You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Burn In, av P.W. Singer & August Cole

Burn In, av P.W. Singer & August Cole

. 4 min read

I en smått legendarisk stripe med Scott Adams tegneseriefigur Dilbert fra desember 1992 møter vi Techno-Bill. Når de andre kollegaene bøyer seg i støvet for Dilberts arsenal av mobiltelefoner, modemer og teknologiske dippedutter og Dilbert føler seg uovervinnelig, dukker Techno-Bill opp med enda mer avanserte dingser. Da jeg leste Burn-In, kom jeg til å tenke på Techno-Bill. For her møter vi Techno-Bill i n’te potens. Og vel så det.

Her er det nemlig så mye high-tech, og i så raske vendinger at man blir rent svimmel. Boken er også noe så sjeldent som forskning formidlet som en spenningsthriller. Romanen er full av fotnoter, og en kildehenvisning på 27 sider gir nok av mat for den som ønsker å fordype seg ytterligere i tematikken boken rommer. Beskrivelser av teknologien og hva den er i stand til å gjøre er tidvis mer fremtredende enn plottet og dramaturgien i fortellingen, og kanskje er det også hensikten. Det presiseres i forordet at all teknologi som beskrives i boken finnes per i dag. Det er i seg selv skremmende nok.

Forfatterne P.W Singer og August Cole er begge anerkjente «futurister» som har skrevet mye og godt om høyteknologisk krigføring tidligere. Det er verdt å nevne at førstnevnte forfatter jobber i tenketanken New America i Washington D.C., som tidvis leverer god cyberforskning for de som er interesserte i fagfeltet. Singer og Cole har skrevet sammen før, og publiserte i 2015 boka Ghost Fleet, en thriller om tredje verdenskrig som i dag angivelig er anbefalt lesing ved flere militære studiesteder i USA.

Handlingen i Burn-In er lagt noen tiår fram i tid. Vi følger FBI Special Agent Lara Keegan og hennes makker gjennom noen heseblesende dager i Washington D.C. De som er kjent i den amerikanske hovedstaden vil nikke gjenkjennende flere ganger.

Agent Keegan blir satt på en sak som fører henne til en terrorgruppe hvis mål er å bekjempe teknologien, algoritmene og maskinene som styrer det aller meste i dette fremtidens Amerika. Sensorer og digitale nettverk som fanger opp nær sagt all tenkelig og utenkelig informasjon kombinert med algoritmer som prosesserer informasjonen og utvikler stadig mer avansert kunstig intelligens. Skurkene i fortellingen vil ta tilbake kontrollen og angivelig gi menneskene verdigheten tilbake. Men vet terrorgruppen hva og hvem de egentlig kjemper for? En fiffig, om enn noe forutsigbar tvist mot slutten av boken gir svaret.

Kunstig intelligens fremstilles som effektivt og kostnadsbesparende, men også problematisk. For eksempel er en rekke yrkesgrupper blitt overflødige og erstattet av algoritmer som gjør jobben bedre og billigere. Advokater, som Keegans ektemann, er byttet ut med algoritmer og tilbringer dagene hjemme på sofaen med et «Virtual Reality»-headset, og jobber som en slags virtuell hjelpepleier for eldre mennesker. Som Agent Keegan selv sier et sted i boken, så er det ikke lenger sånn at om du studerer flittig og jobber hardt så får du en god jobb og en anstendig lønn. Det holder ikke engang å være best. Alt er styrt av algoritmer. Den dagen de gjør jobben bedre enn deg er du overflødig. Slikt skaper fremmedgjøring og frustrasjon hos oss mennesker. Og da blir det bråk.

En ikke helt ukjent oppskrift i krimbøker og filmer er politibetjenten som ufrivillig må jobbe sammen med en ny makker, gjerne en man først ikke liker, for så å bli et superteam som får oppgaven løst. Agent Keegans nye makker, TAMS, er imidlertid av det helt spesielle slaget og hennes innledende skepsis er høyst legitim.

Boken har stadige referanser til hendelser fra deres foreldregenerasjons tid, altså i vår tid, og det er morsom lesning. Som for eksempel den gangen for lenge siden da man oppdaget reell russisk påvirkning på demokratiske valgt i USA, og hva som skjer med FBI ledere som ikke føyer seg etter presidentens vilje. Lyder det kjent?

Jeg mistenker at forfatterne også har humret når de påpeker paradokset i lovgivningen for hva private selskap har lov til å samle av informasjon sammenlignet med hva politiet har lov til, uttrykt for eksempel slik: «Federal privacy regulations kept the system from identifying everyone in the crowd with facial recognition, only companies could legally do that.» Det er morsomt fordi det er omtrent slik i dag.

Det er kanskje ikke dramaturgien og det skjønnlitterære nivået som vil føre lesere til denne boken. Historien spinner noen tråder som blir hengende litt i løse luften, som for eksempel at det stadig hintes til Agent Keegans fortid i U.S. Marines og andre hendelser i hennes ungdom, uten at det egentlig fører noe sted. Plottet i seg selv er en helt grei krim, fortalt på en helt grei måte.

Men, bokens budskap er viktig. Det handler om at digital teknologi og kunstig intelligens ikke lenger er science-fiction, men kjernen i en pågående ny industriell revolusjon som vil føre til politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske endringer av et omfang menneskeheten kanskje aldri har opplevd tidligere. Og, som forfatterne påpeker i etterordet, det mest bekymringsverdige er i hvor liten grad dette forstås av politikere og i opinionen generelt. Dette oppsummeres godt i en betraktning Agent Keegan gjør seg idet hun skuer utover en gruppe sinte demonstranter:

[They were] angry at all the algorithms and bots marching a few Americans into the future while leaving the rest of them behind. They no longer understood how the machines worked, but they understood it was changing everything. [They] just wanted to get things back to the way they used to be.

Bokens tittel, Burn-In, sitter som et skudd. Den viser til testperioden hvor man ser etter svakheter og feil når en for eksempel tester nye maskiner. I tillegg til at tittelen er et nydelig frempek for handlingen i boken, sitter jeg igjen med inntrykk av at forfatterne prøver å fortelle oss at vi alle er i en burn-in. At samfunnet for tiden gjennomgår en testperiode. Vi vet ikke hva digital teknologi er i stand til å gjøre på lang sikt, eller i hvilken grad den blir kilde til sosial uro og fremmedgjøring. Det vi vet er at den den endrer alt og vi kan ikke velge den bort.

Men, forfatterne er teknologioptimister tross alt. Hvis vi, og da særlig våre politikere og ledere, forstår hva teknologien kan gjøre og hvordan vi kan bruke den til menneskehetens beste, så gir den fantastiske muligheter.

Om jeg skulle brukt FBI Special Agent Lara Keegans språkdrakt ville jeg sagt: Fucking Hell! Awesome! Bring it on!


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.