You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Forsvaret trenger en doktrine for lavintensitetsoperasjoner (del 1/2)

Forsvaret trenger en doktrine for lavintensitetsoperasjoner (del 1/2)

. 11 min read

Det sies i Forsvaret at man har doktriner for det man har lyst til å gjøre, men ikke doktriner for det man må gjøre. Forsvaret har ingen egen doktrine for lavintensitetsoperasjoner selv om det er denne typen konflikt norske styrker har deltatt mest i siden andre verdenskrig, og det er kun denne typen konflikt Forsvaret møter daglig i internasjonale operasjoner. Riktignok finnes det noen avsnitt om lavintensitet i de respektive forsvarsgreners egne doktriner, men der kommer de ofte i skyggen av alle kapitlene dedikert til høyintensitetskonflikter.[1] Siden lavintensitetskonflikt er det Forsvaret utøver i intops sammen med allierte fra nøkkelstater (spesielt med USA) er det også i Norges og videre i Forsvarets strategiske interesse å kunne bidra med høyest mulig kvalitet på oppdragsløsningen til de utsendte styrkene. Altså, konflikttypen Forsvaret har mest krigserfaringen med og som er viet minst oppmerksomhet i doktriner (og videre i trening), er også den typen konflikt som har størst påvirkning på graden av troverdigheten på avskrekking.

Denne artikkelen argumenterer for at Forsvaret bør utvikle en egen doktrine for lavintensitetskonflikt fordi denne typen konflikt har vært og forblir den dominerende konfliktformen i intops. Dessuten bør doktriner bygges på erfaring, og norske styrker har overveiende mest krigserfaring fra lavintensitet. I tillegg, ved å artikulere en doktrine for lavintensitetskonflikter vil også Forsvaret bidra med å oppsummere flere tiårs erfaringer som har vist at nåtidens konflikter kun kan løses gjennom militært og sivilt samarbeid – dette vil videre gi en tydelig retning for norsk strategi, og det basert på empiri fra egne rekker.

Jeg erkjenner selvsagt at nasjonalt forsvar er viktigst for Norge og at prioriteringen i dagens doktriner dermed er riktig. Likevel er det bemerkelsesverdig at de konfliktene som faktisk har kostet norske liv og skattepenger ikke videre preger hverken Forsvarets doktriner eller norsk strategi.

For US Army Command and General Staff College er doktriner del av en sirkulær prosess hvor analysen av historie danner teori som videre er grunnlaget for doktriner som gir føringer på praksis. Utøvelsen av praksisen i konflikter blir videre historie som analyseres og prosessen er i gang igjen.

Hva er en doktrine?

Først er det nødvendig å avklare hva doktriner er samt distinksjonen mellom høy- og lavintensitetskonflikt. Doktriner er i essens nedskrevede militære erfaringer som danner stridsidéen om hvordan et forsvar skal slåss sammen. Denne definisjonen er gjenkjennbar i flere nasjonale og allierte publikasjoner. NATO AJP-01 definerer doktriner som: «fundamental principles by which military forces guide their actions in support of objectives. It is authoritative but requires judgment in application.»[2] Forsvarets Fellesoperative Doktrines definisjon fremstår som en oversettlelse: «autorative militære dokumenter som inneholder grunnleggende prinsipper og læresetninger knyttet til militær maktanvendelse.»[3]

Andre forfattere definerer også doktrine som felles stridsidé basert på erfaringer. Den amerikanske statsviteren Barry Posen  mener at «military doctrine sets priorities among various military forces and prescribes how those forces should be structured and employed to achieve ends».[4] Harald Høiback har skrevet sin doktorgrad om doktriner og doktrineutvikling. Hans korte definisjon definerer doktriner som «institutionalised beliefs about what works in war».[5]Høibacks utvidede definisjon er doktriner som «authoritative theory of war that allows for cultural diosyncrasies. »[6]For å avklare begrepet teori bruker definisjonen i Oxford Companion to Philosophy hvor systematiseringen av erfaringer er sentralt for å skape forståelse: «theory is an attempt to bind together in a systematic fashion the knowledge that one has of some particular aspect of the world of experience. The aim is to achieve some form of understanding, where this is usually cashed out as explanatory power and predictive fertility.»[7]

Den amerikanske hæroffiseren John Spencer påpeker også at doktrine er mer enn bare prinsipper. I følge ham skal doktrine etablere en felles referanseramme, inkludert intellektuelle verktøy, som troppeførere bruker til å løse militære problemer. Doktrine er heller ment til å fokusere på hvordan man skal tenke - ikke hva man skal tenke.[8] Til sist fremkommer det fra lærebøker på US Army Command and General Staff College at den amerikanske Hærens syn på doktrine er som del av en sirkulær prosess hvor analysen av historie danner teori som videre er grunnlaget for doktriner som gir føringer på praksis. Utøvelsen av praksisen i konflikter blir videre historie som analyseres og prosessen er i gang igjen.

Det som er essensielt å ha in mente når det gjelder doktriner er altså at de baserer seg på systematiske observasjoner av praksis som sammen gir føringer for militære styrker. Doktriner er dermed nedskrevede militære erfaringer som danner stridsidéen om hvordan er forsvar skal slåss.

Høy-vs lavintensitetsoperasjoner

Vi skjelner mellomhøyintensitet (HIC) og lavintensitetskonflikt (LIC) (figur 1). Denne klassifiseringen ble introdusert i en RAND studie fra 1950[9] og er i almen bruk.[10] HIC karakteriseres av veldefinerte stridende styrker som bruker vold primært mot motstanderens militære styrker. I motsatt enda av spekteret preges LIC av en betydelig materiell og numerisk asymmetri mellom de stridende partene hvis militære distinksjon ofte er eksklusiv for den ene parten.

Figur 1 - US Armys spektrum av konflikt. Det grå feltet mellom de svarte buene består av ulike typer lavintensitetskonflikter.[11]

Fra et militært perspektiv løses HIC og LIC på grunnleggende forskjellige måter. I førstnevnte står de militære styrkene i sentrum som det viktigste politiske instrumentet og partene i konflikten etterstreber den maksimale ødeleggelse av motstanderens midler for å påvirke viljen. Fra et taktisk perspektiv benyttes som regel desentralisert ledelse for å opprettholde tempo i operasjoner fordi den lokale troppeføreren ofte har best situasjonsforståelse ovenfor fiendens handlemåter. I LIC derimot er ikke de militære styrkene i sentrum – de føyer seg i rekken av verktøy tilgjengelig for gjenopprette kontroll i eget eller en tredje parts territorium. I en LIC etterstrebes minimum bruk av makt og operasjoner utføres gjennom sentralisert ledelse siden det er som regel der man har best situasjonsforståelse og ser helheten i operasjonen. Det kreves altså en grunnleggende forskjellig tilnærmelig til LIC og HIC, noe som påvirker i stor grad utdanningen, treningen og øvingen til de styrkene som bidrar.

Stadig flere LICs

LIC er den typen konflikt som har vært og forblir den dominerende konfliktformen. Det finnes i dag flere databaser som har kartlagt alle konflikter så langt tilbake som troverdige kilder tillater. Anerkjente databaser er for eksempel svensk-norske UCDP/PRIO Armed Conflict Dataset, Armed Conflict Location & Event Data Project eller Correlates of War Project(CoW). Sistnevnte definerer konflikt ut i fra to kriterier: antall døde på 12 måneder og graden av organisering til partene involvert. “Sustained combat, involving organized armed forces, resulting in a minimum of 1,000 battle-related fatalities within a twelve month period.”[12] Databasen sorterer videre ut konfliktene i fire kategorier: inter-statlig, extra-statlig, intra-statlig og ikke-statlige kriger (se figur 2). Førstnevnte kategori sammenfaller med kriteriene for en HIC, mens de tre andre kategoriene ligner mer på LIC. Fordelingen på konflikttyper gjennom historien viser seg å være svært skjev hvor LIC står for den overveldende majoriteten konflikter, og HIC kun for et fåtall (se figur 3)[13]. Her er det likevel verd å merke seg at selv om det er få HIC, så står de, som forventet, for brorparten av dødsfall blant alle konflikter.

Figur 2 - Correlates of War Projects typologier for klassifisering av konflikter
Figur 3 - Antall konflikter etter type, 1946-2014

Denne empirien indikerer altså at LIC er den vanligste form for konflikt gjennom historien, og at utviklingen er mot færre HIC. Dette er i grunn positivt fordi det betyr at avskrekkingen av HIC er effektiv. Vestens overlegne evne i HIC gjør at motstandere avstår fra å gå til krig. Likevel demonstrerer empirien også en trend med jevn økning av LIC.

Siden HIC avskrekkes så effektivt søker Forsvarets (og Vestens) motstandere å unngå en konfrontasjon i form av HIC. Helt siden Gulfkrigen i 1991, hvor USA og Vestlige stater viste helt overlegen evne til HIC, har stater og organisasjoner som ønsker å konkurrere med vestlige strategier bevisst unngått HIC. Dette er vi vitne til i dag hvor skillelinjene mellom krig og fred viskes ut og en tradisjonell tilnærming til fred og krig fremstår mindre irrelevant som forklaringsmodell for internasjonale relasjoner. I følge det nylig publiserte Konsept for Utvikling av Hæren har «USA, Storbritannia og Russland lagt konkurranse til grunn for sine konsepter og nasjonale sikkerhetsstrategier. Fred, krise og krig, som vi kjenner fra det tradisjonelle konfliktspekteret, er blitt erstattet med samarbeid, konkurranse og væpnet konflikt i et konkurranseperspektiv.»[14] Hæren erkjenner dermed implisitt dette perspektivet.

Skjevheten mellom fordelingen av HIC og LIC er desto større dersom man undersøker innsatsen fra Forsvarets styrker. Som vil nå skal se har norske styrker overveiende mest krigserfaring fra lavintensitet. Siden doktriner bør bygges på militær erfaring fremstår det dermed paradoksalt at de mest brukte norske doktrinene baserer seg på det Forsvaret har minst krigserfaring med.

Forsvarets moderne krigserfaring fra HIC summeres opp til kun et par år. Konflikter som norske styrker har deltatt i, og som klassifiseres som HIC i de overnevnte databasene, tilhører hovedsakelig 2VK, Operation Desert Shield/Storm og Irak Krigen (2003). Noen av konfliktene fra 2VK hvor norske styrker var sentrale og som ligner mest på  HIC er blant annet forsvaret av Norge under Operasjon Weserübung i 1940 og gjenerobringen av Europa i 1944. Det er ingen tvil om at forsvaret av Norge i 1940 klassifiseres som HIC og at her var det selvstendige norske styrker som slåss harde kamper. I tiden etter 9.april Forsvaret godt integrert i allierte styrker, hovedsakelig i britiske avdelinger: norske hæroffiserer ledet både norske og britiske styrker, norske spitfire skvadroner fløy som del av RAF sortier, norske krigsskip seilte i allierte flåter, og ikke minst var den norske handelsflåten kanskje den største bidragsyteren for alliert forsyningsevne. Under invasjonen i 1944 fikk noen få utvalgte i Forsvaret opparbeidet seg erfaring med HIC, men det er imidlertid kun et fåtall kamper som har blitt utført forholdsvis selvstendig av norske styrker (eksempelvis under Frigjøringen av Finnmark). I Operation Desert Shield og Operation Desert Storm bidro Forsvaret med KV Andenes og et sanitetskompani, og i Irakkrigen (2003) med en ingeniøravdeling fra Telemark bataljon, et norsk støtteelementet og et maskin- og konstruksjonskompani. Summerer man opp tidsperiodene disse HIC har pågått ender man opp med ca. 7 år faktisk krigserfaring.

Øvrige konflikter fra moderne tid som Forsvaret har deltatt i klassifiseres i kategorier som tilsvarer LIC. Selv om den taktiske situasjonen som styrker på bakken opplever kan føles ut som en HIC, er det viktig å erkjenne at konflikten som helhet utgjør en LIC. I motsetning til norsk krigserfaring fra HIC, kan erfaringen fra LIC summeres opp i flere tiår. Blant de mange konfliktene Forsvaret har bidratt med militære styrker er det noen som utmerker seg ut basert på størrelsen av innsatsen: UNIFIL i Libanon, UNTSO i Levanten (pågående), IFOR/SFOR/KFOR på Balkan (pågående), og OEF/ISAF/RSM i Afghanistan. Dersom man kvantifiserer krigserfaringen i tid utgjør de nevnte konfliktene henholdsvis 23 år, 65 år, 30 år, og 20 år.

Slik det ble påpekt i innledningen anerkjenner artikkelen viktigheten av nasjonalt forsvar og at prioriteringen i dagens doktriner dermed er på sitt rette. Selv om den faktiske krigserfaringen fra HIC, som skal danne grunnlaget for dagens doktriner, er beskjeden, hviler utviklingen av norske konvensjonelle styrker på de erfaringene det kan tilegne seg fra allierte.

Likevel, som vi har sett hittil, har LIC vist seg å være den historisk dominerende formen for konflikt, og norske styrker har nesten utelukkende krigserfaring fra denne type konflikt. Videre mangler det altså en bearbeidelse av disse erfaringene i form av en egen doktrine for LIC. Hovedårsaken for dette ligger i prioriteringene i norsk strategi hvor norsk suverenitet sikres gjennom primært to metoder: det nasjonale Forsvar og medlemskapet i NATO. Siden størrelsen på Forsvaret, sett opp imot de militære styrkene til vår nabo i øst, fremstår svært beskjedne, er det alliansesolidaritet med NATO (og da spesielt til USA) som er den viktigste premissgiveren for norsk sikkerhet. Denne alliansesolidariteten utøves i praksis i form av norsk deltagelse i internasjonale operasjoner (der USA som regel deltar), hvor kvaliteten på oppdragsløsningen de norske styrker leverer er viktig for å styrke dette forholdet.

Påfallende nok klassifiseres ikke disse internasjonale operasjonene som HIC, men utelukkende som LIC. Dermed er det i Norges og videre i Forsvarets strategiske interesse å være gode til å bidra i LIC: et mer profesjonelt Forsvaret ute styrker allianseforholdet med USA. Altså, konflikttypen Forsvaret har mest krigserfaringen med og som er viet minst oppmerksomhet i doktriner (og videre trening), er også den typen konflikt som har størst påvirkning på graden av troverdigheten på avskrekking. Krigserfaringene som er blitt opparbeidet hittil i internasjonale operasjoner bør derfor formuleres til en egen doktrine for LIC som vil bidra til at norske styrkebidrag i INTOPS forblir av høy kvalitet og at våre motstander dermed oppfatter Norge som stat med trofaste allierte.

Les del 2 av denne artikkelen


Foto: Forsvaret


[1] (Forsvarets Stabsskole et al., 2004, p.133)

[2] (North Atlantic Treaty Organization Allied Joint Publication, 2017, p.1)

[3] (Forsvaret, 2019, p.13)

[4] (Posen, 1986, p.7)

[5] (Høiback, 2011, p.897)

[6] (Høiback, 2011, p.898)

[7] ibid

[8] (Spencer, 2016)

[9] Cited in (Dixon, 1989, p.4)

[10] (Forsvaret, 2019, p.85; U.S. Marine Corps, 1940; US Army, 1990)

[11] (United States Department of the Army, 1997, p.5)

[12] (Sarkees, n.d., p.1)

[13] (Pettersson and Wallensteen, 2015)

[14] (Hæren, 2021, p.4)


Referanser

Calwell, M. C. E. (1899) Small Wars: Their Principles and Practice. London: Harrison and Sons.

Cohen, R. (2010) A Tale of Two Manuals. Prism. 2 (1), 87–100.

Dixon, H. L. (1989) Low Intensity Conflict Overview, Definitions and Policy Concerns. p.47. [online]. Available from: https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a209046.pdf.

Ekhaugen, L. (2021) Inter-Ministerial Coordination and Frontline Implementation. A Study of Norway in the Complex Operation in Afghanistan. Ph.D. thesis. Oslo: Universitet i Oslo. [online]. Available from: https://www.sv.uio.no/isv/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2020/ekhaugen-abstract-4-1.pdf.

Forsvaret (2019) Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarsstaben. [online]. Available from: http://hdl.handle.net/11250/2631948.

Forsvarets Stabsskole et al. (2004) Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner. Lt. Col. Helge Forberg (ed.). Oslo, Norway: Forsvarsstaben. [online]. Available from: http://hdl.handle.net/11250/197156.

Galula, D. (1964) Counterinsurgency warfare: theory and practice. 88 Post Road West, Westport, CT 06881: Praeger Security International.

Godal, B. T. (ed.) (2016) En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014: utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.

Hæren (2021) Morgendagens Hær - Konsept for utvikling av Hæren Sebastian Bergstrøm (ed.).

Høiback, H. (2011) What is Doctrine? Journal of Strategic Studies. [Online] 34 (6), 879–900.

Melton, S. (2013) Aligning FM3-24 Counterinsurgency with reality. Small Wars Journal. [online]. Available from: https://smallwarsjournal.com/jrnl/art/aligning-fm-3-24-counterinsurgency-with-reality.

Nesheim, I. (2016) Lærer den norske Hæren av erfaringer? En analyse av Hærens læringsevne i Afghanistan. Oslo, Norway: Universitet i Oslo. [online]. Available from: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/51772/Masteroppg-Nesheim-va-r2016.pdf.

North Atlantic Treaty Organization Allied Joint Publication (2017) NATO Standard AJP-01 Allied Joint Doctrine - Edition E Version 1 February 2017. NATO Standardization Office (NSO). [online]. Available from: https://www.gov.uk/government/publications/ajp-01-d-allied-joint-doctrine.

Pettersson, T. & Wallensteen, P. (2015) Armed conflicts, 1946–2014. Journal of Peace Research. [Online] 52 (4), 536–550.

Posen, B. R. (1986) The sources of military doctrine: France, Britain, and Germany between the world wars. Cornell studies in security affairs. Nachdr. Ithaca: Cornell Univ. Press.

Power, S. (2007) Our War on Terror. New York Times. 27 July. [online]. Available from: https://www.nytimes.com/2007/07/29/books/review/Power-t.html.

Sarkees, M. R. (n.d.) The COW Typology of War: Defining and Categorizing Wars (Version 4 of the Data). [online]. Available from: https://correlatesofwar.org/data-sets/COW-war https://correlatesofwar.org/data-sets/COW-war/the-cow-typology-of-war-defining-and-categorizing-wars/@@download/file/COW%20Website%20-%20Typology%20of%20war.pdf (Accessed 22 November 2020).

Spencer, J. (2016) What is army doctrine? Modern Warfare Institute at West Point [online]. Available from: https://mwi.usma.edu/what-is-army-doctrine/.

Ulstein, D.-I. (2020) Bistand gir resultater. [online]. Available from: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/bistand_resultater/id2788191/.

United States Department of the Army (1997) Army Vision 2010. [online]. Available from: https://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=uc1.31210011019203&view=1up&seq=1.

US Army (1990) FM 100-20 Military Operations in Low Intensity Conflict. Washington D.C.: United States Department of Defense. [online]. Available from: https://www.globalsecurity.org/military/library/policy/army/fm/100-20/index.html.

U.S. Marine Corps (1940) Small Wars Manual. Washington D.C.: United States Government Printing Office. [online]. Available from: https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a421035.pdf.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.