You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Forsvarets langtidsplan - mer penger, mindre plan?

Forsvarets langtidsplan - mer penger, mindre plan?

. 3 min read

Regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret viderefører en betydelig økonomisk satsing, men blir mer utydelig på hvordan pengene skal brukes.

Stortingsproposisjon 62 S, forslaget til ny langtidsplan for Forsvaret, led den litt uvanlige skjebne å bli sendt tilbake til Forsvarsdepartementet fra Stortinget som utilfredsstillende på flere punkter. Generelt går opposisjonens kritikk på at planen er for lite konkret og at den styrkingen av Forsvaret som det er tverrpolitisk enighet om er for liten eller kommer for sent. Planens forslag til ny forsvarsstruktur svarer da heller ikke til noe mer enn det dårligste av de fire alternativene i forsvarssjefens fagmilitære råd, som man måtte forvente at den ville bli sammenlignet med. Det er imidlertid ikke overraskende, all den stund forsvarssjefen ble bedt om å avgi sitt råd uten noen økonomisk ramme. Planen er dermed ikke blitt noen politisk vinnersak for regjeringen, på tross av at den økonomiske profilen er meget positiv og sikter mot å nå NATOs mål om to prosent av BNP til forsvar i 2028. Man kan derfor spørre seg hvordan et så godt utgangspunkt kan gi så dårlig politisk uttelling.

Noe av forklaringen ligger i den kursendringen regjeringen foretar sammenlignet med inneværende plan, Stortingsproposisjon 151 S, som ble lagt frem av daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i 2016. Der var det en klar prioritering at etterslepet på trening, vedlikehold og andre svakheter som hadde fått tære på forsvarsstrukturen skulle rettes opp før det ble satset på ytterligere materiellanskaffelser. Det krever alltid forsvarspolitisk mot å skulle få det vi allerede har til å virke fremfor å satse på nye og glamorøse investeringsprosjekter, men på det punktet var Prop 151 S forbilledlig. Denne gangen er man derimot mer tilbake på det gamle sporet ved at det beskrives en rekke ambisiøse økninger i forsvarsstrukturen – fullmekanisering av Brigade Nord samtidig som den tilføres ytterligere en kampbataljon med tilhørende støtteavdelinger, nye helikoptre til spesialstyrkene, en kraftig oppbemanning med både fast ansatte og vernepliktige, ny struktur for kampfartøyer i Sjøforsvaret og videreføring av kystkorvettene i mellomtiden, etc, etc. Dette er i realiteten langt utover hva selv den positive budsjettprofilen vil kunne finansiere. Men for at ikke det skal bli alt for tydelig velger man i stedet å være svært lite konkret med hensyn til akkurat hva som skal skje og når. En markert svakhet ved planen er derfor mangelen på tydelige prioriteringer, så vel innbyrdes mellom de nye kapabilitetene som med hensyn til når de vil komme.

At det ikke vil være økonomi til å realisere alle ambisjonene er et relativt enkelt regnestykke. Budsjettet skal i 2028 være 16,5 milliarder 2020-kroner høyere enn i dag, og det forutsetter en årlig realvekst på ca tre prosent med årlige budsjettøkninger på rundt to milliarder kroner i gjennomsnitt. Altså en klar prioritering av forsvar i en tid hvor norsk økonomi neppe vil vokse med så mye som tre prosent i året. Fra dette skal riktignok trekkes nær en halv milliard i året i forventet effektiviseringsgevinst frem til 2024, noe forsvarssjefen anser som urealistisk. Det har han ganske sikkert rett i; å finne 500 friske millioner hvert år som kan spares ved interneffektivisering ville i beste fall kreve rasjonaliseringstiltak som er politisk helt uspiselige. Det vi står igjen med er altså reelle budsjettøkninger på ca 1,5 milliarder per år, som likevel innebærer en klar vilje til å prioritere forsvar, relativt sett.

Men tar vi i betraktning at selv det av forsvarssjefens alternativer som ligner mest på langtidsplanen krevde årlige budsjettøkninger på tre milliarder frem til 2024, blir bildet et annet. Halvparten av denne vekstraten, selv om den forlenges frem til 2028, vil åpenbart ikke kunne betale for en struktur som i hvert fall ikke er mindre enn forsvarssjefens, og på enkelte områder klart mer ambisiøs.

I den forbindelse er det også et poeng at planen fremhever som en styrke materiellinvesteringer på hele 30 prosent av budsjettet i deler av perioden. Så høye investeringsandeler innebærer erfaringsmessig en kronisk underfinansiering av driften, der nytt og avansert materiell ikke kan driftes operativt på grunn av manglende driftsmidler. Investeringsandeler på 30 prosent forbindes vanligvis bare med rene mobiliseringsforsvar, hvor det i stor grad investeres for lager. Planen har med andre ord en grunnleggende brist ved at den mangler nøkternhet i forhold til hva selv en positiv økonomisk profil kan finansiere. Dermed risikerer den å sende Forsvaret tilbake til den samme grøften som det har befunnet seg i før – med en kronisk mangel på balanse mellom struktur og økonomi. Det minner oss om at faren ved gode intensjoner er at det nettopp er slike veien til helvete er brolagt med.


Foto: Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) om bord i en Leopard 2 stridsvogn. (Kristian Kapelrud/ Forsvaret)


Artikkelen er finansiert av Eckbos Legat i samarbeid med Stratagem og publisert i Dagens Næringsliv.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.