Doktriner til besvær - en brukeropplevelse

Doktriner til besvær - en brukeropplevelse

. 4 min read

Carl Waldemar Wilhelmsen

Major Wilhelmsen tjenestegjør i Luftforsvaret og har erfaring fra internasjonale operasjoner samt studier fra Forsvarsakademiet i København, Forsvarets høgskole og Det nederlandske militærinstitutt.

I fjor høst deltok jeg på min første maritime øvelse. I ukjent farvann og i frykt for å komme til kort i et internasjonalt fagmiljø, påla jeg meg selv litt hjemmelekser for å lese meg opp på maritim luftmakt. Det skulle ikke stå på meg når det kom til samvirke mellom luft og vår ære og vår makt.

I tillegg til å være støvsamlere, er doktriner gode kilder til innsikt og kompetanse. Det falt meg derfor naturlig å starte kunnskapsløftet mitt nettopp der. Det er der våre institusjonaliserte antakelser om hva som virker i krig og operasjoner er nedskrevet. I både Forsvarets doktrine for luftoperasjoner (FDL) fra 2018 og Forsvarets doktrine for maritime operasjoner (FDMO) fra 2015, var maritim luftmakt nevnt. Så vidt. Felles for begge var en kort og stemoderlig behandling av temaet. Jeg ble på ingen måte klokere. I denne artikkelen vil jeg derfor skildre min brukeropplevelse av de nevnte doktriner. De trenger presisjon. Og konfrontasjon.

First things first. Hva er en effektiv militær doktrine?

Militære studenters examen facultatum er boken Krigens vitenskap – en innføring i militærteori (2012). I denne er det et eget og fyldig kapittel viet doktriner. Her hevder Harald Høiback at ‟for at en doktrine skal fungere effektivt må den inneholde tre elementer: (i) teori, (ii) kultur og (iii) autoritet” (Høiback og Ydstebø, 2012, 390). Formålet med doktrinen vil påvirke vektingen av disse tre elementene, og med det gi doktrinen ulik effekt (Høiback og Ydstebø, 2012, 395). Kanskje kunne en forklaring på hvorfor det var skrevet så lite om maritim luftmakt ligge her? Lå det en hensikt bak? Kunne det være noe jeg som leser hadde misforstått? Vi må derfor se litt nærmere på de tre konstituerende elementene i doktriner: teori, kultur og autoritet. Vi lar Krigens vitenskap hjelpe oss med å fylle elementene med innhold:

Teori. For at en doktrine skal kunne virke må den: ‟forklare hvorfor de prinsipper den angir er bedre enn alle realistiske alternativer” (Høiback og Ydstebø, 2012, 390). Graden av forklaring og anbefalinger kan riktignok variere, ‟men om den overhodet ikke gjør det, er det i denne sammenhengen ingen doktrine” (Høiback og Ydstebø, 2012, 391).

Kultur. En doktrine må også hensynta hvem som skal bruke den, herunder, og mer presist, være tilpasset brukeren den er tiltenkt. En doktrine til bruk for norske styrker må følgelig ta utgangspunkt i den kompetansen, de kapabiliteter og de forhold som råder her. En nedskrevet og formelt godkjent doktrine kan imidlertid komme i konflikt med det som faktisk praktiseres (Høiback og Ydstebø, 2012, 392). Dette kan skje både med og uten hensikt, og peker på en tilbakevendende utfordring for doktriner generelt: ‟[h]vor drivende bør doktrinene forsøke å være, og hvor beskrivende må de være?” (Høiback og Ydstebø, 2012, 393).

Autoritet. En doktrine handler om ensartethet. Den må etableres av noen med rett autoritet til å fortelle hvilke vurderinger den aktuelle organisasjonen skal etterleve (Høiback og Ydstebø, 2012, 393). Det er noe av poenget med en doktrine, at den skal fortelle organisasjonen hva vi tror virker best, og som med det bidrar til at organisasjonen drar i samme retning. Det er dette, altså et autoritativt valg, som er ‟en av doktrinens mest sentrale oppgaver å viderebringe” (Høiback og Ydstebø, 2012, 394).

Figur 1. Illustrasjonen viser de tre elementene i en effektiv doktrine, og hvordan ulik vektlegging kan gjøre doktrinen til et verktøy for enten ledelse, endring eller læring. Doktrinetriangelets utfallsrom er hentet fra Høiback, H. og Ydstebø, P. (2012). Krigens vitenskap – en innføring i militærteori, s. 396.

Felles retning? Eller retning i det hele tatt?

Det ligger i det åpenbare at en doktrine som forsøker å trekke i to (eller flere) ulike retninger kan komme i motstrid, skape forvirring eller konflikt, og således være en kime til utfordring på flere nivå, og dermed ikke nå hensikten. Min opplevelse var imidlertid at verken FDL eller FDMO forsøkte å dra i noen tydelig retning. De sier lite om hva vi tror virker best. Det lille som sto skrevet var i praksis bare en presentasjon av maritime begrep på luftmaktens kjerneroller og bidrag. Var dette kanskje poenget?

En forvirrende reise i norsk doktrinelandskap gjorde at jeg vendte meg til Natos doktrine for luft-maritim koordinering, mer kjent som Allied Joint Publication 3.3.3 (AJP-3.3.3). Også her var det lite teori, kultur eller autoritet å spore. Det er altså en problematisk gjenganger.

Maritim luftmakt må forstås som luftmakt som brukes for å nå maritime målsettinger (Dyndal, 2015, 126).

I et slikt perspektiv blir samvirke mellom sjø og luft nettopp en sammensmeltning av både luftmaktteori og sjømaktteori. Som bruker av doktrinene finner jeg ikke dette poenget tydeliggjort noe sted.

Og det er et sentralt poeng. Helt konkret må jeg som bruker kunne lese og forstå at maritim luftmakt har et sjømilitært teoretisk grunnlag og en teknisk-taktisk utøvelse av luftmakt, og motsatt (Dyndal, 2015, 112; Hallen, 2018, 177). Det poenget fortjener en plass i solen når man i samme åndedrag presenterer maritim luftmakt. Det er altså noe mer enn nye begrep. Det er imidlertid i liten grad beskrevet i doktrinene. I sum bidrar det til å svekke doktrinens bruksverdi. Og det er unødvendig.

Hva må gjøres?

Norges første P-8A Poseidon landet for få dager siden på norsk jord. Forsvaret blir ikke moderne av å få en moderne maskin. Vi må vite hvordan vi ønsker å bruke den. Vi trenger nye tanker, perspektiver og mer presise antakelser om hva som fungerer i militære operasjoner. Vi må rett og slett bære vann for maritim luftmakt. Løsningen er ikke en egen doktrine. FDL og FDMO er utmerkede doktriner, men med det store skåret i leser- og brukergleden at maritim luftmakt nærmest er et apropos. Med enkle grep kan dette imidlertid bli veldig bra. Rom ble heller ikke bygget på en dag, men på et tidspunkt må arbeidet begynne. Først da kan vi kanskje nå ambisjonen om ‟(maritim) luftmakt på rett sted, til rett tid, med rett effekt”[1]. Hvis ikke, vil doktrinene fortsatt bare være til besvær.


Noter

  1. En omskrivning av Luftforsvarets visjon: "Luftmakt på rett sted, til rett tid, med rett effekt."

Litteratur

Dyndal, G. L. (2015). A theoretical framework of Maritime Air Power. Kungl Krigsvetenskapsakademiens Handlingar och Tidskrift, 2015-10, 109-128 https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/bitstream/handle/11250/2446605/dyndal_a_theoretical.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Høiback, H. og Ydstebø, P. (2012). Krigens vitenskap – en innføring i militærteori. Abstrakt forlag

Hallen, T. (2018). Air-sea integration. I J. A. Olsen, (Red.), Routhledge Handbook of Air Power (s 167-178). Routhledge


Artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-3.


Foto: Norges nye maritime overvåkningsfly "Viking". Her under den offisielle markeringen på Luftforsvarets base Evenes 1 mars 2022. Tiril Haslestad / Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.