You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Kommentar: Fredsnasjonen som informasjonsinnhenter

Kommentar: Fredsnasjonen som informasjonsinnhenter

. 4 min read

Tormod Heier er en av Norges fremste militære skribenter og hans nyeste bok «Et farligere Norge?»[i] bør leses av alle som er interessert i sikkerhetspolitikk og Forsvaret. I én del av boken beskriver Heier samarbeidet mellom etterretningstjenesten (E-tjenesten) og spesialstyrkene (NORSOF), men her mener jeg han beveger seg ut på tynn is. Heier mener samarbeidet åpner opp for en sofistikert og kunnskapsbasert måte å føre krig på. Grunnen er at Norge har vært med USA i utviklingen av en ny informasjonsinnhenting-metode, som sies å ha reddet mange norske liv, og blir regnet som en stor suksess hos de få som kjenner det.[ii] Dette er bra, men når Heier hevder at NORSOF og E-tjenesten blant annet kan øke utbyttet ytterligere ved å bruke Norges omdømme som fredsmekler i informasjonsinnhentingen, da begynner det å skurre.

Heiers idé er at nordmenns omdømme kan gi tilgang til områder hvor USA, av ulike årsaker, ikke har tilgang. Han foreslår at Norge kan bruke innhentet kunnskap fra slike områder som strategisk byttevare med USA. Med kjennskap til den såkalt norske modellens tilnærming til samspill mellom Forsvaret og blant annet humanitære aktører, hvor forholdet kan beskrives som tilnærmet kontaktløst, må jeg si – stopp en hal. Potensialet for negative politiske konsekvenser overgår alle de mulige militær strategiske fordelene Heier beskriver i sin bok.

Norges fremgangsmåte og omdømme som fredsmekler beskrives ofte som den norske modellen.[1] Norges omdømme har opphav tidlig på 1900-tallet.[iii] I dag har Norge et internasjonalt navn som fredsmekler og kan likestilles med stormakter som USA og Russland på dette området.[iv] Denne statusen og omdømme er det veldig viktig for Norge å opprettholde, da bidrag til forsoning er en sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk.[v] Det er dette omdømmet Heier mener kan brukes til å gi NORSOF og E-tjenesten økt nytteverdi for amerikanerne.

Heier sine forslag er i beste fall litt tidlig ute. I eksempelvis Afghanistan kan hverken NORSOF eller E-tjenesten med sikkerhet forklare hvorfor Taliban gjør det de gjør.  At det har vært en transformasjon, som kan gi NORSOF og E-tjenesten sofistikert innsikt i eksempelvis hvorfor Taliban kombinerer angrep og dialog i de pågående forhandlingene med USA, finnes det ingen bevis for. Vi vet heller ikke langtidseffekten av hvordan våre egne styrker faktisk har operert. I følge Heier gir samarbeidet mellom NORSOF og E-tjenesten Norge et komparativt fortrinn vis-à-vis amerikanerne, men hvilke fordeler det er snakk om fremstår litt uklart i boken.

Noe av faren i det Heier skriver er at det kan skape myter om NORSOF og E-tjenesten sitt virke som nødvendigvis ikke har noe grunnlag i virkeligheten, og som vanskelig kan etterprøves eller bevises. Eksterne kommentatorer kan tilskrive kvaliteter til ulike aktører for å promotere sine egne interesser. Påstander og myter om en unik britisk tilnærming til opprørsbekjemping er et slikt eksempel.[vi] Denne typen myter kan komplisere forståelsen av samarbeidet mellom NORSOF og E-tjenesten og deres rolle og anvendelse i fremtiden.

Heier sine påstander kan sies å reflektere Norges ønske om relevans i det pågående globale maktskiftet, hvor realiteten er at småstater i større grad vil kunne bli utnyttet av stormaktene. En potensiell konsekvens av en slik rolleforskyvning kan være at utviklingsland vil kunne være skeptiske til vestlige konfliktløsningsmodeller, sammenlignet med de to tiårene som fulgte etter Berlin-murens fall. I dette nye globale klimaet er det ikke utenkelig at Norge med sitt omdømme som fredsnasjon kan bli satt under press til å løpe ærend for stormakter som USA, for å innhente informasjon i områder der stormaktene ikke har tilgang. Dette kan føre til situasjoner omtrent som under den kalde krigen, da humanitære intervensjoner ble merket som resirkulert imperialisme.[vii] Dette gjør det rimelig å være skeptisk til Heier sine påstander om mulige fortrinn ved å bruke Norges omdømme og kunnskap fra fredsmekling til å gi situasjonsforståelse og beslutningsgrunnlag til bruk i krigføring.

Det betyr ikke at NORSOF og E-tjenesten ikke kan være en viktig redskap i vårt samarbeid med allierte. Min påstand er at NORSOF og E-tjenesten kan få tilgang «bak stengte dører» uten å måtte spille på Norges omdømme som fredsmekler. Det kreves kun at de har rett mandat og tilstrekkelig tid og ressurser til å forberede det som kreves for å gjøre det. Hva de generelt ikke kan gjøre i dag er å rykke ut umiddelbart mot uventede trusler i ukjente områder. Det kan sies at Norge hverken har kultur eller tradisjoner for hemmelige operasjoner og fordekte oppdrag som kreves for å gjøre dette. SOF-teori vektlegger selvdisiplin i stedet for pålagt disiplin, kreativitet, initiativ og små enheter som har tillitt på tvers av kommandonivåene. Dette er kjennetegn som kan være vanskelig å finne på utsiden av SOF. I Forsvaret er det ofte andre trekk som blir vektlagt, som for eksempel det som kreves for å drifte høyteknologiske plattformer som F35, fregatter og ubåter. Mer grunnleggende er fortsatt poenget om at selv om informasjonsinnhenting er en viktig del NORSOF sin rolle, så er det en god del mer NORSOF gjør som foregår på utsiden av det som inngår i informasjonshenting. For å unngå at NORSOF brukes på en måte som forstyrrer Norges selvbilde og mulighet til å fremme fred og forsoning gjennom forhandlinger, er det viktig at NORSOF sin utvikling styres av konsensus og analyse, fremfor ufunderte skjebnespill.


Foto: Forsvaret


[1] Den norske modellen representerer Norges kollektive kunnskap fra bidrag til fred og forsoningsprosesser som spenner over hele kloden (Regjeringen 2019),viiimen til tross for dette er det en utfordring å diskutere den norske modellen siden den en offisiell skriftlig versjon ikke eksisterer (Fabra-Mata, 2014).ix


[i]Heier, T (2019), Et farligere Norge?, Fagbokforlaget, Bergen

[ii]Skille, O.B (2019), Norges hemmelige krig i Afghanistan, hentet 15.11.19 fra https://www.nrk.no/dokumentar/xl/norges-hemmelige-krig-i-afghanistan-1.14539055

[iii]Leira, H. (2005). Folket og freden ; utviklingstrekk i norsk fredsdiskurs 1890-2005. Internasjonal politikk, 63(2-3), 135-339.

[iv] Sguaitamatti, D. A. & Mason, S. J. A. (2011). Mapping Mediators: A comparison of third parties and implications for Switzerland: ETH Zurich.

[v]Regjeringen. (2019). Fred og forsoning. Hentet 14.11.19 fra

https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/fred-og-forsoning/id1158/

[vi] Jones, D. M. & Smith, M. L. R. (2013). Myth and the small war tradition : reassessing the discourse of British counter-insurgency. Small wars and insurgencies (trykt utg.). 24(2013)nr. 3, 436-464.

[vii] Fierke, K. (2007). Critical approaches to international security. Cambridge: Polity.

viii Regjeringen. (2019). Fred og forsoning. Hentet 08.10 fra https://www.regjeringen.no/en/topics/foreign-affairs/peace-and-reconciliation-efforts/id1158/

ix Fabra-Mata, J. (2014). Measuring the effectiveness of the Norwegian peace facilitation. Hentet fra https://www.files.ethz.ch/isn/177492/e23454cf4b5b3ce7db3290469510428f.pdf


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.