Tsjernobyl-ulykken blir av mange trukket frem som grunnen til at vi ikke kan satse på kjernekraft som energikilde. I snart 40 år har ulykken vært synonymt med farene ved kjernekraft. Ingen vil ha et kraftverk som kan eksplodere som nærmeste nabo. Spesielt ikke dersom det er en risiko for radioaktiv stråling i tillegg. HBO serien fra 2019 gjenskapte på mesterlig vis den frykten mange følte etter tsjernobyl. Men er det grunnlag for denne frykten?
Vi vet vi trenger kjernekraft om vi noen gang skal bli fri fra fossile brennstoff. Finland bygde nylig et kjernekraftverk som generer like mye strøm som flere titalls Fosen vindparker. Skepsisen til kjernekraftverk ligger i frykten for det ukjente. Det er noe med en trussel for det vi ikke kan se som trigger noe i oss. De fleste har starten på coronapandemien ferskt i minne. Forsidene var nærmest en sanntids dødsstatistikk. Nå har de fleste av oss hatt corona både 1 og 2 ganger og for de aller fleste vil man se tilbake på starten av pandemien og tenke at frykten tok overhånd. Vaksinene hadde mye og si men mye av frykten fremstår ikke rasjonell sett i etterkant. Sannheten er at virus utsettes vi for daglig og det samme gjelder radioaktiv stråling. Bakgrunnstråling er den radioaktive strålingen som finnes overalt i universet. Vi opplever stråling i husene våre, i hagene og overalt ellers vi ferdes. På samme måte som vi, over tid, må akseptere og leve med influensa som en del av hverdagen må vi også akseptere at stråling er overalt. Dette vil bli langt viktigere i årene som kommer Tsjernobyl hadde sine offer men vi vet nå at mye av den frykten ikke var rasjonell.
Hangarskip i Oslo
Nylig besøkte det atomdrevne hangarskipet USS Gerald Ford Oslofjorden som mange fikk med seg. Skipet har 2 trykkvannsreaktorer som produserer nok strøm til å forsyne en mellomstor norsk by. Deler av norske myndigheter mente alle som var i nærheten av skipet og soldater på akershus festning skulle utstyres med dosemålere for å registrere radioaktivitet. Soldatene på akershus festning var en drøy kilometer fra der skipet ankret opp. I tillegg skulle man ta vannmålinger rundt hangarskipet flere ganger i døgnet. Undertegnede spiste middag med sjefslegen på hangarskipet og han lo godt når han hørte dette. De besøker titalls havner iløpet av et år og ingen gjør noen stor sak av det. Det er overhodet ikke mulig å registrere stråling utenfor skipet. Atomdrevne skip har vært en del av det amerikanske forsvaret i over 70 år og det har aldri hatt ulykker med denne typen reaktorer. Det er ingen på et slikt skip som går med dosemålere med unntak av de som jobber direkte med reaktoren. Det er ingen grunn til det. Det er ingen grunn til å spre frykt unødvendig og vi bør være ydmyke i møte med allierte som kan mye mer enn oss om dette. Amerikanerne har over 70 års erfaring med atomdrevne skip. Vi har nøyaktig null.
Når vi fant oljen måtte vi spørre om hjelp fordi vi ikke hadde kompetansen på den type dykking. Skulle vi «oppdaget» metningsdykking på egen hånd ville et stort antall dykkere mistet livet helt unødvendig. Hvorfor er det så vanskelig å oppsøke kompetansen der den er?
37 år siden Tsjernobyl
Det er nå snart 37 år siden Tsjernobyl-ulykken, og det er nok fremdeles den hendelsen de fleste av oss tenker på når vi hører ordet kjernekraft. Millennium generasjonen fikk ikke med seg det som skjedde den gang, men fikk et innblikk gjennom HBO-serien “Chernobyl”, som kom i 2019. Serien forsøker å gi et innblikk i sovjetunionens indre håndteringen av ulykken. Frykten var reell fordi ingen visste hvor mange som ville få varige helseplager eller dø av den økte strålingen de ble utsatt for. Det mange kanskje ikke vet, er at idag nesten 40 år senere er det fortsatt ingen enighet hvor mange som døde etter tsjernobyl. Dette kan synes rart. Så mange år senere må vi vel ha en fasit? Spørsmålet om hvor mange som døde av sykdommer relatert til strålingen fra tsjernobyl er kontroversielt. Hvor mye stråling som er farlig er et vanskelig spørsmål.
At leger på midten av 80-tallet visste lite eller ingenting om stråleskader betviles ikke. Dette har nok ikke endret seg vesentlig de siste 40 årene. Men fysikerne ved statens strålevern institutt som i 1986 holdt barna innendørs, hva visste de? Mye om stråling, men om langtidseffektene like lite som legene. For 40 år siden trodde man all stråling innebar en økt risiko for kreft og at man ved stråling over tid nærmest var garantert en kreftdiagnose. Nå vet vi at biologiske organismer har en evne til å tilpasse seg lave stråledoser. Vi vet nå at alle kroppens celler har reparasjonsmekanismer som reparerer skadene som oppstår på arvestoff etter stråling. Tidligere trodde man at en skade på arvestoffet var permanent og at dermed økt stråling over tid var ensbetydende med kreft. Det er fortsatt riktig at stråling gir en økt risiko for kreft, men cellene våre har en større evne til å tåle det enn man trodde i 1986.
Hvor mange døde etter tsjernobyl?
Etter Tsjernobyl var det enkelt å holde oversikt over de som var direkte utsatt for ulykken. Dette var reaktor arbeidere og brannmennene som kom først til stedet. Av 237 arbeidere som ble sendt til sykehus hadde 134 symptomer på akutt strålesyndrom. 31 av disse døde, de fleste innen 2 uker. I de 10 årene som fulgte, dvs frem til 1996, døde ytterligere 14 av de som hadde vært innlagt rett etter ulykken. Noe overraskende døde de fleste av ting som ikke hadde noe å gjøre med den strålingen de var blitt utsatt for eksponeringen. Kun 2 av disse 14 døde av sykdom man tror skyldes stråling. Det var myelodysplastiske syndromer som er en gruppebetegnelse på flere sykdommer hvor benmargen har redusert evne til å produsere nye blodceller. Med andre ord - de som overlevde den første fasen av akutt strålesyndrom klarte seg tilsynelatende mye bedre enn forventet. Det var ingen automatikk i at de som fikk mye stråling initialt utviklet kreft senere i livet. Det er viktig å huske at mange av disse som overlevde astronomiske stråledoser hadde fått dødsdommer av legene i 1986. De ble fortalt at de kom til å dø av kreft innen noen år og at det var nærmest garantert. Mange vil huske en scene fra TV serien Chernobyl hvor 3 personer iført dykkerutstyr gikk under reaktoren. De fikk antatt dødelige stråledoser - men 2 av dem var i live så sent som i 2015 og den 3. døde i 2005 av et hjerteinfarkt. De hadde ikke bare overlevd, men døde heller ikke senere av sykdommer som kunne knyttes til stråling.
Hva er bakgrunnstråling?
Vi blir alle utsatt for stråling hele tiden, det er det som kalles bakgrunnstråling. Denne strålingen kommer både fra universet rundt hos og naturlig forekommende radioaktive stoffer i grunnen som f.eks radon. I Norge er den årlige belastningen av bakgrunnsstråling ca 3 millisievert. Betegnelsene som brukes på stråling er mange. I TV serien Chernobyl blir man kjent med begrepet roentgen som kan omregnes til sievert.
Vi vet at med doser på 1-2 Sievert, det er altså ca 300-600 ganger mer enn den årlige strålingen vi får, vil mange trolig utvikle akutt strålesyndrom. Dette er en alvorlig tilstand som vil kunne ha et dødelig utfall for mange. En dose på 2-10 Sievert er regnet som dødelig. Vi vet en del om akutt strålesyndrom og hvor farlig svært høye stråledoser kan være. Det vi derimot vet svært lite om er hvor farlig en liten økning i stråling er over tid.
Ramsar i Iran er et såkalt High background radiation area. Flere slike områder eksisterer rundt omkring i verden, blant annet Kerala, India og Guripara i Brasil. Dette er oftest områder med mye radon i grunnen. Et av de mest studerte områdene er Ramsar i Iran. Dette området har en bakgrunnstråling på 10mGy mot 0.63 i Norge. Det er med andre ord mer enn 10x så høy bakgrunnstråling som i norge. Dette er kun den naturlige strålingen vi alle opplever hver eneste dag og har altså ingenting med hverken atomvåpen eller kjernekraftverk å gjøre. Denne strålingen kommer fra naturlige radioaktive elementer som i bakken. De som bor i mursteinhus vil f.eks få litt mer stråling enn de som bor i trehus fordi mursteinen vil inneholde små mengder av radioaktivt kalium. Hendelser som f.eks Tsjernobyl vil gi en økning i bakgrunnstrålingen.
Man blir ikke farlig for andre av å bli utsatt for stråling
I HBO serien fremstilles pasientene som farlige fordi de selv var radioaktive - dette er en vanlig misforståelse. Men grunnen til at disse pasientene måtte isoleres var ikke at de var farlige for andre - det var andre som var farlige for dem; høye doser med betastråling ødelegger nemlig både huden og slimhinner i mage og tarm. Dette gjør at pasienter med akutt strålesyndrom er svært utsatt for infeksjoner. Dette i likhet med brannskader hvor infeksjoner også er den største trusselen et stykke ut i forløpet.
Lite økning i kreft etter ulykken
Av de 134 som ble innlagt for akutt strålesyndrom var det noe overraskende heller ikke mer kreft etter 10 år. Det ble gjort studier på de omlag 600.000 arbeidere som deltok i oppryddingsarbeidet, men selv om man oppdaget noe økning i enkelte kreftformer er det kontroversielt om dette har noe med ulykken å gjøre. Dersom man plutselig innfører en massiv screening på 600.000 vil man få en økning i enkelte kreftformer sammenliknet med bakgrunnsbefolkningen, for de samme diagnosene vil være noe underdiagnostisert til enhver tid. I klartekst betyr dette at de “ekstra krefttilfellene” man har sett når man har lett med lupe, etter Tsjernobyl, kan være de samme tilfellene som har vært der hele tiden - altså at det ikke har vært noen økning.
For å sette dette i perspektiv: Når man er 70 år er det en årlig risiko på 2% for å utvikler en eller annen form for kreft helt uavhengig av om du er utsatt for stråling eller ikke.
Den eneste kreftformen hvor man etter tsjernobyl har sett en klar sammenheng er kreft i skjoldbruskkjertel hos barn. Det var anslått rundt 4000 nye tilfeller i 2006. Dette er heldigvis en kreftform som har god prognose og 99% overlever. Kun 15 dødsfall var rapportert av de 4000.
Fremtidige kreftdødsfall?
WHO anslo at Tsjernobyl ville forårsake 4000 kreftdødsfall i fremtiden i landene rundt Ukraina. Anslaget er både omdiskutert og urealistisk hvis hovedandelen skal komme fra skjoldbruskkreft hos barn. Med en dødelighet på 0,3% og kun 15 antatte dødsfall frem til 2006. Bakgrunnen for WHO-anslaget ligger i den såkalte LNT-modellen, som står for Linear no-treshold. Denne modellen ble introdusert på 50-tallet og enkelt forklart baserer den seg på at risikoen ved stråleeksponering er lineær over tid. Hva betyr det? For å forstå dette må vi tilbake til hvorfor stråling er farlig i utgangspunktet. De fleste har hørt eller lest på noe tidspunkt at stråling er farlig fordi de gir økt risiko for kreft. Vårt arvestoff i alle cellene er bygget opp av DNA i lange kjeder. Når DNA kjeden utsettes for stråling kan byggesteinene i DNA’et endre kjemisk struktur. Selv en enkelt endring kan i teorien gjøre at en celle ikke lenger kan utføre den funksjonen den er tiltenkt i kroppen. Og hvordan får man kreft? Dersom en celle får flere slike skader på arvestoffet vil den noen ganger miste sin ‘indre’ vekstkontroll og dele seg i det uendelig.
Dette visste man allerede for flere tiår siden. Så var det logisk å tenke at dersom man fikk litt stråling over lengre tid ville det gradvis øke sjansen for kreft. Dette var også den gjeldende oppfatning da tsjernobyl skjedde og mange år senere. Man mente med andre ord at risikoen akkumuleres over tid. Problemet med LNT-modellen er at den ikke tar hensyn til de cellulære DNA reparasjonsmekanismene man har oppdaget de siste 20 årene. Vi vet nå at celler har en betydelig evne til å reparere skader på DNA som oppstår etter mindre doser stråling. Ikke bare har celler mulighet å reparere skader på DNA men de vil også tilpasse seg stråling over tid. Dette kalles radioadaptasjon og betyr at celler som utsettes for lave stråledoser vil tåle stråling bedre på et senere tidspunkt.
Rundt 60 mennesker døde er en alvorlig ulykke, men legitimerer det den voldsomme frykten for kjernekraft som energikilde? For å sette det i perspektiv - mer enn 50,000 mennesker har dødd de siste 100 årene av ulykker ved vannkraftverk med tilhørende demninger.
Foto: Wikimedia commons
