You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Bistand og militærmakt som komplementære virkemidler i norsk strategi

Bistand og militærmakt som komplementære virkemidler i norsk strategi

. 14 min read

Norsk strategi, i den grad den eksisterer, implementeres på en fragmentert måte hvor en rekke aktører som handler på vegne av staten ofte drar i forskjellige retninger. Ett område hvor dette er tilfellet er i samhandlingen mellom Forsvaret og bistandsmiljøet – mest åpenbart senest i Afghanistan. Den lave kvaliteten på samhandling er paradoksal siden Norge har et bistandsmiljø med godt renommé og et Forsvar kjent for soldater med særdeles gode verdier. Norge sitter nå i FNs sikkhetsråd og vil få muligheten til å bidra til internasjonal politikk på høyeste nivå. Forsvarssjef Erik Kristoffersen har også poengtert at han ønsker å gjøre mer for FN.

Denne artikkelen vil argumentere for at Forsvaret og bistandsmiljøet har overlappende interesser og respektivt besitter virkemidler som bidrar til å løse problemer. Norske myndigheter må nå se på muligheten for kombinere ekspertise fra bistandsmiljøet og Forsvaret. Det finnes muligheter for å bevare prinsipper som er viktige for norsk bistand og samtidig samhandle bedre med Forsvaret for dermed å oppnå norske målsettinger mer effektivt. I sum er problemstillingen som følger: Hvordan kan stater stabiliseres og demokratiseres – altså bli bedre stater – med mindre militære, polisiære og sivile virkemidler er del av en felles strategi?

I artikkelen vil strategi forstås som den instrumentelle linken mellom militære midler og politiske mål.[1] Denne forståelsen er tradisjonell siden den omhandler hvordan staten bruker fysisk makt samt at den er svært godt forankret i litteratur om sikkerhetspolitikk.[2] God strategi karakteriseres, i følge Harald Høiback, av «en balanse mellom mål, midler og metode, og det kan ofte være vel så viktig å justere målene, som midler og metode. Målene bør også være realistiske, konsistente, kommuniserbare og registrerbare.»[3] Som artikkelen videre vil vise så er muligens denne forståelsen på strategi noe konservativ i nåtidens konflikter. Likevel er det viktig å fremheve, spesielt i norsk kontekst, at de militære midlene er et verktøy i forfølgelsen av politiske mål: Verktøyet må få konkrete og realistiske målsettinger samtidig som det må være utformet for å faktisk være anvendelig i dagens konflikter – konflikter som kun kan løses gjennom samhandling mellom bistand og Forsvaret.

Vestens snevre syn på strategi

Nåtidens konflikter skiller ikke mellom bistand og nasjonale interesser. Statens midler i dagens konflikter utvider den tradisjonelle forståelsen av strategi utover militære midler. Den vestlige forståelsen av strategi har siden 2VK vært tilbøyelig for å kun omtale de militære midlene. Selv om en rekke statsvitere snakker om både grand strategy[4] og statesmanship er det få vestlige stater som faktisk praktiserer det. Dette står i kontrast til vestlig historisk kontekst og spesielt sett i lys av hvordan andre stater forfølger politiske mål i dag. Antikkens strategos rådde ikke bare over de væpnede styrker, men alle ressursene den greske bystaten kunne tilby i forfølgelsen av politiske mål. Det samme er vi vitne til i dag hvor blant annet russisk og kinesisk forståelse av strategi også omfatter midler utover de militære.

Før vi går videre er det viktig å påpeke skillet mellom hvordan totalitære og demokratiske land benytter seg av spesielt ikke-statlige organisasjoner (NGO) og andre aktører uten statlig tilknytting. I totalitære stater benyttes disse som instrumentelle agenter for statens særskilte interesser. Dette står i sterk motsetning til demokratiske lands hvor NGOer faktisk er frie og uavhengige selv om de ofte finansieres gjennom statlige midler.

Den mest kjente beskrivelsen av den russiske forståelsen fra et militært perspektiv finner vi hos den russiske generalstabssjefen General Gerasimovs mye omtalte artikkel. I artikkelen redegjør han for sin, og dermed russiske, forståelse av nåtidens konflikt.[5] Der er ikke-statlige organisasjoner (NGO) og andre aktører uten statlig tilknytting eksplisitt betraktet som en motparts midler for å nå politiske mål.[6] Siden 2012 krever Russlands Foreign Agent Law at ideelle organisasjoner som mottar utenlandske donasjoner og deltar i «politisk aktivitet må å registrere seg og erklære seg selv som utenlandske agenter

En lignende forståelse av midler som kan nyttes i strategi har eksistert i det Kinesiske forsvaret i flere tiår. Mest kjent er boken Unrestricted Warfare, skrevet av to PLA oberster, som argumenterer blant annet for bruken av NGOer og andre stedfortredere for å påvirke politiske beslutninger hos motstandere. Kina (og Russland) støtter afrikanske nasjoner med bistand, men med tvilsomme motiver hvor tilgang til naturressurser er sentral. Kina har også manøvrert seg inn i maktposisjoner i FN-systemet hvor det kan bruke sin økende innflytelse til å motarbeide demokratiske verdier. Nylig søkte de å nedgradere ytringsfrihet og demokratiske rettigheter ved å nekte videoappellen fra den hviterussiske opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja fra å bli avspilt i et møte. Mange fiskere i Kina inngår for eksempel i en egen maritim styrke med «Little Blue Men» som fremmer Kinesisk suverenitet i Sør-Kina Havet. Andre aktuelle eksempler er Kinas forsøk på å gjenreise sitt rykte ved å produsere en vaksine ved å stjele forskning. Gjennom en kartlegging av progresjonen på forskning muliggjort av samarbeidet i WHO har Kina målrettet bedrevet industriell spionasje mot farmasøytselskap.

Bruken av bistand er også i ferd med å bli mer målrettet i vestlige land. Tidligere i år besluttet regjeringen i Storbritanniaå slå sammen Foreign Office og Department for International Development. Begrunnelsen er i følge statsministeren at “the best possible instrument to [safeguard British interests and values overseas] is a new department charged with using all the tools of British influence to seize the opportunities ahead.” Norske myndigheter trenger nødvendigvis ikke ty til like omfattende tiltak med det samme, men det er åpenbart behov for bedre samhandling mellom statlige virkemidler som alle er finansiert med borgernes skattepenger. Norge bør utvikle helhetlige strategier for all utenrikspolitikk, bistand inkludert. For å trekke argumentet in extremis bør norske NGOer som får statlige penger finne seg i å være med i en statlig strategi, som de nektet i ISAF - mer om det etterpå.

Norsk strategi

Det nærmeste en kommer en formulering av norsk strategi, i klassisk forstand,  er i langtidsplanene for forsvarssektoren. Disse stortingsproposisjonene skisserer konkrete oppdrag til Forsvaret. Den nåværende versjonen stadfester i første setning at «Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk bygger på et solid internasjonalt rammeverk [...]. Norsk sikkerhet er nært knyttet til internasjonale utviklingstrekk.» I samme dokument fremkommer det også at Norge er tjent med en verden hvor FN har stor innflytelse: «Norge vil bidra til å forebygge væpnet konflikt og arbeide for at fred og stabilitet ivaretas innenfor en global, multilateral rettsorden basert på prinsippene nedfelt i FN-pakten.» For at en slik global rettsorden skal være mulig må imidlertid alle statene som inngår i FN også fungere.

Stater som ikke representerer egen befolkning, som ikke har kontroll på eget territorium og eller på egne ressurser er problemer. For at en stat skal fungere må det først og fremst være sikkerhet for egen befolkning. I følge etablerte teorier innen statsvitenskap betyr dette at det er staten som skal inneha voldsmonopolet – og det er en oppgave kun Forsvaret og politiet kan oppfylle. Max weber mener som kjent at staten er det eneste menneskelige felleskapet som kan hevde monopol på legitim bruk av fysisk makt. I tillegg, hvis ikke noen sosial institusjon gjør krav på et slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium vil man på kort tid få en tilstand av anarki.[7]

Utvikling og sikkerhetspolitikk er altså komplementære for å etablere velfungerende stater. I UDs mange Stortingsmeldinger finnes det også en rekke strategier, men da forstått i en mye bredere forstand. Begrepet strategi brukes som regels synonymt med policy, uten videre tydeliggjøring på den tradisjonelle definisjonen på strategi. Disse meldingene spenner over UDs mange ansvarsområder og er dermed mindre konkrete når det gjelder målsettinger. Likevel kommer det tydelig frem i disse dokumentene at velfungerende stater kun kommer som produkt av utvikling og sikkerhetspolitikk sammen. Dette kommer eksplisitt frem i for eksempel i Melding til Stortinget 36 Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk fra 2017. I kapittel 10 og 11, som handler henholdsvis om Stabilitet i Europas nærområder og Internasjonal orden, stadfestes det at: «Det er en klar sammenheng mellom sikkerhet og utvikling. Fra norsk side må vi utnytte fleksibiliteten i forvaltningen av vår bistand.» Videre i melding 24 Felles Ansvar for Felles Fremtid fra 2017 påpekes det allerede i femte avsnitt at «utviklingspolitikk ikke kan ses isolert fra andre politikkområder, og henger nært sammen med utenriks- og sikkerhetspolitikk. […] Utviklingspolitikk handler om mer enn bistand. Ikke minst handler det om diplomati, alliansebygging og arbeid knyttet til internasjonal rettsorden. Bærekraftsmålene innebærer et endelig brudd med tendensen til å se utvikling som en oppgave som først og fremst handler om bistand. […] Bistand er potensielt et kraftfullt virkemiddel for å støtte opp om det arbeidet nasjonale myndigheter gjør for å skape utvikling i eget land.» Her ser vi at bistandspolitikken skal være en del av en strategi, og at bistand isolert ikke løser noen problemer. Bistand er kun ett av flere av statens virkemidler og kan ikke virke uten fysisk stabilitet og rettsstat i et land.

Denne tendensen til «å se utviklingspolitikk som kun bistand» har vært dominerende i Norge siden bistandsmiljøet for alvor fikk etablert seg. Dette var likevel ikke tilfellet i begynnelsen av den store norske innsatsen innen bistand. Faktisk sa KRFs talsmann i stortinget i 1959 at «utviklingshjelp måtte oppfattes som en del av forsvarspolitikken».[8] Terje Tvedt har også påpekt den manglende strategien og hevder at «Norge har involvert seg i ulike land og sektorer, ikke som resultat av "statens målrettede handlinger overfor de internasjonale omgivelser", men som resultat av at statlige aktører har støttet opp om initiativer som allerede er tatt av ulike norske aktører som i utgangspunktet ikke hadde statens, men egne interesser, for øye.»[9] Denne tendensen virker altså, ut i fra UD-meldingene, til å ha blitt adressert. Det gjenstår likevel å se om de toneangivende aktørene i det norske bistandsmiljøet følger UDs resonnement. For Forsvaret sin del finnes det en rekke tiltak som kan treffes for å fremstå som et mer anvendelig verktøy som kan brukes i konflikter hvor et produktivt samarbeid med bistandsmiljøet er sentralt.

Norsk soldat i Meymaneh (Forsvaret)

Blame-game

For ofte har Forsvaret og bistandsmiljøet beskyldt hverandre for fraværet av gode resultater i konflikter hvor Norge har involvert seg. En av de mest omfattende analysene er den såkalte Godal-rapporten om Norges innsats i Afghanistan. Rapporten er skrevet av et utvalg som skulle evaluere og trekke lærdommer av Norges sivile og militære innsats for perioden 2001–2014. Den påpeker blant annet at «den norske modellen», basert på et tydelig skille av militære og sivile oppgaver, «ikke hadde den forventede effekt» og «at allierte viste liten forståelse for den.» Videre hevder den at bistanden ofte faller i feil hender fordi det ikke er sikkert nok for den å nå frem til de rette mottakerne: «det høye nivået på bistanden har gitt et inntrykk av overflod av midler. Anbud har ikke gått til den beste i forhold til rimelig pris. Man har tilfeller av at noen har beriket seg».[10]

UDs sivil-militære Faryab-strategi, Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan,skapte mye frustrasjon for militære ledere - mest synlig hos  oberst Rune Solberg. Kronikken hans i Aftenposten fra 2010 fikk kraftige reaksjoner fra bistandsmiljøet som anklaget ham for å være en «sivilisert krigsherre». Likevel virket ingen av partene interesserte i å finne løsninger, spesielt så lenge daværende Utenriksminister Jonas Gahr-Støre stadfestet kravet om et tydelig skille mellom militær og sivil innsats. Lignende problematikk ser man også i nyere operasjoner som i Mali.

Til tross fra å være basert på norske sivile og militære erfaringer, med FN-mandat, falt ikke en utvidet norsk militær deltakelse i Mali i smak hverken hos de fleste norske partier ei heller i bistandsmiljøet. I 2018 la UD frem sin Strategi for norsk innsats i Sahel-regionen med målsetningen om «å stabilisere landa og regionen [for] å betre levekåra for befolkninga, å førebyggje irregulær migrasjon og å betre styresettet og den demokratiske utviklinga.» Strategien gjør det tydelig at det å øke sikkerheten i landet er helt essensielt for utvikling og at dette er en oppgave som spenner militær så vel som sivil innsats: «Det trengst ein omfattande innsats, både på sivil og militær side, for å betre tryggleiken på kort sikt og å gjere det mogleg å setje i verk tiltak som har ein effekt på lengre sikt.» I 2016 og 2019 har Forsvaret bidratt med ettHercules transportfly for å understøtte FN-operasjonen MINUSMA. Transportfly er riktignok svært ettertraktet, men det har i grunn lite å si for norsk påvirkning på bedringen av sikkerheten i Mali. Tidligere i år forhørte Frankrike seg direkte med et fåtall allierte, blant annet Norge, om å delta militært i Task Force Takuba i Mali. Basert på den norske suksessenmed opptreningen av det afghanske spesialpolitiet Crisis Respons Unit 222 (CRU222) var det sterke antydninger til at Forsvarets Spesialstyrker skulle bidra med lignende mentorering i Mali. Sammenlignet med transportfly ville mentorering hatt sterkere påvirkning på forbedringen av sikkerhet i Mali. Norge takket som sagt nei mens Sverige og Danmark, blant andre, er tilstede i Mali i dag. Det er også verd å nevne at Norge er deltaker i det militære samarbeidet European Intervention Initiative som ledes av Frankrike, og dette gjør det enda mindre logisk at Norske styrker ikke bidrar i Mali nå fremover.

Utviklingsarbeid og sikkerhetsforbedring er tiårs-prosjekter

Den neste FN-operasjonen Norge velger å bidra i må ha et tidsperspektiv på flere tiår. Historisk empiri tilsier at det å forbedre den interne sikkerhetssituasjonen i et annet land krever en styrke- og ressursdedikasjon som strekker seg over en lang periode. Likevel har det vist seg at det å binde seg til slike langsiktige prosjekter er særdeles utfordrende for vestlige demokratier som oftest har et mye kortere tidsperspektiv – vanligvis ikke lenger enn frem frem til neste valg, kunne man være slem nok til å si. Derfor er korte bidrag som for eksempel til Operation Unified Protector i Libya, eller små bidrag som blant annet FN observatører å foretrekke. Dette er fordi den politiske gevinsten kan tas ut for den sittende regjeringen, eller at kostnaden og risikoen med bidraget er marginal. Slik kortsiktig tenking var tydelig i Afghanistan hvor hensikten med de norske styrkene i Afghanistan forandret seg nesten årlig. Det er flere kapitler i Godal-rapporten som innbyr til interessant lesning hvor omfanget på kontingentene og oppdraget hadde stor variasjon uten at målsettingen stemte overens med hverken midler eller metoder – tegn på svak strategi. Likevel, som vi nå skal se, er det noen lyspunkt fra Afghanistan som bør bli målbilder for fremtidige norske bidrag innenfor utviklingen av sikkerhet hos andre stater.

Den unge Afghanske generalen Khoshal ‘Kosh’ Sadat (35), som nå har tatt spranget fra militæret til regjeringen i Kabul, er et godt eksempel på et målbilde for Forsvaret i lavintensitetskonflikter. Det er til syvende og sist et lands egne borgere som skal skape sikkerheten, og det å trene, utdanne og ikke minst skape de rette verdiene hos disse individene er ikke gjort over én eller to kontingenter, men over vesentlig flere år. I løpet av disse årene er det også essensielt at veiledningen og mentoreringen utføres av kompetente personer. Sadat er en afghansk soldat som har mottatt vestlig opplæring og veiledning, og som nå har beveget seg inn i den afghanske regjeringen for å fortsette sikkerhetsarbeidet. Han har fått britisk (Sandhurst, ATF 444 i Kandahar og CF 333 i Logar), amerikansk (militær assistent til tidligere sjef ISAF General McChrystal) og norsk mentorering, og steget i gradene hvor han til slutt var sjef for CRU222 i Kabul – Forsvarets Spesialstyrkers velrenommerte og fortsatt pågående mentoreringsprosjekt. I 2019 meldte Sadat overgang til politikken hvor han ble sikkerhetsansvarlig i innenriksministeriet og satt i gang med å rydde opp i det korrupte politiet. Etter en kontroversiell arrestasjon av en kjent krigsherre i 2020 ble Sadat tildelt ny stilling som Director of Public Protection Forces, et statseid selskap som samler alle private sikkerhetsselskap under kontroll av innenriksministeriet (for øvrig en bekreftelse på viktigheten av at staten skal ha voldsmonopolet). Å dyrke frem individider slik som Sadat, som begir seg ut på en livslang karriere for å bedre situasjonen i eget land, er noe Forsvaret bør etterstrebe i sine bidrag til for eksempel FN-operasjoner. Slike prosjekt har størst påvirkningskraft for en stat som trenger å forbedre sikkerheten fordi staten selv etterhvert sørger for den interne sikkerheten. Likevel er dette noe som sagt krever et perspektiv på styrke- og ressurstildeling på tiår helt fra starten av.

Det tar altså forholdsvis lang tid før man kan høste resultatene fra militære styrkebidrag i stater hvor man ønsker forbedre sikkerhetssituasjonen. De neste bidragene bør dermed planlegges med et vesentlig lengere perspektiv enn det som var tilfellet i Afghanistan.

Forsvarets bidrag til norsk utviklingspolitikk

Forsvaret har siden 2VK opparbeidet seg erfaring med å støtte utviklingen av sikkerhetssituasjonen i andre land. FN-operasjonene i Midtøsten på 60-tallet hadde en strategi hvor det var en rød tråd fra det politiske nivået, gjennom det militærstrategiske, operasjonelle og ned til det taktiske. Norske bidrag i nyere tid mangler denne røde tråden og preges av at alliansesolidaritet, til NATO og da spesielt til USA, overskygger de reelle problemene som trengs å løses for å skape sikkerhet. Den norske innsatsen i Afghanistan oppsummeres dramatisk forskjellig avhengig av om du er i regjering eller ei. Tittelen på Godal-rapporten «En god alliert» røper også hva fokuset har vært for den norske deltakelsen. Forsvarssjefen har også delt sine refleksjoner over egen deltakelse i Libanon vs. Afghanistan. Han påpeker blant annet at: «Vi bidro i Afghanistan, men klarte aldri å vinne befolkningen. Det gjorde vi i Libanon – med vernepliktige, sammenraskede soldater – som jeg var en del av.»[11] Norske militære bidrag hvor deltakelse uansett form er viktigst har til og med fått et eget begrep i norsk doktrine: bidragsstrategi.

Operasjoner hvor det strategiske og taktiske nivået ikke er koblet logisk sammen gjør det svært utfordrende å skape varige endringer i sikkerhetssituasjonen til ustabile land. Forsvarets Fellesoperative Doktrine fra 2019 introduserte begrepet bidragsstrategi og defineres som “Deltakelse i en operasjon der nasjonal statssikkerhet ikke står på spill, men hvor det å bidra solidarisk i en allianse er et mål i seg selv.” Forsvaret kan sies å utføre slike operasjoner i Afghanistan og Irak siden det å ha noen norske styrker tilstede, eller et flagg på en power point, er viktigere enn å ta fatt i de reelle utfordringene i landet. På tross av dette opparbeider Forsvaret seg verdifull erfaring som kan komme til gode i fremtidige oppdrag.


Militær assistanse-type oppdrag, som hittil har vært forbundet med spesialstyrker, utføres nå også av Hæren. Siden mentoreringsprogrammene startet i Afghanistan har hvert utenlandsoppdrag til Hæren vært preget av opptrening og opplæring av andre lands sikkerhetsstyrker. I dag er det uttrykket Security Force Assistance som er mest beskrivende/populært, men det handler i bunn og grunn om å trene opp og veilede andre militære. Dette vektlegges også fra UD sin side, blant annet i Melding til Stortinget 37 Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken fra 2015. Der står det at: «Norge skal fortsatt vektlegge kapasitetsbygging som et sentralt virkemiddel i utenrikspolitikken. Å bidra til oppbygging av legitime og effektive lokale institusjoner og inkluderende politiske prosesser er komplisert. Regjeringens innsats for å bidra til stabilisering av sårbare områder og i krevende situasjoner må bygge på tidligere norsk innsats. Norge har erfaring med sikkerhetssektorreforminnsats i flere land og regioner, som for eksempel Afghanistan, Moldova, Georgia, Ukraina, på Balkan og i Øst-Afrika.» På tross av at opplæring av sikkerhetsstyrker preger Hærens oppdrag i utlandet og fremheves av UD finnes det ennå ingen avdelinger i Forsvaret hvor dette er primæroppdraget. Våpenskolen gjør det også tydelig at dette ikke er prioritert med dagens fokus på nasjonalt forsvar.[12] Det er likevel her det er mest å hente for Forsvaret.

Forsvaret må vise seg som profesjonelle ovenfor bistandsmiljøet

Forsvaret mangler styrker med erfaring, kunnskap og ikke minst tillitt til å samarbeide med bistandsmiljøet. I følge Godal-rapporten var det bistandsmiljøene som advarte mot at militære uten faglig kunnskap om bistandsarbeid skulle forvalte prosjekter. Det samme påpekte oberst Rune Solberg som understrekte at den militære delen av PRTen ikke skulle drive utviklingsarbeid siden «Det [var de] slett ikke utdannet til.» Selv om Norske styrker ofte sendes til FN-oppdrag og presterer godt i krisesituasjoner, eller det at Forsvarets Høgskole forsker og utvikler egen kunnskap om FN-operasjoner, fremstår det likevel betimelig at Forsvaret på alvor setter av ressurser til styrker som kan spesialisere seg innenfor konflikter hvor kvaliteten på samhandlingen med den sivile innsatsen er essensiell.

Forsvaret bør opparbeide relasjoner til bistandssektoren. Hæren bør også søke å etablere en avdeling som kan spesialisere seg innen kapasitetsbygging og hvor utviklingen av kunnskap og relasjoner til bistandsmiljøet står sentralt. Dette har offiserene Espen Stølan og Thea Andersen tidligere påpekt i en artikkel på Stratagem. Jeg har også argumentert for det samme og fremhevet et potensielt mulighetsrom ved omstrukturering av Hærens styrker i Oslo. Forsvaret ville tjent på å vise hva de kan/hva de er gode på, og at de har evne og vilje til å bidra med dyktige, skolerte og profesjonelle bidrag. Via slike bidrag, som viser betydningen og nytteverdien av militære styrker,  vil Forsvaret besitte bedre argumenter og møte mer velvilje "på den andre siden" hos bistandsmiljøet.

Selv om Godal-rapporten antyder at det er bistandsmiljøet som har lengst vei å gå for å underlegge seg statlige strategier, kan Forsvaret altså også bane vei for fremtidig samarbeid.

Avslutning

Norge betraktes ikke lenger som small state. I The Economists Special Report i anledning FNs årsdag omtales Norge som middle power med ambisjoner om å forebygge «the erosion of international law and multilateral systems.» I kombinasjon med plassen i sikkerhetsrådet bør norske myndigheter nå vurdere å utvikle ekspertise innen samarbeidet mellom nasjonale militærstyrker og norske så vel som internasjonale NGOer. På den måten kan vestlige land endelig komme frem til en måte å bruke sine militære styrker og andre sivile ressurser for å skape forandring i sikkerhetssituasjonen i verden – og dermed finne tilbake til strategisk tenking som faktisk har effekt.


Foto: En lokal vaktmann foran et russisk FN helikopter i Bahai i Tsjad (Forsvaret)


[1] Stone, J. (2011) Military strategy: the politics and technique of war. London; New York: Continuum International Publishing Group.

[2] Se for eksempel: Gray, C. (2010) The Strategy Bridge: Theory for Practice. Oxford, UK: Oxford University Press,

[3] Høiback, H. (2020) Strategi i Store Norske Leksikon.

[4] Freedman, L. (2001) Grand Strategy in the Twenty-first Century, Defence Studies, 1:1.

[5] Gerasimov, V. (2016) The Value of Science is in the Foresight i Military Review 96/1.

[6] Bartles, C. (2016) Getting Gerasimov Right i Military Review 96/1.

[7] Weber, M. (1995) Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal

[8] Tvedt, T (2003) Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt: Den Norske Modellen. Oslo: Gyldendal Akademisk. Kap.1

[9] Ibid

[10] Godal, B. T. (ed.) (2016) En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014: utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.

[11] Eide, O.K. (2020) Vi klarte aldri vinne befolkningen i Afghanistan. Det gjorde vi i Libanon. Forsvarets Forum 28/8/2020

[12] Kristoffersen, Frode (2018). Building Partner Capacity- A Preferred Way for Norway to Pursue

Military Objectives Abroad. United States Army War college, Carlisle. S.12


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.