You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Hva kan russiske påvirkningsoperasjoner mot Estland lære Norge?

Hva kan russiske påvirkningsoperasjoner mot Estland lære Norge?

. 29 min read

Denne artikkelen er en del av Stratagems mentorordning.


Påvirkningsoperasjoner blir i økende grad brukt til å undergrave demokratiske prosesser. De senere årene har Russlands innblanding i vestlige demokratiske staters indre anliggender fått økt oppmerksomhet blant annet som følge av observert russisk innblanding i valgprosessene i flere EU- og NATO-land. Målet er å påvirke situasjonsforståelse og beslutningstaking. Denne typen forsøk på påvirkning er ikke et nytt fenomen, men i sammenheng med at samfunn blir mer digitalisert har det åpnet seg et mulighetsrom for å utøve påvirkningsoperasjoner i større omfang og med større presisjon enn tidligere. Dette merkes også i Norge, hvor vi senest i august opplevde et større hacking-angrep mot blant annet det norske Stortinget. Angrepet har Utenriksdepartementet attribuert til den russiske stat.

Flere sentral- og østeuropeiske stater har lenge vært tydelige på at Russland blander seg inn i deres indre anliggender. I 2007 var NATO-landet Estland førstelinjen i den moderne russiske informasjonskrigføringen. Her tok Russland i bruk flere verktøyer, som vi gjerne omtaler som hybride, ved at de brukte russiskspråklige medier for å forsterke et narrativ om misnøye blant den russisktalende delen av befolkningen. Parallelt med at det oppsto opptøyer mellom estere og etniske russere i Estland, ble flere estiske banker, mediehus, departementer og offentlige instanser rammet av massive cyberangrep. Siden den gang har Estland arbeidet for å få andre vestlige land til å innse trusselen man står overfor i møte med russiske påvirkningsoperasjoner og angrep. I 2020 er likevel ett av hovedpoengene i den ugraderte etterretningsrapporten fra Estland at russiske påvirkningsoperasjoner er noe vi vil se mer av fremover. Dette særlig på grunn av at vellykkede operasjoner ikke har blitt svart med sanksjoner fra vesten (Efis 2020:15).

Denne analysen er delt i fire. Først vil konseptet påvirkningsoperasjoner belyses og settes i en historisk kontekst. Dernest vil konseptet settes i sammenheng med russiske, strategiske målsettinger. Dette vil så danne et bakteppe for analysens tredje del, som ser nærmere på hvordan Russland benyttet skillelinjer blant etniske russere og estere i Estland til å skreddersy påvirkningsoperasjoner i 2007. Til slutt vil jeg diskutere hva Norge kan lære av erfaringene til en alliert småstat med grense til Russland.

Russiske påvirkningsoperasjoner

Påvirkningsoperasjoner er ikke et nytt fenomen. Tvert imot så har makthavere benyttet ulike metoder for å påvirke egen og andre befolkningers situasjonsforståelse og beslutninger siden tidenes morgen. To sitater av strategen Sun Tzu (ca. 500 - 400 f.v.t.) illustrerer dette godt: «All warfare is based on deception» og «...supreme excellence consists in breaking the enemy´s resistance without fighting» (Sun Tzu 2009). Påvirkningsoperasjoner spiller på ulike former for kommunikasjon, der målet er å endre holdninger og atferd (Larson, 2009:xii). Eric Larson (2009:2) peker på at begrepet «påvirkningsoperasjoner» handler om å beskrive forsøk på å påvirke et målrettet publikum, og har gitt følgende definisjon av begrepet: «Den koordinerte bruken av statens maktinstrumenter (diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og andre) i fred, krise og krig for å fremme holdninger, handlinger og beslutninger hos definerte målgrupper som tjener påvirkerens interesser og målsetninger». Denne definisjonen har god gjenklang i den russiske tilnærmingen til påvirkning.

Åpne og fordekte operasjoner

Når man skal definere påvirkningsoperasjoner skilles det gjerne mellom åpne og fordekte virkemidler (overt and covert actions). Åpne virkemidler er de som utføres helt åpenlyst og kategoriserer gjerne som hvit propaganda, altså der avsenderen ikke skjuler sin identitet (Ingram, 2016:11). Åpne virkemidlene er normalt for de fleste stater å benytte seg av for å fremme egne interesser. Eksempler på åpne virkemidler kan være diplomati, økonomiske intensiver i form av avtaler eller sanksjoner, eller militære virkemidler i det lavere sjiktet av konfliktskalaen, som avskrekking, øvelser og styrkedemonstrasjoner.

Et annet vanlig åpent virkemiddel er politisk kommunikasjon i form av uttalelser til media (Karlsen, 2016:192). Politisk kommunikasjon er gjerne representert gjennom uttalelser fra offentlige personer som Vladimir Putin, utenriksminister Sergej Lavrov eller russiske ambassadører. Her brukes tradisjonelle medier, men også i stadig økende grad sosiale medier. Den russiske ambassaden i Norges diverse utspill via Facebook og Lavrovs uttalelser om at den russiske opposisjonspolitikeren Alexei Navalny ble forgiftet i Tyskland (Soldatkin, 2020), er eksempler her. Under Putin har Russland systematisk jobbet for å få kontroll over medier og informasjon, og de fleste mediehusene i landet er i dag statseid eller statskontrollert (Hansen, 2017:16-17). Flere kanaler og tenketanker er etablert for å fremme det russiske synet i internasjonal politikk, herunder for eksempel RT, Sputnik, Russia Insider, VGTRK, Channel One og the Russian Institute for Strategic Studies (Helmus, 2018:11). Russland benytter også brukergenererte medier som Youtube og «lekkasjer» fra hackere med identifisert tilknytning til russisk etterretning (Fancy Bear (APT28) eller Guccifer 2.0) aktivt i desinformasjonskampanjer rettet mot vesten.

Selv om åpne og fordekte virkemidler er forskjellige i natur, kan de benyttes sammen og koordinert på strategisk nivå for å oppnå Russlands målsettinger. En operasjon kan for eksempel dreie seg om åpen og offentlig informasjon der avsenderen utgir seg for å være noen andre enn den egentlig er (Rid, 2020:10). Fordekte operasjoner kjennetegnes av at de er enten grå (ukjent avsender) eller sort (hvor avsenderen utgir seg for å være en annen aktør i den hensikt å provosere frem en spesifikk reaksjon). Et annet navn på kategorien som her betegnes som fordekte operasjoner ble aktualisert i boken «Active Measures» av den kjente påvirkningsforfatteren Thomas Rid i 2020. Dette er påvirkningsaktiviteter som utføres i hemmelighet. Det kan være fordi de anses å være ulovlige eller på annen måte uakseptable. Det kan også være fordi resultatene blir best dersom det ikke er kjent hvem som står bak, eller at de overhode finner sted. Slike virkemidler utføres eller organiseres oftest av en stats etterretningstjenester.

Begrepet «active measures» stammer fra Sovjetunionen, hvor fordekte virkemidler var noe de sovjetiske lederne brukte store ressurser på i kampen for å vinne narrativet og påvirke vestlige samfunn og beslutningstakere under den kalde krigen. Steve Abrahams (2016:11) bemerker at det kan være utfordrende å gi en eksakt definisjon av disse skjulte metodene, nettopp fordi det i Sovjetunionen ble definert som alle de aktivitetene og virkemidlene KGB klarte å komme opp med for å drive påvirkning. Noen eksempler kan være forfalskninger, kompromittering, subversjoner, påvirkning av valg, sabotasje, bruk av påvirkningsagenter, opprørs- og separatistbevegelser og spredning av desinformasjon. I den videre analysen vil begrepet «fordekte operasjoner» benyttes i stedet for «active measures».

Desinformasjon har fått mye oppmerksomhet de siste årene i forbindelse med Russlands aktive bruk av sosiale medier i ulike og målrettede påvirkningskampanjer. Erfaring fra påvirknings- og personlighetspsykologi i reklamebransjen blir kombinert med tilgang på store datamengder om menneskers vaner og preferanser. Dette gjør det mulig å skreddersy målrettet informasjon (Lapowsky, 2017). I den forbindelse har såkalte «nett-troll» fått mye omtale. Dette er nettprofiler som bevisst søker å skape splid og forvirring gjennom å spre falsk informasjon, bidra til å polarisere debatter eller sette ulike narrativer opp mot hverandre (Spruds, 2015:3). En annen metode er å spre desinformasjon gjennom «bots». Dette er profiler på sosiale medier som er automatisk generert i enorme antall og som gjerne er kontrollert med kunstig intelligens (Michael, 2017:6). Bots er særlig utbredt på Twitter, der de gjerne blir brukt til å skape populære diskusjonstemaer ved å sende ut like meldinger om et saksfelt eller en person i svært store antall. Slike internettmetoder er et tillegg i verktøykassen som Russland allerede har til å spre desinformasjon. Medier som RT og Sputnik er også store bidragsytere hva gjelder spredning av desinformasjon, og de opprettholder for eksempel det russiske narrativet om at Russland ikke har militær tilstedeværelse i Øst-Ukraina (såkalt nektelse) (Helmus, 2018:1).

Også sabotasje bør nevnes som et fremtredende virkemiddel i den russiske verktøykassen. Sabotasje i form av cyberangrep øker stadig i omfang. Disse kan gjennomføres utenfor et lands grenser samtidig som de kan være mer effektive, billigere og mindre risikable enn tradisjonelle etterretningsoperasjoner (Karlsen, 2019:8). Sabotasje av digitale tjenester som offentlige nettsider, media, bankvesen og viktig infrastruktur har blitt utført i ulike deler av verden og av ulike aktører. Land som Ukraina og Georgia er blitt rammet flere ganger og mye av bevismaterialet peker mot den russiske stat. Ett av de tidligere eksemplene på russisk cyberpåvirkning, og som i større grad burde ha fått varsellampene til å blinke hos vestlige ledere, er det tre uker lange cyberangrepet Estland ble utsatt for i 2007.

Russisk påvirkning og strategiske målsettinger

For å forstå viktigheten av påvirkningsoperasjoner er det nødvendig å se virkemiddelbruken i sammenheng med Russlands overordnede strategiske mål. Dette for å forstå hvorfor de velger å bruke store ressurser på slike operasjoner, og ikke minst hvorfor de nå øker presset mot vestlige land.

Putin har omtalt Sovjetunionens fall som «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret (BBC, 2005). Med utsagnet mente han nok ikke å sørge over kommunismens fall, men over bortfallet av den bipolare verdensordenen og Russlands maktposisjon i denne. Russlands geopolitiske ambisjoner, kombinert med en historisk og kulturelt betinget frykt for verden rundt seg, har gjort landet mer selvhevdende. I store deler av historien har Russland vært blant verdens mektigste stater. De har slått tilbake store invasjonsstyrker, herunder de mektige mongolene, Napoleons hær og ikke minst Tyskland i to verdenskriger. At landet er omringet av farer fra flere hold er blitt en viktig del av den «russiske identiteten», noe som kommer til uttrykk i landets utenrikspolitikk i dag (Facon, 2017:6). En del av dette gjenspeiles i det James Sherr (2015:65) beskriver som en «soft power»-strategi, hvor Russland designer en politikk de hevder skal beskytte såkalte «kompatrioter», fremme russisk kultur, samt korrigere det de hevder er et forvrengt bilde av historiske hendelser. Begrepet «kompatrioter» ble i 1992 introdusert av tidligere president Boris Jeltsin og tidligere utenriksminister Andrei Kozyrev. Det refererer til individer som er bosatt utenfor grensene til den russiske føderasjon, men som samtidig føler at de har et historisk, kulturelt og språklig bånd til Russland (Zevelev, 2016). Siden 1994 har dette konseptet utviklet seg til å bli en del av russisk utenrikspolitikk, noe som også gjenspeiles i lovverket (Russian Federation, 1999).

Etter at Putin kom til makten dukket det etter hvert opp flere regimevennlige ungdomsbevegelser i Russland. Disse gruppene har klart å mobilisere unge mennesker til å ta til gatene for å demonstrere ulike politiske poenger. Én av disse gruppene er Nashi (oversatt til norsk: «vårt»). Gruppen ble stiftet i 2005, som en forlengelse av «kompatriot»-politikken (Jankowicz, 2020:30). Nashi vokste raskt, og på tre år hadde gruppen 120 000 medlemmer, i tillegg til en rekke sympatisører (Heller, 2008:2). I tillegg til indoktrinering av russisk ungdom, brukes gruppen til å delta i ulike demonstrasjoner der de fronter patriotiske saker og aktiviteter som fremmer russiske myndigheters syn.

Vestlige lands forhold til Russland har historisk sett gått i bølgedaler. Etter en periode med samarbeid under Jeltsin ved roret, ble forholdet etter Putins overtakelse raskt forverret. Etter at både NATO og EU startet utvidelsesprosesser østover, og til en rekke land som tidligere hadde vært en del av Sovjetunionen, var den røde linjen krysset for Putin. I hans tale i München i 2007 kritiserte han den unipolare USA-ledede verdensordenen, og han kritiserte i sterke ordelag ekspansjonen østover (Jankowicz, 2020:27). President Putin ser på geopolitikken som et null-sum-spill, en idé som fremmer tanken om at Russland direkte styrkes av at andre land svekkes (Mearsheimer, 2014). Med et slikt utgangspunkt ble følgelig utvidelse av vestlig innflytelsessfære vurdert som en reduksjon av Russlands egen innflytelse. Dette har blant annet ført til at Putin aktivt har fremmet narrativet om at de såkalte «fargerevolusjonene» i tidligere sovjetstater er et resultat av aktiv vestlig påvirkning. Putins bakgrunn fra KGB og FSB trekkes også frem som et sentralt poeng når man analyserer Russlands utvikling i autoritær retning, og vil derfor stå sentralt når vi analyserer russiske påvirkningsoperasjoner i dag (Walther, 2014:673).

I en masteroppgave fra Forsvarets høgskole tegner Paul F. Grøstad opp tre målsettinger for å forklare hvorfor Russland agerer slik de gjør. Den første forklaringen handler om innflytelse over tidligere sovjetstater, stater som gir Russland en kulturell og sikkerhetspolitisk buffersone mot vesten. For det andre ønsker Russland å styrke sin posisjon som global stormakt i den fremvoksende – og i deres syn – multipolare verdensordenen. Den tredje forklaringen handler om at et overordnet strategisk mål for Putin er regimestabilitet (2017:21). Disse tre målsettingene danner et bakteppe for denne analysens forståelse av målet med russiske påvirkningsoperasjoner i dag, og da særlig i en verden hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer anspent.

Der det for Sovjetunionen handlet om å promotere et spesifikt verdenssyn sentrert rundt kommunismen, handler det for Kreml i dag om å splitte og lure befolkningen rundt omkring i verden med det formål å undergrave det vestlige demokratiet. Russisk villedning utnytter andre samfunns indre uenigheter for å så tvil, mistillit og misnøye. Dette kan føre til ytterligere splittelse av befolkningen og styresmaktene (Jankowicz, 2020: xvii). Ønsket er å undergrave demokratiet, svekke NATO og EU og å skape distanse mellom de to. Det sistnevnte for å skape et større mulighetsrom for Russland og dets interesser (Galeotti, 2017:2).

Forfatteren Peter Pomerantsev skriver i boken This is not propaganda at man først trodde større tilgang på informasjon skulle føre til mer frihet til å stå opp mot de mektige, men at det også har vist seg å gi de mektige nye verktøy for undertrykkelse. Tilgang på informasjon skulle bety økt forståelse på tvers av landegrenser, men det har også muliggjort mer subtile former for konflikt og subversjoner (2019:4-5). Poenget er at når temperaturen i debatten skrus opp, vil den nye teknologien kunne skape et større rom for at kaos og konflikt oppstår og utnyttes. Pomerantsev hevder at russiske spinndoktorer og medie-manipulatorer var mye raskere enn vesten til å ta i bruk de nye teknologiske verktøyene (2019:9). Russland har således kunnet bidra til å skape en polariserende debatt ved å fremheve svakheter ved demokratiske institusjoner og blåse svakhetene ut av proporsjoner. Dette har også sammenfalt med at liberaldemokratiske stater har opplevd stor intern uro. Russland bruker dette som et argument for at liberaldemokratiet er et mislykket system, i motsetning til det russiske alternativet, som er et konservativt, patriotisk og ikke-dekadent system.

Estland – delt av historien

I det følgende vil jeg belyse hvordan russiske påvirkningsoperasjoner kan foregå ved å bruke Estland som case-studie. Dette er ett av NATO-landene med best erfaringsgrunnlag hva gjelder moderne russiske påvirkningsoperasjoner. Estland er et land med ca. 1,3 millioner innbyggere, hvor rundt en fjerdedel av disse er etnisk russisk (Statistics Estonia, 2020). Landet var svært tidlig ute med å digitalisere store deler av samfunnet, og i dag kan 99 prosent av alle offentlige tjenester utføres over internett. Dette har gitt landet kallenavnet e-stonia (e-stonia, 2020). Toomas Ilves, Estlands president i tidsperioden 2006-2016, så på tilgang til internett som en menneskerett, og hadde som mål å omdanne Estland til det mest digitaliserte landet i Europa. Dette var også et ledd i regjeringens ønske om å distansere seg ytterligere fra Russlands innflytelse (Pomerantsev, 2019:83-84). Men selv om frigjøring fra Kreml ble forsøkt gjennom store internettreformer og medlemskap i det gode selskap gjennom NATO og EU, hindret ikke det Russland i å drive påvirkningskampanjer mot landet.

I 2014 oppsto det en dyp uro i NATO da Russland annekterte Krim-halvøyen og intervenerte ytterligere i deler av Øst-Ukraina. Putin har med dette skapt den største sikkerhetspolitiske krisen etter den kalde krigen – en krise som kaster lange skygger innover Russlands nærområder (Husby, 2014:3). Dette kjenner de baltiske landene spesielt mye på, da de aldri er blitt kvitt engstelsen for at de nok en gang skal havne i Moskvas grep. Leser man den estiske ugraderte etterretningsrapporten fra 2020, vil man se at store deler av denne handler om trusselen Russland utgjør for Estland, de baltiske landene og de tidligere sovjetsatellittene: «Den eneste eksistensielle trusselen mot Estlands suverenitet er en potensiell russisk militæroperasjon mot de baltiske stater» (Efis., 2020:5). Selv om de ikke anser et konvensjonelt russisk, militært angrep som nært forestående, er de tydelige på at de fortsetter å oppleve ulike former for påvirkningsoperasjoner.

Estland var det første av de baltiske landene til å erklære seg uavhengig fra Sovjetunionen i 1991. Allerede innen 2004 hadde landet gjennomgått en rekke demokratiseringsprosesser, reformert økonomien og blitt medlem av både NATO og EU. Landets tydelige dreining vestover er likevel ikke en garanti mot russisk innblanding. Siden 2008 har en rekke personer blitt dømt for spionasje og påvirkningsforsøk på vegne av Russland (Jankowicz, 2020:21). Spionutvekslinger foregår støtt og stadig på grensen mellom disse to landene, og i 2011 ble ordføreren i Tallin etterforsket for å være russisk spion. Etter at Estland startet sin vestlige integrasjonen, og gapet mellom landets sovjetiske fortid og europeiske fremtid ble større, har Russland tatt grep for å beholde innflytelsen over nabolandet.

Historiene om bronsestatuen

For Estland er det særlig én historie som peker seg ut i moderne påvirkningshistorie. For en ung nasjon var bronsestatue-krisen, og ukene med opptøyer knyttet til denne i 2007, definerende for deres moderne stat. Hendelsen regnes som ett av Russlands første eksperimenter med moderne påvirkningsoperasjoner. En kortversjon av historien er at estiske myndigheter i 2007 bestemte seg for å flytte et kontroversielt, sovjetisk krigsmonument, bronsestatuen, fra sentrum av Tallin til en militær kirkegård i utkanten av sentrum. Etniske russere i Tallin gjorde opprør, og i ukene som fulgte ble Estland utsatt for en rekke cyberangrep rettet mot landets banker, media og styresmakter. Går man dypere inn i hva som skjedde, finner man en grundig planlagt og vel gjennomført russisk påvirkningskampanje.

Bronsestatuen er ett av mange minnesmerker over andre verdenskrig i Estland. Før andre verdenskrig brøt ut hadde landet lenge vært dominert av ulike stormakter, inkludert Sverige, Tyskland og Russland. Som så mange andre land i Sentral- og Øst-Europa var også Estland en del av pakten mellom Molotov og Ribbentrop. I pakten var det opprinnelig Sovjetunionen som hadde retten til Estland, men Tyskland brøt pakten og okkuperte landet. Da krigslykken snudde for tyskerne tre år senere, returnerte, ifølge russisk historie, de sovjetiske styrkene til Estland, «frigjorde» Tallin fra nazi-styret og innlemmet Estland i Sovjetunionen. Bronsestatuen ble reist i en park i sentrum av Tallin for å minnes de sovjetiske soldatene som falt under frigjøringen av byen. Men, som Jankowicz påpeker, så fant det aldri sted verken noen frigjøring eller noe slag om byen. Derimot trakk tyskerne seg ut frivillig, og det var ingen soldater som døde under frigjøringen av Tallin: «...there were no fallen soldiers. But of course, some people got lost or killed for whatever reasons. And we know that some Soviet military (personnel) were buried somewhere there, where the monument stood” (Jankowicz, 2020:24-25). Historien rundt bronsestatuen var med andre ord basert på et falskt narrativ, hvor grovt skissert to tredjedeler var propaganda, mens én tredjedel hadde rot i virkeligheten.

Bronsestatuen ble avduket i 1947 som et monument for frigjøringen av Tallin, og for etniske russere i Estland representerte statuen Sovjetunionens seier over det tredje riket. For estere representerte statuen perioden under sovjetisk okkupasjon gjennom den kalde krigen, og «frigjøring» for dem var å bli kvitt monumentet (Rid, 2020:334). Jaak Aaviksoo var Estlands forsvarsminister da landet i 2007 ble utsatt for russisk påvirkning. Ifølge ham levde man i Estland fredelig med disse «motsetningene» inntil Putins inntreden i Russland (Jankowicz, 2020:25).

Skreddersydd påvirkning mot Estland

Etter annekteringen av Estland i 1944 førte Kreml en aggressiv russifiseringspolitikk mot innbyggerne. Mange etniske russere ble tvangsflyttet til Tallin for å bygge den sovjetiske baltiske flåten. Da Estland gjenvant sin selvstendighet i 1991 var mer enn 30 prosent av befolkningen etniske russere. Forholdet mellom etniske russere og esterne var anstrengt, og lovverket gjorde det vanskelig for russere å ta del i hele spekteret av samfunnslivet på lik linje med esterne. Dette førte til forsterket segregering mellom de to gruppene (Jankowicz, 2020:25). Følger man Putins «playbook» er dette et godt utgangspunkt for å drive effektiv påvirkning i et samfunn, og i 2007 benyttet Russland seg av flere virkemidler for å utøve påvirkning mot det russiske miljøet i Estland.

For Russland er bruken av historie, og særlig hendelser knyttet til andre verdenskrig, aktivt i bruk til landets utenrikspolitiske ekspansjonistiske formål (Yelchenko, 2020). Historien spres blant annet som propaganda for å vekke til live og fremkalle post-sovjetisk nostalgi blant russiske «kompatrioter» bosatt utenfor Russlands grenser. En del av denne strategien går ut på å ta i bruk historiske narrativ for å skape samhold og felles referansepunkter. Etter at Putin ble president har han blant annet gjeninnført seiersdagsparaden den 9. mai, og symboler fra sovjettiden har fått en renessanse i flere av Russlands tidligere satellittstater og det de kaller landets «nære utland». Dette har også rotfestet seg i det russiske miljøet i Estland, hovedsakelig støttet av den russiske ambassaden i landet. Dette har blant annet gitt seg utslag i at det russiske miljøet i Estland har startet å markere tidligere sovjetiske røde kalenderdager mer aktivt og provokativt siden Putin kom til makten (Jankowicz, 2020:27).

I 2005 ble RT grunnlagt som en del av et bredere offentlig diplomati-initiativ, der målet fra Kremls side var å nyansere det de mente var en feilaktig fremstilling av Russland i vestlige medier (Richter, 2017:8). Samme år begynte kanalen å pøse ut nyheter skreddersydd til det etniske russiske miljøet i Estland, der det var tydelig at målet var å polarisere. I startfasen fikk kanalen lite oppmerksomhet internasjonalt og nådde ikke særlig bredt med sakene sine. Likevel ble det lille etnisk-russiske miljøet i Estland prøvekaniner for den nyopprettede statskanalens påvirkningsmodell (Jankowicz, 2020:29). Over 70 prosent av de estiske russerne benyttet seg av russisk statlig media, ettersom det er enkelt tilgjengelig i Estland. Her ble det blant annet hevdet at Sovjetunionen aldri hadde invadert Estland, men at estiske kommunistiske krefter hadde invitert dem (Pomerantsev, 2018:84).

Den skreddersydde kommunikasjonen fra russisk side ble opprettholdt helt frem mot angrepene i 2007. Estlands daværende ambassadør til Moskva, Marina Kaljurand, har i ettertid uttalt at russisk media i forbindelse med fjerningen av bronsestatuen, fremstilte estiske styresmakter som fascistiske og uten respekt for de som hadde ofret livene sine. Kaljurand fortalte at hun aldri lyktes i sine forsøk på å få TV-tid på russisk TV, noe hun ønsket for å balansere den ensidige fremstillingen som ble skapt. Propagandaen som ble spredt gjennom RT og andre regimevennlige kanaler var, ifølge den estiske sikkerhetstjenesten, en måte å fortsette Russlands aggressive politikk overfor de baltiske statene. Målet var å forhindre spredning av antirussiske holdninger og øke Russlands innflytelse (KAPO 2007:13).

Russland benyttet seg med andre ord av politisk kommunikasjon, som ovenfor er beskrevet som et åpent (overt) virkemiddel for påvirkning. Dette ble kombinert med fordekte (covert) virkemidler gjennom spredning av propaganda og desinformasjon, og kan med det beskrives som et godt eksempel der Russland har kombinert fordekte og åpne virkemidler i sitt forsøk på å påvirke den russiske befolkningen i Estland. Også det faktum at det russiske utenriksdepartementet, gjennom den russiske ambassaden i Tallin, tok del i spredningen av det russiske narrativet, kan beskrives som en kombinasjon av åpne og fordekte virkemidler. Da ved at Russland også benyttet diplomatiet til å spre desinformasjon.

Videre tok Russland i bruk den patriotiske ungdomsbevegelsen Nashi i sin strategi for å skape splid mellom etniske russere og estere. Siden andre verdenskrig har russiske nasjonalister lagt ned blomster ved bronsestatuen den 9. mai for å feire seiersdagen. Frem til 2006 hadde dette gått fredelig for seg. I tillegg til dem som hvert år legger ned blomster ved statuen, dukket det denne gangen opp pro-russiske grupper med sovjetiske flagg og symboler med patriotiske assosiasjoner. Den estiske sikkerhetstjenesten beskrev i sin 2007-rapport at russiske ungdomsbevegelser som Nashi forsøkte å organisere massive protestkampanjer allerede i 2006. Disse kampanjene gikk blant annet under navnet «Memory Watch», og rapporten beskriver et tett samarbeid mellom russisk media og ungdomsbevegelsene. Estiske sikkerhetstjenester beskriver også hvordan unge russere fikk opplæring i hvordan de skulle oppføre seg i Estland, både under og etter eventuelle arrestasjoner i forbindelse med protestene (KAPO 2007:15-16). 9. mai 2006 ble de russiske ungdommene igjen møtt av estiske, nasjonalistiske grupper som været fare. Å se det sovjetiske flagget bli hedret i hjertet av Tallin, i sitt nokså nylig selvstendige land, ble sett på som en fornærmelse for de lidelsene esterne hadde gjennomgått (Jankowicz, 2020:31).

På bakgrunn av denne hendelsen i 2006, besluttet estiske myndigheter i mars 2007 at bronsestatuen skulle flyttes. Argumentet var rotfestet i opprettholdelse av ro mellom gruppene. Russiske politikere og statlig eide medier var raskt ute med reaksjoner på vedtaket om flyttingen av statuen. Den russiske ordføreren hevdet at estiske ledere samarbeidet med fascister, og det russiske utenriksdepartementet uttalte at situasjonen var foraktelig. I russiske medier florerte blant annet kallenavnet «eSStonia» (Pomerantsev, 2019:85). Slik sett kan en si at problemet knyttet til bronsestatuen oppsto da Russland ønsket at det skulle bli et problem.

I det statuen skulle flyttes i april 2007, brøt det ut store opptøyer i Tallin. Det russiske propagandaapparatet gikk nå for fullt, og det ble blant annet hevdet at bronsestatuen hadde blitt revet ned og sovjetiske graver vanhelliget. I kaoset som oppsto i gatene ble én person drept, og i russisk media ble det fremstilt som at denne personen ble drept av politiet. Dette er i ettertid avkreftet (Pomerantsev, 2019:85). I russisk media kunne man også lese at flere russere hadde blitt slått i hjel ved fergeleiet og at russere ble torturert og matet med psykoaktive stoffer under avhør. Dette var oppdiktet og klare eksempler på russisk spredning av desinformasjon. Desinformasjonen fant fruktbar jord i det at de var basert i folks frykt og følelse av at de kunne være ekte (Jankowicz, 2020:35).

Dagen etter opptøyene ble Estland også utsatt for sabotasje i form av cyberangrep, et såkalt DDOS-angrep (distributed denial-of-service) som sprang ut fra 85 000 kaprede datamaskiner. Angrepet varte i tre uker, og rammet blant annet flere mediehus, banker og offentlige institusjoner. Selv om angrepene blir beskrevet som usofistikerte, i det at de berørte nettsidene kun var utilgjengelige så lenge angrepene pågikk, sendte de et sterkt signal. Det har ennå ikke blitt offentlig uttalt at det var Russland som sto bak angrepene. I ettertid har Nashi tatt på seg skylden for cyberangrepene, men de har vært tydelige på at de gjorde det på eget initiativ og at russiske myndigheter ikke har hatt noe med dem å gjøre (Pomerantsev, 2019:86).

Som analysen av Russlands påvirkningsoperasjoner av Estland frem mot 2007 viser, så har Russland benyttet en rekke av verktøyene som typisk nevnes i teorien når man beskriver moderne russiske påvirkningsoperasjoner. I forkant og under operasjonene utført i 2007 benyttet Russland seg av både åpne og fordekte virkemidler, samt kombinasjoner av disse. På den måten er Estland et godt eksempel på bruk av påvirkning i det fysiske og digitale domenet, der målet er å påvirke det kognitive (Hansen, 2019:33).

Det lå mye planlegging til grunn i forkant av angrepene i 2007. Skreddersydd påvirkningsmateriale ble av Russland brukt målrettet mot den etnisk-russiske befolkningen i Estland for å gi dem feilinformasjon som forsterket følelsen av fiendtlighet overfor esterne. Man kan så klart si at segregeringen som allerede eksisterte mellom de to gruppene var uheldig, i det at Russland enklere kunne utnytte og utvide polariseringen i samfunnet. Men som Jankowicz (2020:25) påpeker, disse gruppene levde greit sammen inntil Putin kom til makten. Det ligger også i påvirkningens natur at man leter etter svakhetene i det samfunnet man ønsker å påvirke. Med operasjonene i Estland fikk Russland testet, om så i en liten skala, den politiske påvirkningsstrategien som de senere skulle overføre til Ukraina, Vest-Europa og USA.

Estlands «lessons learned» for Norge

Norge og Estland har en del fellestrekk i det at begge er småstater, NATO-medlemmer, i høy grad digitaliserte og at begge grenser til Russland. Småstat-statusen gjør blant annet at begge er avhengige av at internasjonale spilleregler overholdes. Samtidig er det en del sentrale faktorer som skiller de to. Særlig er det en viktig forskjell at Estland var del av det tidligere Sovjetunionen, og at det som følge av dette er mange etniske russere bosatt i landet.

Estland har, som følge av sine erfaringer med russiske påvirkningsoperasjoner, utviklet bred kunnskap om påvirkning, spesielt i cyberspace. Landet har vært en pådriver for å få NATO-allierte til å innse trusselen Russland utgjør på dette området. Da Estland opplevde påvirkningsoperasjonene i 2007, var det ingen konsensus i NATO-landene rundt spørsmålet om hvorvidt et cyberangrep skulle kunne regnes som et angrep slik det defineres i traktatens artikkel 5. Det var derfor ikke klart om et identifisert angrep krevde en felles motreaksjon. I tiden etter 2007 har Estland vært en pådriver for å utvikle en felles protokoll knyttet til cyberangrep og sikkerhet i NATO, og i 2016 ble cyber lagt til som et fjerde krigsdomene (Brent, 2019). Alliansen har nylig også stadfestet at et cyberangrep kan utløse artikkel 5, selv om det er uavklart hvor stort et slikt angrep må være.

I 2008 ble NATO Cooperative Cyber Defence Center of Excellence (CDD COE) opprettet i Tallin. Senteret er en uavhengig, internasjonal militærorganisasjon, som finansieres av medlemslandene. Selv om senteret ikke er ansvarlig for NATOs cyberforsvarspolitikk, baserer alliansen seg likevel i stor grad på forskning som gjøres ved senteret. I 2016 gjennomførte NATO sin første cyberforsvarsøvelse – Cyber Coalition 2016 – i Estland. Øvelsen er i dag NATOs største årlige cyberforsvarsøvelse. Estland var det første landet i verden til å utvikle en nasjonal cyber-sikkerhetsstrategi, som nå finnes i sin 3. utgave og strekker seg i tidsperioden 2019-2022. Landet har også innført cyberverneplikt, som legger til rette for at personer med digital kompetanse kan gjennomføre verneplikten ved å bidra til oppbygningen av militærets digitale infrastruktur (Gold 2019).

Kanskje vel så viktig er tiltakene Estland har gjort for å fjerne segregeringen mellom etniske russere og estere. Ifølge Nina Jankowicz er det bred enighet i Estland om at utdanning er direkte knyttet til landets nasjonale sikkerhet og til landets mulighet for å gardere seg mot russisk påvirkning. Segregeringen som oppsto mellom etniske russere og estere på bakgrunn av språket de snakket (og forstod), hvor de bosatte seg, hvilken skole de gikk på – herunder spesielt hva lærere mente det var viktig å fokusere på i historien, hvilke nyheter de leste og så videre – skapte et enormt mulighetsrom for Russland til å drive vellykkede påvirkningskampanjer (Jankowicz, 2020:43-44). Denne segregeringen har Estland tatt tak i og forsøkt å utjevne gjennom å skape plattformer hvor etniske russere og estere kan møtes for å bli kjent med hverandre og for å få fjernet eventuelle stereotyper.

I Narva, en by på grensen til Russland hvor et stort flertall av innbyggerne er etniske russere, har estiske myndigheter forsøkt å legge til rette for at disse skal føle seg inkludert i det estiske samfunnet. For å gjøre dette har de brukt mye tid og ressurser på byen, og i de senere årene har Narva fått et løft. Blant annet gjennom kandidatur i kampen om å bli Europas kulturhovedstad, og byen har også vært vertskap for flere musikkfestivaler. Styresmaktene i Estland har innsett at de har et aktivt ansvar for å integrere hele befolkningen i landet. Dette i motsetning til den tidligere holdningen om at dersom russerne ønsket å integrere seg i det estiske samfunnet, så skulle ikke myndighetene være til hinder for dem. Etter angrepene i 2007, og etter Russlands annektering av Krimhalvøyen i 2014, har estiske myndigheter tatt grep og aktivt rettet seg mot den russiske delen av befolkningen, noe som har bidratt positivt i arbeidet med å skape en identitet som hele befolkningen kan kjenne seg igjen i.

Samtidig er det et poeng at noen av utfordringene knyttet til integrering har med en generasjonskløft å gjøre. Jankowicz skriver at for første gang gjør nå flere yngre russisktalende krav på en estisk identitet. Selv om deres foreldre gjerne kjenner på en større tilhørighet til Russland eller Sovjetunionen, så kjenner mange i den yngre generasjonen ikke til noe annet hjem enn Estland og en tilhørighet til EU (Jankowicz, 2020:49). Tiltakene satt i gang av myndighetene har gjort at etniske russere er med på å forme identiteten rundt det å være ester.

Hva gjør Norge attraktivt for russisk påvirkning?

Som et lite, åpent og høyteknologisk land er Norge sårbart for russisk påvirkning. Dette legger både E-tjenesten og PST vekt på i sine trusselvurderinger. Karlsen (2019) siterer både Forsvarsministeren og forsvarssjefen når han i en kronikk i DN skriver at Russland ønsker å undergrave vestlig samhold og at de benytter fordekte operasjoner for å oppnå dette. Videre sier han at for å nå sitt mål om å bli behandlet som en stormakt, ønsker Russland å splitte NATO og EU, skape intern splid i og mellom land, og å få fjernet sanksjonene mot seg etter intervensjonene i Ukraina. Videre peker Karlsen på tre spesifikke områder hvor Norge kan oppleve økt påvirkning:

Nordområdene

Nordområdene har de senere år fått økt oppmerksomhet på grunn av naturressurser, miljø og sikkerhet. For det russiske forsvaret er området svært viktig, ikke minst som følge av de strategiske ubåtene som er en vital del av Russlands annenslagsevne og evne til avskrekking (Karlsen, 2019). Arktis er den eneste regionen som nevnes eksplisitt i Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi og den nye militærdoktrinen (Facon, 2017:7). Nordområdene er også Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og de senere år har også USA vist stor interesse for området. Det å sikre amerikansk og alliert tilstedeværelse og interesse for regionen står sentralt i norsk sikkerhetstenkning. Dette gjør nordområdene, herunder også Norge, til et strategisk viktig område for etterretningsvirksomhet. Ifølge E-tjenesten brukes etterretning aktivt mot Norge og vil fortsette å utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel mot norske interesser fremover. Etterretningsaktivitet mot politiske mål kan også være ledd i forberedelser til påvirkningsoperasjoner (ETJ., 2020:62).

Alliert militær aktivitet

At Norge er medlem av NATO og en nær alliert av USA, er i seg selv faktorer som kan gjøre oss attraktive for Russland. I den nye langtidsplanen for forsvarssektoren legges det opp til økt alliert trening i Norge, noe vi allerede er blitt godt vant med som følge av amerikanske rotasjonsbaser i Trøndelag og Indre Troms. E-tjenesten skriver at siden 2017 er det en klar økning i oppmerksomheten rundt Norge i den offisielle retorikken fra russisk UD. Budskapet preges ofte av kritikk av hvordan Norge forvalter sitt NATO-medlemskap generelt og den militære relasjonen til USA spesielt (ETJ., 2020:27). Videre påpeker de at det generelle budskapet russiske medier fremmer er at Norge i stadig større grad påtar seg rollen som vertskap og utgangspunkt for NATOs militarisering av Arktis. Eksempler her kan være at Russland på TV-kanalen RT har uttalt at de anser Norge som USAs 51. stat (Youtube, 2020), eller da russisk UD i november gikk ut offentlig og sa at «Norge fører en antirussisk forsvarspolitikk» i kjølvannet av at NATOs militære aktivitet i Nordområdene øker (Kruse, 2020).

Energieksport

Norge er den nest største eksportøren av gass til det europeiske markedet, etter Russland (NOU, 2016:56). Som følge av dette forsøker Russland å påvirke beslutningstaking i tråd med sine mål. Karlsen (2019) påpeker for eksempel at Russland i en krisesituasjon kan forsøke å skape usikkerhet rundt norsk energileveranse til Europa. Norske bedrifter og offentlige virksomheter blir til stadighet utsatt for cyberangrep av ulik art. I 2014 ble mange selskaper i energisektoren utsatt for cyberspionasje og mulig forberedelse til spionasje. Norge har ikke gått ut offentlig med noen attribusjon av disse angrepene, sik de gjorde med cyberangrepet på Stortinget i 2020.

Som NATO medlem er Norge en del av de tiltakene NATO gjennomfører på cybersikkerhet. Selv om Norge ikke sluttet seg til COD COE før i juni 2019, har landet nå tatt et aktivt valg om å bidra til en satsning på cyber-feltet sammen med allierte land. Den norske regjeringen arbeider også med en ny lov for etterretningstjenesten som vil gjøre det mulig med tilrettelagt innhenting av metadata. Ny e-lov trer i kraft i januar 2021, men kapitlene som handler om tilrettelagt innhenting av metadata er foreløpig utsatt (Forsvarsdepartementet, 2020). I tillegg arbeides det med en egen innsatsgruppe ledet av Forsvarsdepartementet. Denne blir kalt «Depstrat», og skal ruste opp staten i kampen mot påvirkningsoperasjoner (Kibar, 2020). E-tjenesten har vært åpen om at Norge under koronapandemien har vært utsatt for omfattende påvirkningsoperasjoner fra spesielt Russland og Kina. Blant annet ble det i april oppdaget at en rekke russiskspråklige nettsteder spredde nyheter om at Norge og Sverige hadde ansvaret for krigsforbrytelser i Ukraina og at instruktører fra NATO-land gir trening og veiledning til ukrainske militære styrker (Donbass Insider, 2020).

I august 2020 ble det norske Stortinget utsatt for et cyberangrep, hvor det ble registrert innbrudd på epostkontoene til flere stortingsrepresentanter (Skjeggestad, 2020). Tidligere sjef for den norske etterretningsgruppen E14, Ola Kaldager, uttalte til Aftenposten i kjølvannet av angrepet at «dersom det er Russland som står bak hacking-angrepet, kan det ha flere formål. Første steg kan for eksempel ha vært at en ansatt ved den russiske ambassaden har pekt ut en interessant person. Deretter setter man i gang cyberangrep i et forsøk på å finne kompromitterende informasjon. Dette kan gjøre at denne personen kan havne i vanskelige situasjoner» (Klemetzen, 2020). Julie Wilhelmsen sier at kompromitterende informasjon kan brukes til å vekke mistro til norske politikere og at russerne kan være spesielt interesserte i norske politikere som jobber for et større militært nærvær i nordområdene (Klemetzen, 2020). Basert på de russiske målsettingene diskutert i denne analysen, kan det også tenkes at et mål med et slikt russisk angrep, der sensitiv informasjon til spesifikke stortingspolitikere kommer på avveie, kan være å svekke befolkningens tillit til politikerne ved å fremstille dem i et dårlig lys.

Å beskytte seg mot påvirkningsangrep er utfordrende. Det krever at både offentlig og privat sektor samarbeider på tvers av sektorer og fagmiljøer. I dag er det ikke ansett som et lovbrudd å drive med påvirkningsoperasjoner i Norge. Selv om Norge utsettes for ulike former for påvirkningsoperasjoner, finnes det ikke per i dag dokumenterte innblanding i valgprosesser i Norge. I 2019 utførte SINTEF en undersøkelse av mulige målrettede informasjonspåvirkningsforsøk fra utenlandske aktører i forbindelse med det norske kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019. Konklusjonen her er at det ikke ble funnet klare tegn på utenlandsk påvirkning (Grøtan, 2019). Noen forskere peker på at det norske valgsystemet, hvor det er vanskelig for ett parti å regjere alene, kan være en fordel i kampen mot fremmede staters påvirkningskampanjer (Schia, 2020:7-8).

SINTEF er likevel i sin rapport tydelig på at det i debattklimaet i Norge ligger kimer til splittelser som i økt grad kan legge til rette for aktører med intensjon om å drive påvirkning. Det eksisterer skillelinjer i det norske samfunnet som skreddersydde og målrettete kampanjer kan utnytte. Ett eksempler kan være den interne nord-sør-debatten i norsk forsvarspolitikk. Et annet den alltid underliggende skillelinjen mellom de folketette områdene i byene på den ene siden og distriktene på den andre. Vi ser også at Russland i den senere tid har vært påpasselig med å fremheve Sovjetunionens rolle i frigjøringen av Finnmark under andre verdenskrig. Her ligger det også et potensial for påvirkning som kan virke polariserende i den generelle norske samfunnsdebatten.

Avslutning

Denne analysen har forsøkt å belyse konseptet påvirkningsoperasjoner og satt dette i sammenheng med russiske, strategiske målsettinger. Dette dannet bakteppet for den videre analysen, som har sett nærmere på hvordan Russland utnyttet skillelinjer blant etniske russere og estere i Estland for å skreddersy påvirkningskampanjer i 2007. Analysen viste at både i forkant og under operasjonene utført i 2007 benyttet Russland seg av åpne og fordekte virkemidler, samt kombinasjoner av disse, for å drive påvirkning. Valget av Estland som case er begrunnet med at det er ett av NATO-landene med best erfaringsgrunnlag når det kommer til moderne, russiske påvirkningsoperasjoner. Estland egner seg derfor som et godt eksempel på bruk av påvirkning i det fysiske og digitale domenet, der målet er å påvirke det kognitive.

Trusselen fra aktører som ønsker å påvirke samfunnet på en uønsket måte har de siste årene fått mer oppmerksomhet også i Norge. Ifølge norske myndigheter er dette noe vi vil se mer av i tiden fremover. Det trengs derfor mer kunnskap om denne formen for operasjoner og om målene for aktørene som står bak. Å se til land slik som Estland kan derfor være nyttig. Likevel vil det være vel så viktig å fokusere på tiltak som på trusselen i seg selv. I tiden som kommer vil det være avgjørende viktig å gjøre myndigheter, befolkning og medier oppmerksom på utfordringene vi står overfor. På samme måte er det også viktig at vi innser at kunnskap og informasjon bidrar til å redusere både spredningen og effekten av desinformasjon og påvirkning. Kampen mot påvirkningsoperasjoner må ikke bli en oppgave som er forbeholdt Forsvaret. Myndigheter, medier, utdanningsinstitusjoner og befolkningen for øvrig spiller hver på sin måte en viktig rolle i den helheten som i fremtiden skal utgjøre førstelinjeforsvaret.


Litteraturliste

Abrams, Steve. (2016) Beyond Propaganda: Soviet Active Measures in Putin´s Russia. Connections, Vol. 15, No 1, s. 5-31.

BBC News (2005) Putin´s deplores collapse of USSR. Tilgjengelig fra: http://news.bbc.co.uk/2/hi/4480745.stm  (Hentet 21. november 2020)

Brent, Laura (2019) NATO´s role in cyberspace. Tilgjengelig fra: https://www.nato.int/docu/review/articles/2019/02/12/natos-role-in-cyberspace/index.html (Hentet: 20.11.2020)

Donbass Insider (2020) List of Swedish and Norwegian instructors who trained Ukrainian soldiers, Donbass Insider, 17. April 2020. Tilgjengelig fra: http://www.donbass-insider.com/2020/04/17/list-of-swedish-and-norwegian-instructors-who-trained-ukrainian-soldiers/ (Hentet  17.12.2020)

EFIS. (2020) International Security and Estonia 2020. Välisluureamet Estonian Foreign Intelligence Service.

E-stonia (2020) We have built a digital society and we can show you how. Tilgjengelig fra: https://e-estonia.com/ (Hentet 5. Desember 2020).

ETJ (2020) Fokus 2020. Etterretningstjenestens vurdering av aktuelle sikkerhetsutfordringer. Oslo: Etterretningstjenesten.

Facon, I. (2017) Russia´s national security strategy and military doctrine and their implications for the EU. Directorate for external policies. DOI: doi:10.2861/635490

Forsvarsdepartementet (2020) Utsetter ikrafttredelse av to kapitler I e-loven. Pressemelding fra 10. november 2020. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/elovkap7og8/id2784463/

Galeotti, Mark. (2017) Controlling Chaos: How Russia Manages its Political War in Europe. European Council of Foreign Relations.

Gold, Juku. (2019) Estonia as an international cybersecurity leader. Tilgjengelig fra: https://e-estonia.com/estonia-as-an-international-cybersecurity-leader/ (hentet: 20. november 2020)

Grøstad, Paul F. (2017) Russiske påvirkningsoperasjoner – er norsk krisehåndtering klar for «Active Measures 2.0? Masteroppgave. Forsvarets høgskole.

Grøtan, Tor O., Jannicke Fiskvik, Peter Halland Haro, Per Gunnar Auran, Bjørn Magnus Mathisen, Geir Hågen Karlsen, Melanie Magin, Petter Bae Brandtzæg (2019) På leting etter utenlandsk påvirkning. En analyse av det norske kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019. Sintef digital. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/4d850821991746ecbcd9477a475baf73/sintef-rapport_2019-01292_gradering_apen.pdf (Hentet 12. desember 2020)

Hansen, Flemming S. (2019) Når Rusland fører krig i det kognitive domæne. Økonomi & Politik 4/2019. Djøf Forlag.

Hansen, Flemming S. (2017) Russian Hybrid Warfare: A Study of Disinformation, DIIS REPORT 2017:06.

Heller, Regina. (2008) Russia’s “Nashi” Youth Movement: The Rise and Fall of a Putin-Era Political Technology Project. Russian analytical digest 50/08, pp. 2-3.

Husby, Tor. (2014) Baltikum, Russland og fremtiden. Sikkerhetspolitisk bibliotek 3, 2014.

Helmus, Todd C., Elizabeth Bodine_baron, Andrew Radin, Madeleine Magnuson, Joshua Mendelsohn, William MArcellino, Andriy Bega, Zev Winkelman. (2018) Russian Social Media Influence: Understanding Russian Propaganda in Eastern Europe. RAND Corporation.

Ingram, Haroro J. (2016) A Brief History of Propaganda During Conflict: Lessons for Counter-Terrorism Strategic Communications. ICCT. DOI: 10.19165/2016.1.06

Jankowicz, Nina. (2020) How To Lose the Information War. New York: I.B. Tauris.

KAPO, Kaitsepolitseiamet (2007) Annual Review. Hentet fra: https://www.kapo.ee/en/content/annual-reviews.html

Karlsen, Geir H. (2019) Divide and rule: ten lessons about Russian political influence activities in Europe, Palgrave Communications, 5, art 19.

Karlsen, Geir H. (2019) Russland vil splitte vesten politisk, Dagens næringsliv, 8. februar 2019: Tilgjengelig fra: https://www.dn.no/forskningviser-at-/etterretningstjenesten/politiets-sikkerhetstjeneste/russland/russland-vil-splitte-vesten-politisk/2-1-537986

Karlsen, G. H. (2016) Tools of Russian Influence: Information and Propaganda» i J. H. Matlary & T. Heier (Red.), Ukraine and Beyond. Oslo: Springer, s. 181-208.

Kibar, Osman (2020) Ny type desinformasjon har skutt fart under koronapandemien: du og jeg sprer det videre, Dagens Næringsliv, 1. oktober 2020. Tilgjengelig fra: https://www.dn.no/magasinet/teknologi/etterretningstjenesten/politiets-sikkerhetstjeneste/russland/ny-type-desinformasjon-har-skutt-fart-under-koronapandemien-du-og-jeg-sprer-det-videre/2-1-883373

Klemetzen, Kristian H. (2020) Forsker om dataangrep mot Stortinget: kan brukes til å vekke mistro til norske politikere, Aftenposten, 14. oktober 2020. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/1BnwvM/forsker-om-dataangrep-mot-stortinget-kan-brukes-til-aa-vekke-mistro

Kruse, Jan E. (2020) Russisk UD: - Norge fører en antirussisk forsvarspolitikk, NRK, 19. november 2020. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/urix/russisk-ud-kritiserer-norges-militaerpolitikk-1.15251615

Lapowsky, Issie (2017) What did Cambridge Analytica really do for Trump´s Campaign? Wired Magazine, 26. oktober 2017. Tilgjengelig fra: https://www.wired.com/story/what-did-cambridge-analytica-really-do-for-trumps-campaign/

Larson, E. V., E., D. R., Gibran, D., Nichiporuk, B., Richardson, A., Schwartz, L. H., & Thurston, C. Q. (2009) Foundations of Effective Influence Operations: A Framework for Enhancing Army Capabilities, I R. Corporation (Seriered.), RAND Corporation.

Mearsheimer, John J. (2014) Why the Ukraine Crisis is the West´s Fault”, Foreign Affairs, September/October 2014.

Michael, Katina (2017) Bots Trending Now: Disinformation and Calculated Manipulation of the Masses, IEEE Technology and Sociey magazine, pp. 6-11.

NOU 2016: 19. Samhandling for sikkerhet.

Pomerantsev, Peter. (2019) This is Not propaganda. Adventures in the War Against Reality. London: Faber & Faber.

Richter, Monika L. (2017) What We Know About RT (Russia Today), European Values, Kremlin Watch Report.

Rid, Thomas. (2020) Active Measures. The Secret History of Disinformation and Political Warfare. London: Profile Books.

Russian Federation (1999). Federal Law of the Russian Federation about state policy of the Russian Federation concerning compatriots abroad.

Sherr, James. (2015) New East-West Discord: Russian Objectives, Western Interests. Clingendael Institute, pp. 56-72.

Skjeggestad, Helene. (2020) Russland tordner mot anklagene – ødeleggende for forholdet, Aftenposten, 13. oktober 2020. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/verden/i/GaGqwl/russland-tordner-mot-anklagene-oedeleggende-for-forholdet

Soldatkin, Vladimir. (2020) Russia alleges Navalny could have been poisoned in Germany or on plane, Reuters, 12. November 2020. Tilgjengelig fra: https://www.reuters.com/article/us-russia-politics-navalny-sanctions-idUSKBN27S1MG

Sun Tzu (2009). The Art of War (L. M. Giles, Trans.): Thrifty Book.

Schia, Niels N. & Lars Gjesvik (2020) Hacking democracy: managing influence campaigns and disinformation in the digital age, Journal of Cyber Policy, DOI: 10.1080/23738871.2020.1820060

Spruds, Andris, Anda Rožukalne, Klavs Sedlenieks, Martins Daugulis, Diana Potjomkina, Beatrix Tölgyesi, Ilvija Bruge (2015) Internet Trolling as a Tool of Hybrid Warfare: The Case of Latvia”, NATO Stratcom. Tilgjengelig fra: https://www.stratcomcoe.org/internet-trolling-hybrid-warfare-tool-case-latvia-0

Statistics Estonia (2020) Statistics by population. Tilgjengelig fra: https://www.stat.ee/en/find-statistics/statistics-theme/population (Hentet 16. november 2020)

Walther, Ulf (2014) Russia´s Failed Transformation: The Power of the KGB/FSB from Gorbatchev to Putin. International Journal of Intelligence and Counterintelligence, s. 666-686. DOI: 10.1080/08850607.2014.924808

Yelchenko, Volodymyr. (2020) Putin´s Russia has weaponized World War II, Atlantic Council, 12. Mai 2020. Tilgjengelig fra: https://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/putins-russia-has-weaponized-world-war-ii/

Youtube (2020) Норвегия между США и Россией. Russisk statlig TV kanal, «Russia Today»: https://www.youtube.com/watch?v=KeD4f_EUERA&t=612s (Hentet: 03. November 2020)

Zevelev, Igor (2016) The Russian World in Moscow´s Strategy. Tilgjengelig fra: https://www.csis.org/analysis/russian-world-moscows-strategy (Hentet: 18. november 2020).

Foto: Forsvarets mediearkiv.

Denne artikkelen er en del av Stratagems mentorordning.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.