Sverre Diesen gikk, i DN den 7. august, langt i å antyde at toneangivende offiserer ofte blander roller og uttaler seg som lobbyister for forsvarssaker med den følge at de og Forsvaret mister troverdighet hos politikerne. Espen Skjelland skrev, i DN den 17. august, at diskusjonen om sentrale forsvarsspørsmål ikke kan gjøres i full offentlighet fordi skjermingsbehovet for en rekke detaljer i diskusjonen medfører sikkerhetsgradering. Hvis begge har rett vil vi få demokratiske problemer - rolleblanding bør ikke skjermes. Janne Haaland Matlary er tydelig på behovet for diskusjon for å oppnå det vi skal med Forsvaret i Stratagem 4. februar 2019: «Som leger og jurister bør offiserer være seg bevisst sin profesjon og føle seg forpliktet til å bidra med militærfaglig innsikt og råd.»

Profesjoner, i den akademiske forståelsen av begrepet, har noen typiske kjennetegn; Et av disse kjennetegnene er  at de skiller seg fra andre organisasjonsformer ved at en kollegial organisering ligger til grunn for en fungerende indrejustis[1]. Påstanden jeg kommer med er at Forsvarets profesjon ikke er tilstrekkelig kollegialt organisert med en velfungerende indrejustis. Indrejustisen skulle gjort at offiserene både ivaretar sin forpliktelse til å bidra med innsikt og råd når det trengs, men passer også på at den ikke misbrukes i vid forstand.

Indrejustisen som følger den kollegiale organiseringen passer på at ikke-meritokratiske faktorer, altså spørsmål om kjønn og etnisitet, hvor du bor, hvor stort huset ditt er, hvor mye du tjener, hvem du har private relasjoner med, ikke er det som avgjør din autoritet og makt. Snarere har man meritokratiske faktorer, altså roller og posisjoner basert på et annet felles utarbeidet system av kriterier; eksempelvis profesjonens egen skolering og systematiserte kunnskap. I et demokratisk samfunn er denne målemetoden på kompetanse avgjørende for at profesjonen skal ha et faglig innhold utover enkeltpersoners egeninteresser. Dette faglige innholdet diskuteres og vurderes av likemenn/kvinner, og man kan komme frem til slutninger om hva som er mest rett og minst feil. Systemet ordner faglig autoritet og ansvar – og kan gi et faglig råd som er troverdig i en av-politisert form.

Den klassiske medisiner-profesjonen har i tillegg for eksempel legeforeningen som en ivaretaker at profesjonens interne justis. Hvis en lege gjør dumme ting, og prøver seg på personlig vinning og snarveier innenfor det som er lovlig, men likevel uetisk vil vedkommende få kolleger i legeforeningen på nakken. Et annet eksempel er PFU som har et overblikk over journalistikken og kan svinge pisken dersom en journalist bryter de etiske normene som er satt for journalistikk, vel vitende om at det som har foregått kan være innenfor loven men utenfor etikken.

I Forsvarets profesjon har vi ikke denne fungerende pisken. FD har et etisk råd som gir generelle anbefalinger om struktur. Og det står skrevet her og der, for eksempel i verdigrunnlagene. Det reflekteres om både etikk og profesjonsetikk ved våre skoler. Men det er ingen egalitær pisk å finne når sakene har blitt varme. Underforstått: i etiske gråsoner, med mistanke om rolleblanding eller illegitim maktutøvelse. Det betyr for eksempel at offiserer som blander roller ikke får nødvendig profesjonsetisk justering av likemenn med å avgrense seg fra lobbyisme og holde seg til strengt militærfaglige spørsmål. De kan riktignok få korreks av sine overordnede, men det har mer enn faglige spørsmål i seg; kanskje relasjonsutfordringer, lojalitetsforpliktelser eller annet.

Følgen av at vi mangler vår egalitære indrejustis er derfor at offiserer kan fortsette å blande roller, med den konsekvens at politikerne må opptre som fagmilitære beslutningstakere, slik jeg oppfatter Matlarys påstand og Diesens bekymring. Vi får heller ikke den konstruktive metadiskusjonen som vi trenger for å utvikle strukturene. Om den faglige diskusjonen samtidig er gradert, og tilgang nødvendigvis er forbeholdt de som er autoriserte for skjermet informasjon, vil de militære rådene som kommer fra profesjonens eksperter kunne ha slagsider som kan sette samfunnsoppdraget i fare.


[1] Harald Grimen (2008), Profesjon og profesjonsmoral, fra boken Profesjoner (2008), Anders Molander og Lars Inge Terum (red), Universitetsforlaget, Oslo.  


Foto: Sjefsskifte i Forsvarsstaben 2013 (Vetle Hallås / Forsvaret)