstresiden har kommet lengst i å problematisere vår avhengighet til USA. Tilhengere av NATO-medlemskapet bør dog ønske velkommen tenkningen rundt andre kilder til norsk sikkerhet enn via Washington, slik venstresiden har ledet an i helt siden opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961.

Landet trenger fornyet kraft i sikkerhetspolitikken. Det utsondrer ikke tempo når SVs utenrikspolitiske talskvinne på Politisk Kvarter 18. mai utsetter oppmykningen av partiets anti-NATO linje til neste vår. Krigen raser. Putin, ikke NATO eller USA, utgjør den akutte trusselen mot internasjonal fred og sikkerhet. Både globalt og i våre nærområder. Norsk sikkerhetspolitikk må utformes og forankres i vissheten om dette. Det haster.


Foto: Adam Schultz/ Det hvite hus. Opprinnelig publisert på TV2.no.

Teksten ble opprinnelig publisert som kronikk i Dagens Næringsliv.