You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Helhetlig mentorering og vertikal implementert militær assistanse

Helhetlig mentorering og vertikal implementert militær assistanse

. 21 min read

Sammendrag: Denne artikkelen presenterer det faktum at Norge har betydelig erfaring innenfor stabiliseringsoperasjoner, og da især med fokus på kapasitetsbygging og MA. Videre sier artikkelen at om Norge i forbindelse med utdanning av norske offiserer, utvikling av nasjonale strategiske målsetninger, planlegging og styrkegenereringsprosessen for fremtidige operasjoner i kapasitetsbyggingskategorien anerkjenner prinsippene helhetlig mentorering og vertikalt implementert MA vil Norge møte fremtidens konflikter, operasjonsmiljø og utfordringer på en bedre måte enn tidligere.

Innledning

Allerede tidlig på 2000-tallet ble det synlig at konfliktene man hadde møtt de siste 10 årene var distinkt annerledes enn hva man hadde vært vitne til tidligere og potensielt hva man hadde organisert og forberedt militærvesen rundt omkring i verden på. General Sir Rupert Smith beskrev denne endringen i sin Utility of Force,[1]hvor han også beskrev at de industrialiserte stat-mot-stat konfliktene var mye mindre sannsynlig skulle inntreffe i fremtiden. Fra dette punktet i historien og fremover forutså han at det nå var en annen konflikttype som ville være fremtredende; war amongst the people.[2] En av de viktigste konsekvensen av denne dreining er at konfliktene og sikkerhetsutfordringene fremstår mer komplekse, på alle nivå. Glen Robinson og Doowan Lee har beskrevet disse «nye» konfliktene som transnasjonale, langvarige, irregulære og preget av motstandskamp.[3] U.S. Army Special Operations Forces beskriver operasjonsmiljøet som et multidimensjonalt og hybrid operasjonsmiljø, hvor ikke-statlige aktører påvirker miljøet på lik linje som statlige aktører.[4] Denne konflikttypen krever åpenbart noe annetav en militær organisasjon for å oppnå den ønskede effekten, enn hva den klassiske stat-mot-stat konflikttypen vil gjøre.    

For å være best mulig skikket til å påvirke den nyesituasjonen og det nye operasjonsmiljøet er det fra flere hold blitt argumentert for: den utfordrende og komplekse strategiske prosessen innebærer at forståelsen for hvordan utvikling av strategiske målsetninger foregår blir viktigere enn tidligere;[5] at fremtidens militære strukturer må inneholde en kombinasjon av irregulære og konvensjonelle virkemidler, og disse må være i stand til å utføre begge typer operasjonsformer i hele konfliktspekteret;[6] at kompleksiteten og den dynamiske situasjonen krever at militæret organiseres, ledes, opererer og kommuniserer etter nettverksmodeller;[7] og, at personell, og da spesielt personell i ledelsesfunksjoner, må forberede seg på å forholde seg til en tilnærmet konstant overveldende mengde med informasjon.[8]    

En soldat fra Telemark bataljon evaluerer innsatsen til kurdiske soldater (Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret).

Fremtidens behov for militære operasjoner – Kapasitetsbygging og Militær Assistanse

En måte å svare på endringene og de "nye" utfordringene er å fokusere på å gjennomføre militære operasjoner i Militær Assistanse-kategorien innenfor rammen av et strategisk og helhetlig kapasitetsbyggingskonsept. Eksempelvis, så beskrev NATO`s Generalsekretær, Jens Stoltenberg, og daværende amerikansk president, Barack Obama, i 2016 et fremtidig økende behov for kapasitetsbygging, MA og annet sikkerhetssamarbeid med og i stater hvor dagens og morgendagens trusler genereres; eksempelvis i stater som grenser mot Russland samt i Afghanistan, Irak, Libya, og Nord-Afrika for å nevne noen.[9] Alexander W. Beadle og Sverre Diesen har argumentert for at i fremtiden vil etterspørselen og behovet for bruk av norsk militærmakt i utlandet mest sannsynlig øke.[10] Diesen har i tillegg uttalt at operasjoner med tilsnitt av kapasitetsbygging i et komplekst og dynamisk operasjonsmiljø er noe vi i Norge må være forberedt på å bidra med gjennom det tjueførste århundre.[11]

Siden Norge er en nasjon som er særdeles liten i den store sammenhengen blir mange av utfordringene som de nye konfliktene og det nye operasjonsmiljøet representerer ekstra viktige å hensynta. Videre, og med tanke på ressurstilgangen for det norske Forsvaret, er det usedvanlig viktig, nærmest essensielt, at når Forsvaret bidrar, så må det faktisk gi strategisk effekt – og da i form av at det bidrar til måloppnåelse i en nasjonalstrategisk kontekst. MA er at område hvor Norge har mulighet til å bidra med relevante kapasiteter for å skape den effekten man er ute etter, men det forutsetter at man viser evne og vilje til å tilnærme seg både de nye konfliktene og operasjonsformen MA på en bevisst måte.

Joint Training and Evaluation Centre i Georigia lærer bort alt fra soldatkunnskap til strategi og taktikk (Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)

Norsk historikk innenfor kapasitetsbygging og militær assistanse

Norge har allerede betydelig erfaring med operasjoner i Militær Assistanse-kategorien.  Forsvaret har i mer enn 2 tiår bidratt i operasjoner hvor kapasitetsbygging og MA har vært en essensiell komponent/operasjonslinje. På Balkan har Norge bidratt med Sikkerhets Sektor Reformer (SSR) med personell fra Forsvarsdepartementet og diplomater fra utenrikstjenesten,[12] i Afghanistan har Norge bidratt med Security Force Assistance (SFA),[13] med konvensjonelle enheter og MA med spesialstyrker,[14] i Indonesia har Norge bidratt med MA med spesialstyrker,[15] i Adenbukten har Norge bidratt med MA med spesialstyrker,[16] i Syria har Norge bidratt med MA med spesialstyrker,[17] i Irak har Norge bidratt med SFA med konvensjonelle enheter og MA med spesialstyrker,[18],[19] i Baltikum har Norge bidratt med SFA i Litauen med konvensjonelle enheter og med MA i Litauen og Latvia med spesialstyrker,[20] i Georgia har et kombinert team av konvensjonelle og spesialstyrker bidratt med MA,[21] og Norge har bidratt med MA med spesialstyrker i flere nasjoner på det Afrikanske kontinentet gjennom blant annet deltagelse i øvelse Flintlock.[22]

Norske styrker deltok på anti-terrorøvelsen Flintlock 2017 (Foto: Army photo by Staff Sgt. Terrance Payton)

Er Norge kompetente og er operasjonene suksessfulle?

Med tanke på størrelsen på det norske forsvaret er dette en imponerende liste og tettheten av disse operasjonene skulle få oss til å tro at Norge som nasjon, og da spesielt det norske forsvaret, er kompetente innenfor rammen av disse operasjonene. Men, er det tilfelle?

Dessverre så er det ikke mulig å argumentere med noen form for troverdighet i behold at erfaringene Forsvaret har tilegnet seg er systematisk, eller kommet gjennom operasjoner som bevisst har vært innenfor rammen av et strategisk eller helhetlig kapasitetsbyggingskonsept. Norge har for eksempel ingen doktriner som beskriver disse operasjonene på samme måte som andre typer operasjoner. Det finnes heller ikke spesifikk utdanning opp mot denne typen operasjoner i Forsvaret sitt eget nivådannende utdanningssystem. Hvordan vet man da i Norge hvordan man kan vurdere hvor gode, eventuelt mindre gode, man er til å gjennomføre disse operasjonene? Skal det norske sosialdemokratiske paradigme - som kommuniserer at «det viktigste er å delta» - også i denne sammenhengen være styrende for om noe skal vurderes til å være en suksess?

La meg adressere det siste først; NEI! deltagelse i seg selv skal ikke tillegges verdi når man skal vurdere om en militær operasjon har vært suksessfull eller ikke. Videre, så mener jeg at det er effekt generert sett opp imot kommuniserte og definerte strategiske målsetninger som må være det som brukes som måleenhet når operasjonene skal vurderes, og til sist vil jeg si at jeg vurderer Norge til å potensielt være meget kompetente når det kommer til denne typen operasjoner, relativt sett opp mot hva Norge realistisk kan bidra med selvfølgelig.

Før jeg går videre er det naturlig å rydde en potensiell misforståelse av veien. Det kommer av at enhver kritisk leser nok allerede har identifisert at jeg har avfyrt noe som kan presenteres som et potensielt argumentasjonsteknisk vådeskudd, når jeg sier at deltagelse i seg selv ikke skal tillegges verdi når suksess skal vurderes. Vådeskuddet her består av at vi vet at deltagelse i seg selv kan representere en viktig nasjonal strategisk målsetning i multinasjonal koalisjonssammenheng og/eller ved annet internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Så for de som var i tvil; så anerkjenner jeg at deltagelse i mange tilfeller er viktig - forutsatt at det er en definert strategisk målsetning.

Norske offiserers holdning til strategi

Det jeg derimot ikke anerkjenner er holdningen som utvises av mange offiserer omkring tematikken som er indirekte adressert her; strategisk bruk av militærmakt for å oppnå strategiske målsetninger. Slik jeg oppfatter det er det nemlig en manglende vilje og interesse til å sette seg inn i og bidra i prosessen når strategiske målsetninger skal genereres. Tiden hvor offiserer kunne gjemme seg bak den Clausewitziske treenigheten; skylde på politikere for dårlig politikk; departementets middelmådige evne til å utarbeide relevante og realistiske strategiske målsetninger; og høyere hovedkvarters ønske om å ha en åpen militær sluttilstand, bør være forbi. Samtidig bør tiden hvor politikere, ministre og andre beslutningstagere reiser rundt i verden og forplikter norske militære bidrag til operasjoner med særdeles korte tidshorisonter uten å forholde seg til hva som militærfaglig er realistisk å oppnå, eller uten at det er en reell strategisk tanke bak, også være forbi. Nå er tiden inne for at man utnytter den erfaringen som det norske forsvaret besitter på forskjellige nivåer, samtidig som vi videreutvikler og påvirker vår kollektive nasjonale evne til å generere strategier for fremtiden; altså, strategier som er relevante og realistiske.

Det sistnevnte er noe Sebastian Langvad adresserte og etterlyste i norsk militært tidsskrift i 2017 i sin artikkel SVERD, PLOG OG PENN: Helhetlig statsbygging i møte med overhengende globale trusler.[23] Behovet for å kaste lys på Norges fokus – eller manglende fokus — på bruk av militærmakt for å oppnå nasjonale strategiske målsetninger er belyst av flere, blant annet Harald Høiback,[24] Tormod Heier,[25]og gruppen som står bak rapporten som har evaluert norsk militær innsats i Afghanistan i perioden 2001-2014.[26] Holdningen hos norske offiserer som denne artikkelen allerede har pekt på kan muligens forklares om man setter seg inn det i David Seppola beskriver i sin meget ærlige og representative skildring av hvordan hans Norwegian Task Unit 3/TEAM 3 manglet overordnet forståelse for det komplekse oppdraget de stod ovenfor i nord-Irak i 2016.[27]  

Kvinnelige soldater i Crisis Response Unit trener i SIBO anlegg (Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)

Hvordan påvirke dette gjennom MA i en strategisk kapabilitetssetting

Det finnes mange måter å videreutvikle norske offiserer sin evne til å bidra til og generere relevante strategier. Allikevel, fremstår det for meg helt åpenbart at det er et behov for en mer helhetlig og tilsiktet tilnærming opp mot personlige utvikling, tilførsel av faglige kompetanse, og seleksjon av norske offiserer i forhold til hva som har vært tilfelle siden Norge begynte å bidra med operasjoner i militær assistanse- og kapabilitetsbyggingskategorien i den "nye typen konflikter." Og da henviser jeg til konflikter som er i samsvar med General Rupert Smith sin "war amongst the people-"kategorisering; som ifølge Martin van Crevelde representerer mer komplekse strategiutfordringer enn tidligere;[28] som ifølge John Arquilla krever både irregulære og konvensjonelle virkemidler;[29] som General(p) Stanley McCrystal vurderer at krever militære organisasjoner som organiseres, ledes og kommuniserer ved bruk av nettverksmodeller;[30] og, som ifølge Anna Simons krever personell med en kombinasjon av personlige egenskaper, ferdigheter og evne til å forholde seg til en konstant overveldende mengde med informasjon.[31]  

Det er flere som har foreslått mulige handlemåter for hvordan man kan adressere utfordringen med å utvikle militær assistanse kapabiliteter systematisk, eller hva som representerer hensiktsmessige og effektive metoder for gjennomføring av operasjoner i kapasitetsbyggings-kategorien. Min vurdering er at det er mulig å plukke de aller fleste analysene og forslag til løsning fra hverandre da de fleste analysene er rettet mot et spesifikt operasjonsteater, mot en spesifikk militær enhet, eller mot en spesifikk nasjon sine sikkerhetsstyrker. Det betyr ikke at jeg mener at analysene eller forslagene er dårlige eller ikke relevante, jeg mener nemlig at det motsatte som oftest er tilfelle – men de må forstås og anvendes i den konkrete konteksten de adresserer.

Allikevel ønsker jeg å presentere to prinsipper som jeg mener er universale når det kommer til operasjoner i denne kategorien, og som vil gi oss i Norge føringer for hvordan man kan utvikle norsk kompetanse og øke norsk effektivitet i forbindelse med slike operasjoner - gitt at man forholder seg til og anerkjenner hva prinsippene innebærer om de faktisk skal etterfølges i norsk sammenheng. De to prinsippene er comprehensive mentoring/helhetlig mentorering og vertical implemented military assistance/vertikal implementert assistanse. Videre vil artikkelen redegjøre kort for prinsippene og beskrive noen av de viktigste forutsetningene som må være på plass, samtidig til å beskrive utfordringene og behovene som genereres om prinsippene skal anerkjennes og gjøres gyldige. Begge prinsippene er relativt omfattende beskrevet i en RAND studie og en studie fra Naval Postgraduate School,[32]som det anbefales å oppsøke om man ønsker mer detaljert innsikt i hvordan disse to prinsippene har blitt ivaretatt henholdsvis i kapasitetsbyggingsøyemed i Afghanistan, Iraq og Colombia, eller hvordan militær assistansekapabiliteten kan videreutvikles i rammen av norske spesialstyrker.

Comprehensive mentoring – Helhetlig mentorering

Prinsippet helhetlig mentorering har til hensikt å optimalisere effektivitet og søke rettidig måloppnåelse for en koalisjon. Prinsippet innebærer å applikere assistanse/mentorering til så mange nivåer som mulig på engang hos mottagernasjonen - på taktisk, operasjonelt, militærstrategisk, og politisk nivå. Ved å gjøre det på denne måten blir mentoreringen mer effektiv enn om man benytter en fragmentert løsning. En slik tilnærming vil i tillegg til å legge til rette for en mer effektiv sikkerhetssektor hos mottagernasjonen også fasilitere, og i enkelte tilfeller fremtvinge tversektorielt samarbeid— altså mellom sikkerhetssektoren og andre sektorer— som dagens og fremtidens operasjonsmiljø og konflikter åpenbart behøver.[33]  

FFOD 2014 sin beskrivelse av sammenhengen mellom de forskjellige nivåene, side 39

Det er en rekke forutsetninger som må være til stede, eller som må genereres, for at helhetlig mentorering skal kunne oppstå og som jeg mener at offiserer, beslutningstagere og politikere skal være oppmerksomme på:

Nivåene må eksistere hos mottagernasjonen, eller det må være en reel ambisjon om at nivåene  skal opprettes. Eksempelvis, så har det vært flere tilfeller i Afghanistan og Irak hvor det blir produsert enheter/kapasiteter på taktisk nivå gjennom at det har blitt gitt militær assistanse uten at de har en reel operasjonell og strategisk forankring. Demokratisk og politisk er dette i seg selv noe urovekkende, og mange vil kanskje reagere litt på akkurat dette, men dette faktum må man "bare komme over." Slik er det nemlig bare, og det er her mye av risikoen ligger i dagens operasjoner.

Det må foreligge en overordnet målsetning å forholde seg til, slik at man har muligheten å oppnå det som FFOD beskriver som enhetlig innsats.[34] Noe som også er veldig viktig opp mot den overordnede målsetningen i denne sammenhengen er at den må være i tråd med hva mottagernasjonen har som sin målsetning for at måloppnåelsen skal være størst.[35] En annen ting å være oppmerksom på er at slike operasjoner ofte innebærer innsats i rammen av en multinasjonal koalisjon.  Det fører ofte til at det internt i koalisjonen mest sannsynlig vil være forskjellige interesser og nasjonale målsetninger man i tillegg må evne ta høyde for.  

Effektene man ønsker å oppnå må være mulig å måle. Uten mulighet for å måle effekt vil man ikke vite hvor prosesser stopper opp, hvilke nivåer som ikke fungerer osv. Med konkrete måleparameter er det da mulig å identifisere hvor prosesser stopper opp og hvor innsats og ressurser bør prioriteres i henhold til situasjonen man står ovenfor.

En tilpasset assistanse/mentor struktur. Enkelte har kritisert denne typen militær innsats for tidligere å ha vært for omfattende, spesielt i Irak. Amerikanske Hy Rothstein argumenterer for at en tilpasset struktur i denne sammenhengen egentlig betyr en så liten struktur som mulig.[36] Med en slik «less is more-holdning» blir det da færre å forholde seg til, potensielt enklere å kommunisere, mindre sjanse for unødvendig friksjon, man tvinger frem selvstendighet hos både mentorer og de som mottar assistanse/mentorering, og det er mulig å ansvarlig-gjøre både mentorer og andre partnere på en helt annen måte. USA har tatt dette inn over seg og har etablert egne Security Force Assistance (SFA) Brigader i håp om å møte utfordringer på en bedre måte i fremtiden.[37]

Relevant mandat for å drive mentorering og gi assistanse. Det er så å si garantert at en eller flere nasjoner i en koalisjon har en eller annen begrensning/caveat som gjør at det eksempelvis er enkelte nivåer, etater, organisasjoner, enheter, personer, etniske grupper etc. som nasjonen ikke kan jobbe med. Ofte oppfattes det fra militær side som om at caveaten er pålagt totalt uten at det er vurdert hvilken innvirkning en slik begrensning har på den militære effektiviteten i operasjonen. Geografiske begrensninger med tanke på operasjonsområdet kan representere samme type utfordring og kan også være til hinder for at en styrke kan være med og bidra helhetlig.  

Mottagernasjonens holdningovenfor den som skal gi assistanse og mottagerens overordnede motivasjon er de siste forutsetningene som blir nevnt i forbindelse med helhetlig mentorering. Det at mottagernasjonen er villig til å ha sitt «Skin in the game,» og som et minimum kulturelt «tåler trynet» på den som det skal samarbeides med er helt essensielt, eller som Christopher Paul og hans team konkluderer med omkring dette tema: «you can`t want it more than they do.»[38]

CRU TF-24, FSK/HJK TF-51 (Foto: ukjent)

Vertical Implemented MA – Vertikalt implementert MA  

Prinsippet vertikal implementert MA går ut på å implementere MA på alle nivåer som er relevante – både i koalisjonen og opp mot mottagernasjonen - og da for å sikre at norske nasjonalstrategiske målsetninger blir møtt gjennomassistansen eller mentoreringen som blir gitt, enten bilateralt eller i en koalisjonsramme. Forskjellen i forhold til helhetlig mentorering er hovedsakelig funksjonen man søker å oppnå – altså i kort; å bidra til å ivareta norske interesser versus å optimalisere effektivitet og søke rettidig måloppnåelse på vegne av en koalisjon.

Enhetlig kommando (Unity of Command) slik som det er beskrevet i FFOD skal i utgangspunktet ivareta funksjonen og underbygge enhetlig innsats,[39] men nå kan jeg med bakgrunn i både andres og egne erfaringer informere om at det er ikke sånn at det rosenrøde og teoretiske begrepet enhetlig kommando alltid ivaretar dette på tilstrekkelig måte i denne typen operasjoner. Det er ikke alltid, faktisk veldig sjeldent, slik at norske nasjonalstrategiske målsetninger er helt i synk med koalisjonens målsetninger. Enkelte ganger er det nemlig slik at sterke koalisjonspartnere får gjennom sine nasjonalstrategiske målsetninger – som i utgangspunktet ikke er de målsetningene som er uttalt eller som ligger i mandatene til enkelte andre nasjoner—ved å indirekte utnytte andre koalisjonspartnere.

Det er derfor viktigere at funksjonen som beskrives her blir ivaretatt idet man vet at det er divergens i interesser/nasjonale målsetninger internt i en koalisjon. Prinsippet har også til hensikt å forsikre egen nasjonal kommandokjede om at den politiske risikoen som styrkebidrag utgjør, ved å være en del av en koalisjon eller bilateralt jobber med en nasjon, er håndterbar. Om funksjonen ikke er til stede og man som nasjon ender opp med å oppfylle andre nasjoners strategiske målsetninger uten å være klar over det, eller uten å ha tatt stilling til det, er man i bestefall lykkelige idioter, som Tormod Heier forsøkte å få folks øyne opp for i 2016 da han på NRK var svært kritisk til norsk deltagelse i Operation Inherent Resolve.[40]

Det er også for dette prinsippet en rekke forutsetninger som må oppfylles for at prinsippet skal kunne nyttes, som jeg mener er viktig å ta inn over seg:

Norge må ha aksess/tilgang til de forskjellige nivåene og funksjonene i koalisjonen. Som nevnt tidligere i denne artikkelen; Norge er særdeles liten i den store sammenhengen. Det betyr at det ikke er sannsynlig, ei heller naturlig, at Norge får tilbud om å stille personell på alle nivåer i en koalisjon. Enkelte nivåer og fora må Norge være forberedt på å alltid være ekskludert fra, da det er en kjensgjerning at det kun er fem nasjoner som kan forvente å få tilgang til alt – i alle fall i de koalisjonene som Norge er sannsynlig å bidra inn i. Det er landende i det såkalte Five Eyes Intelligence Community, bestående av USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand.[41]

På bakgrunn av denne erkjennelse er det derfor tre ting som er særlig viktig å være klar over. For det første er det viktig å ha ett formelt kommando og kontroll-forhold som gjør at det norske styrkebidraget har mest mulig fleksibilitet og autoritet i koalisjonen. Ofte betyr det at det norske bidrag har oppheng så høyt som mulig i koalisjonens kommando og kontrollstruktur, med en desentralisert og delegert nasjonal myndighet til styrkesjefen.  For det andre er det å ha et godt forhold til de fem nasjonene som har en informasjons-teknisk særstilling viktig, og for det tredje er det viktig å fokusere på å utvikle tillit og uformelle nettverk i koalisjonen, da det er det som til slutt avgjør om representanten fra Norge får tilgang til den riktige informasjonen, de riktige møtene, eller tillatelse til å påvirke i de riktige prosessene eller ikke.

Det sistnevnte kommer av at om de nasjonale kortene spilles riktig kan formell kommando og kontroll i operasjonsteateret bli omgjort til det som den amerikanske Generalen Anthony C. Zinni har beskrevet som Hand Shake Con.[42] Uansett hva militære romantikere, generaler i høyere hovedkvarter eller konvensjonelle manøveroffiserer måtte mene, i denne sammenhengen kan ikke formell Operasjonell kontroll måle seg med Hand Shake Con. I disse situasjonene er det den nasjonale representantens evne til å utnytte sine nettverk og etablere sine egne team-of-teams for å få jobben gjort som avgjør.

Well, how do you do business? Hand Shake Con. That`s it. No memoranda of agreement. No memoranda of understanding…. The relationships are worked out on the scene, and they aren`t pretty. And you don’t really want to try to capture them,…. Distill them, and say as you go off in the future, your`re going to have this sort of command relationship… It is Hand Shake Con and that`s the way it works. It is consultative. It is behind-the-scene
- General Anthony C. Zinni [43] (FM3-24 beskrivelse av Hand Shake Con)

En tilpasset assistanse/mentor struktur, bestående av de riktige menneskene.

For å få aksess/tilgang til den riktige informasjonen og for å være invitert i de riktige prosessene vil individene, altså menneskene, i strukturen være avgjørende. I tillegg til dette krever arbeid i en koalisjon som fokuserer på militær assistanse i seg selv sitt av personellet. Det er derfor i hovedsak to ting som avgjør gjør om man får tilgang til den riktige informasjonen og om man har det som kreves for å bidra effektivt i sammenhengen med vertikal implementert MA. Den første er kulturell pondus, og det andre er personlig egnethet/egenskaper.

Som nevnt tidligere er det kommando og kontrollforhold som formelt beskriver hva man skal ha tilgang til av informasjon og hvilke krav man kan stille og hvilke krav man kan bli stilt/avkrevd.  Heldigvis er det ikke alltid slik det fungerer. Om man opparbeider seg nok kredibilitet gjennom å vise seg personlig egnet eller om man innehar den riktige kulturelle pondusen som kreves, eller at kombinasjonen av de to gjør at en person opparbeider seg i sum nok kredibilitet, vil faktisk kommando og kontrollforhold i denne sammenhengen delvis bli tilsidesatt. Da er det det tidligere nevnte Hand Shake Con som gjelder - altså en uformell ordning som baserer seg på tillit og en erkjennelse av at «sånn må det bare bli» - og det er dette som vil være helt avgjørende.

Hvilken kulturell pondus en person i denne sammenhengen har kan avgjøres av eksempelvis forsvarsgrentilhørighet, gradsnivå, utdanningsnivå, kjønn, alder, tidligere erfaring, eller nasjonalitet. På kort sikt er det utfordrende å endre noen av faktorene som her er brukt som eksempel, men det betyr ikke at de er mindre viktig å være bevisst eller klar over.

Hvilken personlig egnethet/egenskaper en person i sum innehar i denne sammenhengen avgjøres av eksempelvis; evne til å ta inn og prosessere mye informasjon hurtig, evne til å forholde seg til komplekse problemstillinger, evne til å forholde seg til dynamiske situasjoner, fremstå med og inneha et sterkt moralsk og etisk kompass, evne til å fremstå løsningsorientert, evne til å jobbe uten å få særlig tilbakemelding, være fremover lent og se muligheter, utvise forståelse og helhetsoversikt, evne til å kommunisere med over- under- og sideordnede, evne til å støtte over- under og sideordnede i utfordrende situasjoner, ha moralsk mot til å være kritisk til egen kommandokjede, evne å jobbe i team uten klare kommando og kontrollforhold, være i stand til å utvikle nettverk og være i stand til å utnytte disse nettverkene med hensikt. Det er usannsynlig at et individ innehar alle disse egenskapene utviklet, og det er urealistisk å tro at individer skal utvikle disse egenskapene av seg selv på kort sikt. Men, det er summen av hva man som individ innehar av det forannevnte som vil være avgjørende for hvor effektiv den enkelte til syvende og sist vil være.  

Siden det som er beskrevet over som kulturell pondus og personlige egenskaper ikke er ferdigheter - som i denne sammenhengen representerer noe som er mulig å lære seg- er det særdeles viktig at man i fremtiden rekrutterer, selekterer, utdanner, vurderer og utvikler de riktige individene for å kunne muliggjøre funksjonen som vertikal implementert MA har til hensikt å produsere.

Avslutning

Som det fremgår i denne artikkelen så innehar det norske forsvaret nå erfaring - ervervet gjennom en rekke utenlands operasjoner og flere forskningsprosjekter- som kan være med å påvirke Norges kollektive evne til å utarbeide relevante og realistiske strategier for fremtiden om de utnyttes på en relevant måte.

I tillegg finnes det en brønn av kunnskap og erfaring som er generert på bakgrunn av tverrsektorielt samarbeid hjemme i Norge, øvelser i inn og utland, og utallige andre aktiviteter som ikke er beskrevet i denne artikkelen, men som også kan være med å bidra i videre utvikling.

Min forventning og mitt håp er at vi nå er kommet dit at når norsk militærmakt i fremtiden skal nyttes, skal det utelukkende være for å oppnå forhåndsdefinerte nasjonalstrategiske målsetninger. I tillegg må målsetningene kommuniseres klart til offiserene og spesialistene som skal ut for å operasjonalisere broen mellom norsk politikk, norsk militærmakt og situasjonen på bakken på vegne av nasjonen.      

Ved å her ha satt fokus på prinsippene helhetlig mentorering og vertikalt implementert MA håper jeg at den kollektive innsikten nå har økt med tanke på hva som møter offiserene og spesialistene på bakken i de nye konfliktene, økt innsikten med tanke på hva som kreves i operasjoner hvor kapasitetsbygging og militær assistanse er i fokus, og samtidig presentert et mulig analytisk utgangspunkt for videre vurderinger omkring hvordan vi i Norge systematisk kan forberede oss på og utføre denne typen operasjoner i fremtiden. Min oppfatning er at om man i forbindelse med gjennomføring av utdanning av norske offiserer, utvikling av nasjonale strategiske målsetninger, samt planlegging og styrkegenereringsprosessen for fremtidige operasjoner i kapasitetsbyggingskategorien som minimum anerkjenner de to prinsippene - samt funksjonene prinsippene har til hensikt å oppnå - mener jeg at Norge vil være bedre forberedt til å bidra i fremtidens operasjoner enn hva vi allerede er.


Artikkelen er også publisert i Forposten nr.3 2018/oktober

Foto: TF-51 fra FSK/HJK fungerer som mentorer på Afghanske sikkerhetsstyrker fra TF-24 i Crisis Response Unit (CRU) i Kabul, Afghanistan (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)


[1]Rupert Smith, The Utility of Force: The Art of War in the Modern World, 4thed. London:Penguin Books, 2006.

[2]Ibid, 267-269.

[3]Glenn Johnson & Doowan Lee, “Revisiting the Social Movement Approach to Unconventional Warfare,” Small Wars Journal, December, 2014

[4]U.S. Army, ARSOF 2022, United States Army John F. Kennedy Special Warfare Center and School, Fort Bragg, NC, 2013, 3.

[5]Martin van Creveld, Transformation of War(New York: Simon and Schuster, 2009), 195.

[6]John Arquilla, Insurgents, Raiders, and Bandits: How Masters of Irregular Warfare Have Shaped Our World, (Lanham, MD:Ivan R.Dee, 2011, 270.

[7]McCrystal, G.S., Collins, T., Silverman, D., & Fussell,C. (2015) Team of Teams: New rules for engagement for a complex world, New York, NY:Penguin., McCrystal.

[8]Simons, A. (2017). 21st-Century Challenges of Command: A View from the Field, Strategic Studies Institute and U.S. Army War College Press, Carlisle, Pennsylvania. Retrieved from https://ssi.armywarcollege.edu/pubs/display.cfm?pubID=1353

[9]The White House, Office of the Press Secretary, “Remarks by the President and Secretary General Stoltenberg of NATO after Bilateral Meeting,” April 4, 2016,

https://www.whitehouse.gov/the-press-office/2016/04/04/remarks-president-and-secretary-general-stoltenberg-nato-after-bilateral.

[10]Beadle, A.W., & Diesen, S., Globale trender mot 2040— implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans, Oslo, 2015, Norge:FFI, 14-17. Accessed 23 Mars 2018, https://www.ffi.no/no/Rapporter/15-01452.pdf

[11]NRK, Debatten 9.juni 2016, (Nett-TV), https://tv.nrk.no/serie/debatten/NNFA51060916/09-06-2016

[12]Terje Haaverstad, «Forsvarsrettet Sikkerhetssektorreform. Organisering, Motiver og Resultater,»(Masteroppgave, Forsvarets Høyskole).

[13]Ola Krekvik, “Transferring Responsibility for Security in Afghanistan: Norwegian Officers’Challenges When Cooperating with the Afghan National Security Forces” (master’s thesis, Norwegian Institute for Defense Studies [IFS]).

[14]Regjeringen, «Kronologisk utvikling av det norske styrkebidraget i Afghanistan,» fra 30 januar 2018, accessed 23 Mars 2018, https://www.regjeringen.no/no/tema/forsvar/internasjonale-operasjoner/innsikt-intops/kronologisk-utvikling-av-det-norske-bidr/id632365/

[15]Aage Winge, «Elitesoldater trener omstridt spesialstyrke,» Adressa 20 juni 2012, accessed 23 Mars 2018, https://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article1543638.ece

[16]Forsvaret, «I tjeneste for Norge, operasjon, Operation Ocean Shield,» Forsvaret, accessed 23 Mars 2018, https://itjenestefornorge.no/operasjoner/91  

[17]«Fakta om Norges militære bidrag i kampen mot terrorisme og voldelig ekstremisme,» Regjeringen, April 2, 2016. Accessed 23 MARS 2018, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nytt-bidrag/id2499023/

[18]«Irak:-Imponert over norske soldater,» Forsvaret, 10 Oktober, 2016, accessed 23 Mars 2018, https://forsvaret.no/aktuelt/fsj-inspeksjon-erbil

[19]«Justerer det militære bidraget til kampen mot ISIL i Irak,» Regjeringen, 06 Mars 2018, accessed 23 MAR 2018, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/irakbidrag17/id2541787/

[20]“Special Operations Forces without Borders”, Forsvaret, accessed MARS 23, 2018. https://forsvaret.no/aktuelt/grenseloese-spesialstyrkerog Litauen, Forsvaret, accessed MARS 23, 2018. https://forsvaret.no/fakta/aktivitet/internasjonale-operasjoner/litauen

[21]“Trains Georgian Forces on Behalf of NATO,” Forsvaret accessed MAR 23, 2016, https://forsvaret.no/aktuelt/trenergeorgiskestyrker; “NATO-Georgian Joint Training and Evaluation Center  (JTEC),” NATO, accessed MARS 23, 2016, https://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_topics/20150827_150827-jtec-georgia.pdf

[22]«Kapasitetsbygging i Niger,»Regjeringen, 13 Februar 2018, accessed 23 MAR 2018, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kapasitetsbygging-i-niger/id2589558/

[23]Sebastian Langvad, «SVERD, PLOG OG PENN: Helhetlig statsbygging i møte med overhengende globale trusler,» Norsk Militært Tidsskrift, Nr 4/2017. Oslo: Oslo militære samfund 2017.

[24]Harald Høiback, «Forsvarets høyere utdanning – fra Normandie til McKinsey, Norsk Militært Tidsskrift, Nr 4/2017. Oslo: Oslo militære samfund 2017.

[25]Sveinung Bentzrød, «Forsvaret risikerer å trene opprørere som vil slåss for IS, Aftenposten 5 Oktober 2015, accessed 23 Mars 2018, https://www.aftenposten.no/norge/i/e1Ola/--Forsvaret-risikerer-a-trene-opprorere-som-vil-slass-for-IS  

[26]Godal, Bjørn T., et al. NOU 2016:8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014. Oslo, Norge, Norges offentlige utregninger, 2016.

[27]  David Seppola, «Norwegian Task Unit 3 – Når et komaniteam opererer for å møte Norges strategiske målsetninger i Irak,» Forposten (elektronisk nettutgave), NR.1 2017/MARS;14-17.

[28]Martin van Creveld, Transformation of War(New York: Simon and Schuster, 2009), 195.

[29]John Arquilla, Insurgents, Raiders, and Bandits: How Masters of Irregular Warfare Have Shaped Our World, (Lanham, MD:Ivan R.Dee, 2011, 270.

[30]McCrystal, G.S., Collins, T., Silverman, D., & Fussell,C. (2015) Team of Teams: New rules for engagement for a complex world, New York, NY:Penguin., McCrystal.

[31]Simons, A. (2017). 21st-Century Challenges of Command: A View from the Field, Strategic Studies Institute and U.S. Army War College Press, Carlisle, Pennsylvania. Retrieved from https://ssi.armywarcollege.edu/pubs/display.cfm?pubID=1353

[32]Long, Austin, Todd C. Helmus, S. Rebecca Zimmerman, Christopher M. Schnaubelt, and Peter Chalk, Building Special Operations Partnerships in Afghanistan and Beyond: Challenges and Best Practices from Afghanistan, Iraq, and Colombia. Santa Monica, CA: RAND Corporation, 2015. https://www.rand.org/pubs/research_reports/RR713.html, og; Kristiansen, M., & Hedenstrom, A. (2016). NORSOF Military Assistance Capability Development.Naval Postgraduate Master’s Capstone.

[33]Simons, Anna. "21st Century Cultures of War: advantage them." (2013), 37-38, accessed 24 Mars 2018, https://calhoun.nps.edu/bitstream/handle/10945/38351/Simons_21st_Century_Cultures_of_War.pdf?sequence=1

[34]Stabsskole, Forsvarets. "Forsvarets fellesoperative doktrine," Forsvarsstaben: Oslo (2014), 89

[35]Paul, Christopher, et al. What Works Best When Building Partner Capacity and Under What Circumstances?RAND Corporation, 2013,87

[36]Rothstein, Hy S. "Less is More: the problematic future of irregular warfare in an era of collapsing states." Third World Quarterly 28.2 (2007): 275-294..

[37]“Army to stand up second Security Force Assistance Brigade at Fort Bragg”, Army Times, 8 Desember 2017, accessed 25 Mars 2018, https://www.armytimes.com/news/2017/12/08/army-to-stand-up-second-security-force-assistance-brigade-at-fort-bragg/

[38]Paul, Christopher, et al. What Works Best When Building Partner Capacity and Under What Circumstances?. Rand Corporation, 2013,86

[39]Stabsskole, Forsvarets. "Forsvarets fellesoperative doktrine," Forsvarsstaben: Oslo (2014),86

[40]NRK, Debatten 9.juni 2016, (Nett-TV), https://tv.nrk.no/serie/debatten/NNFA51060916/09-06-2016    

[41]Cox, James, “Canada and the Five Eyes Intelligence Community,” Canadian Defence and Foreign Affairs Institute, Desember 2012, 4-5.

[42]U.S. Army, Counterinsurgency, (FM 3-24) (Washington, DC:Headquarters of the Army, 2006), chapter 2-3.

[43]U.S. Army, Counterinsurgency, (FM 3-24) (Washington, DC:Headquarters of the Army, 2006), chapter 2-3.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.