Vi er sannsynligvis i en avgjørende fase for det norske forsvaret. Burde vi ikke ta en mer helhetlig tilnærming til det hele?
Det skjer mye analyse av krigen i Ukraina, også i Norge. Mange av disse aktivitetene faller under kategorien erfaringslæring. Dette bør vi ha et mer bevisst forhold til. Erfaringslæring som omfatter observasjoner av trender og tendenser i den pågående konflikten er kun et viktig første ledd i det som burde være en langt mer omfattende prosess for å sette Norge bedre i stand til å møte morgendagens utfordringer.
Erfaringslæring kan være den kognitive prosessen hvor et individ tilegner seg kunnskap eller ferdigheter, men i denne konteksten er vi mest opptatt av organisasjonslæring. Sistnevnte innebærer at organisasjoner identifiserer relevante læringspunkter som kan sørge for kontinuerlig utvikling, forbedring og kompetanseheving. Erfaringslæring lykkes når lærdom omsettes til varige endringer. Gode og ryddige prosessbeskrivelser har blitt publisert her på Stratagem og finnes også innen NATO.
Læring fra egne erfaringer er ofte et godt utgangspunkt. Da kan vi selv analysere hva som har vært vellykket og hva som bør forbedres. Forsvaret har drevet med erfaringslæring tidligere, blant annet etter to tiår i Afghanistan. Selv med direkte tilgang til primærkilder kan læring likevel være utfordrende. En fagartikkel fra 2016 analyserte overføringsprotokollene av personell som opererte fra den norske basen i nord-Afghanistan. Torunn Laugen Haaland konkluderte med at læring fant sted, men at prosessen var komplisert og utfordrende. Det var vanskelig å finne kausale forbindelser – hvilke tiltak eller hvilken taktikk førte til hvilke reaksjoner hos fienden? Enkelte utfordringer og feilslåtte handlemåter var det heller ikke ønskelig å prate høyt om eller dokumentere i rapporter. Som Haaland skriver:
All in all, experience-based learning is far less straightforward than assumed in the lessons-learned procedures of military organizations. Lessons are rarely objective truths waiting to be discovered. They are rather biased and fluid interpretations of confusing events.
En annen studie av læring fra personell som hadde tjenestegjort i Afghanistan avdekket at mye som kunne sorteres under erfaringslæring bygget på uformelle prosesser, muntlige overleveringer og «jungeltelegrafen» som kilder til læring. Kulturelle normer for åpenhet, tillit, og takhøyde for ærlig diskusjoner var noen av de mest avgjørende faktorene for erfaringslæring. Mye individuell læring kan foregå på denne måten, men organisasjoner trenger et bredere og mer solid kunnskapsfundament.
Hva skal egentlig læres?
Mange aktører innen Forsvaret er engasjert i støtte til Ukraina. Måten dette skjer på kan være kilder til mye nyttig læring, enten det gjelder samarbeid på tvers av avdelinger, effektivisering av beslutningsprosesser, logistikkerfaring med å støtte en partner i krig, eller fremgangsmåter innenfor konkrete innovasjonsprosjekter. Og til tross for utfordringene og fallgruvene med førstehåndserfaringslæring som Forvaret erfarte i Afghanistan, er det likevel disse aktivitetene som har best forutsetning for å gi læring. Vi har god kjennskap til hva vi har gjort og hva som har fungert og ikke fungert, selv om vi ikke alltid kan fastslå årsakssammenhengene. En tilleggsutfordring med denne brede kategorien av erfaringer er at mange som er involvert i slike prosesser har det såpass travelt med å løse oppdrag at de ikke har anledning til å dokumentere erfaringene sine underveis.
Den andre store kategorien med erfaringslæring dreier seg om ulike aspekter av selve krigføringen, enten på taktisk, operasjonelt eller strategisk nivå. Mange har sett rapporter, kronikker eller feltobservasjoner som belyser en eller annen aspekt av krigen. Blant de mest omtalte temaene har vært hvordan ulike typer droner har dominert på slagmarken. Store og anerkjente institusjoner som RAND Corp, Center for Strategic and International Studies (CSIS), Institute for the Study of War (ISW), US Army War College, og mange andre har publiserte analyser og lærdommer fra konflikten. Også norske institusjoner har gjort mye arbeid for å forstå krigen, inkludert Forvarets høgskole, våpenskolene, og FFIs rapport Erfaringer fra krigen i Ukraina.
Hovedsakelig er slike analyser bygget på offentlig tilgjengelige sekundære kilder, med noen unntak (som bl.a. Jack Watling fra RUSI). En rekke faktorer kan svekke påliteligheten til disse analysene, selv om både analytikerne og primærkildene (mediarapportering, intervjuobjekter fra det ukrainske forsvaret, osv.) har forsøkt å dokumentere sine erfaringer og innsikt så godt som mulig. Det er mye anekdotisk belegg som ikke nødvendigvis er representativt. Alle parter i konflikten (både statlige og ikke-statlige) har i tillegg interesse av å vinkle informasjon på en fordelaktig måte. Krigens tåke brukes fortsatt som en metafor med god grunn. FFI-rapporten beskriver slike metodiske utfordringer på en ryddig måte i innledningen. Det gjør også Watling i sine rapporter. Til tross for empiriske svakheter er vi nødt – akkurat som med førstehåndserfaringer – til å foreta og bearbeide observasjoner for å kunne generere foreløpige analyser. Vi må nesten akseptere at prosessen blir uperfekt. Relevansen av lærdommen veier tyngre enn de metodiske svakhetene.
Læring og endring fra andre konflikter
Det er en lang tradisjon med å hente lærdom fra andre konflikter. Hvorvidt vi kan dra lærdom fra pågående konflikter er i seg selv et åpent spørsmål, gitt mangelen av gode og pålitelige informasjonskilder. At vi bør forsøke å lære fra andres konflikter er klart, selv om det kan være uklart hvilke lærdommer vi tar fra en konflikt og hvordan lærdommen eventuelt innlemmes i våre institusjoner slik at det fører til varig endring som øker effektivisering og kampkraft.
Mange fagmilitære eksperter har eksempelvis fokusert på hvordan lavkostnadsdroner sammen med et omfattende sensornettverk har påvirket taktiske og operasjonelle aspekter av krigføring. Diskusjoner på dette aggregerte nivå er nå i høyeste grad til stede, også i Norge. Med andre ord, hvordan skal Norge tilpasse seg den moderne slagmarken gitt det vi observerer i Ukraina? Det er ikke alltid formulert på denne måten, men analysene av Ukraina-konflikten skal forberede oss til den neste krigen med tanke på materiell, doktrine og andre grunnleggende elementer i militær virksomhet.
Et av de mest kjente eksemplene av anvendt militær erfaringslæring er det amerikanske doktrinearbeidet basert på erfaringer etter Jom-kippur krigen i 1973 (se gode analyser av dette her og her). Israel, med stort sett amerikansk krigsmateriell, ble innledningsvis presset på defensiven av Egypt og Syria, som disponerte sovjetisk utstyr og doktriner, før israelerne slo tilbake på avgjørende vis. Amerikanske militære ledere lurte naturligvis hvordan det ville gått i Europa dersom den kalde krigen ble til en virkelig høyintensitetskonflikt. Amerikanerne utviklet et nytt operasjonskonsept – AirLand Battle. Konseptet kom heldigvis aldri til anvendelse i Europa, men viste seg effektiv under den første Golfkrigen i 1991.
Et annet velkjent eksempel av erfaringslæring illustrer både aktivitetens verdi og risiko: Tyskland og Frankrike etter Første verdenskrig. Franskmennene regnet med at artilleri og panservernvåpen ville kunne svekke verdien av stridsvogner og dermed at forberedte stillinger og ildkraft var nødvendig for å vinne det som sannsynligvis ville bli en lang konflikt. Tyskerne derimot landet på at hurtighet og manøver ville avgjøre krigen raskt og at man dermed kunne unngå en utmattelseskrig.
Som Eado Hecht oppsummerer, «begge hærene hadde rett og begge tok feil. Den avgjørende faktoren var kontekst». H.R. McMaster er langt mer entydig i sin analyse: «Tyskerne dro nytte av en detaljert studie av Første verdenskrig for å finne ut hva som egentlig skjedde og for å identifisere implikasjoner for fremtidig krig ... franskmennene unngikk meningsfull debatt og utformet krigsspill og øvelser for å sikre resultater som forsterket feilaktige antagelser». Frankrike og Tyskland kunne muligens ha vurdert så riktig som mulig ut ifra sine egne strategiske og operative rammebetingelser. Poenget er at begge gjorde et ordentlig forsøk.
Under erfaringslæringsprosessene etter 1918 eller 1973 fantes det ingen åpenbar fasit. Og selv med omfattende fellesoperative studier – noe som for oss i dag bør være et minstekrav – kan det trekkes feil lærdom. Institusjonell tilhørighet, etablerte synspunkter og fastlåste oppfatninger om doktrine (dagens variant er vel multidomene operasjoner) eller spesifikke strukturelementer (stridsvogn, fregatt, kampfly, eller drone) kan påvirke hvordan empirien tolkes. Vi kan i verste fall ende opp med feilaktige konklusjoner. At en total omskriving av doktrinene våre kreves, er heller ikke gitt. Det finnes mye læring som kan være relevant og nyttig på mange ulike nivåer, enten det er effektivisering av anskaffelsesprosesser, måter å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig, eller forbedring av enkelte teknikker på et subtaktiske nivå.
Observasjonene fra Ukraina som skal bli til lærdom for Forsvaret må uansett «oversettes» til norske forhold, noe FFI-rapporten også legger vekt på. Det er ulikt terreng og værforhold, ulike kulturer og organisasjon, og ulike allianseforbindelser. Observasjoner av aspekter ved krigen kan ikke umiddelbart overføres til lærdom for Norge, og selv om forholdene hadde vært helt sammenlignbare, ville vi likevel måtte håndtere en lignende situasjon som mellomkrigstiden. Hva har forandret seg teknologisk? Hva slags lærdom har motstanderen tatt fra den forrige konflikten? Sistnevnte er forskere i Norge allerede godt i gang med å analysere.
Et avgjørende tidspunkt
Det kan hende at vi er kommet til et avgjørende øyeblikk i norsk og europeisk forsvarspolitikk. Det finnes tverrpolitisk vilje for store investeringer i personell og materiell. En erkjennelse av at teknologisk fremgang tvinger fram nytenkning og åpner for nye muligheter. Klimaendringene har satt et søkelys på Norges nærområder. Vi må ta høyde for motstandere som benytter nye metoder å påvirke både samfunnet og politiske ledere. Og ikke minst må vi tenke gjennom implikasjonene av et langt mer ustabilt geopolitisk landskap, med russisk aggresjon og en uberegnelig amerikansk politisk situasjon som ikke nødvendigvis tar slutt når den nåværende presidenten forlater Det hvite hus.
Mye er i endring i det store investeringer skal gjøres. Det gjelder å tenke nøye gjennom beslutninger som vil prege Forsvaret i mange tiår fremover. Det er sikkert fornuftig med et overordet konsept eller strategi som Bård Eriksen & Anders Løvik har argumentert for på disse sidene. Vi risikerer at anskaffelsesprosesser for droner, luftvern, overflatefartøy, eller langtrekkende presisjonsild foregår isolert og stykkevis, uten et overordnede krigføringskonsept som organiserer og koordinerer rollene og funksjonene til disse elementene på en sammenhengende og logisk måte. En tilleggsutfordring er at vi er nødt til å bruke penger for å få dagens forsvar til å virke, men må samtidig tenke flere tiår fremover.
Hva skal vi gjøre?
Heldigvis finnes det mange dyktige folk som allerede jobber med mange av disse analytiske trådene, men som dessverre er altfor ukoordinerte. Omfanget er for begrenset og skjer nærmest på dugnadsbasis. Vi trenger et aktivitets- og intensitetsnivå som samsvar med stundens alvor. Om vi skal sørge for at Forsvaret ruster opp på en måte som er gjennomtenkt og fremtidsrettet, må innsatsen forsterkes betydelig.
Analysearbeidet må økes og koordineres bedre. Direkte observasjoner fra krigen i Ukraina bør flettes inn i en omfattende og tverrsektoriell kunnskapssamling med alle relevante aspekter av krigen og som kombinerer analytisk arbeid, informasjon og innsikt. Dette kan da brukes som et fundament som tar det vi observerer – og «oversetter» dette til norske forhold. Hvilke lærdommer bør vi ta med oss fra krigen, hvilke aspekter blir teknologisk utdatert om noen år, og hvilke er Ukraina-spesifikk og kan trygt overses? De fleste deler av Forsvaret bør være representert i en analytisk arbeidsgruppe med ansvar for å finne svarene. Dette arbeidet hadde vært lettere å igangsette dersom Forsvaret allerede hadde institusjonalisert egen utvikling på en strukturert og metodisk måte.
Vi bør i langt større grad eksperimentere med mulige teknologiske og konseptuelle løsninger. Dette er også en pågående aktivitet, men omfanget virker for begrenset. Vi bør i det minste forsøke å finne løsninger på noen av de mest åpenbare utfordringene, blant annet kostnadseffektivt luftvern, beskyttelse av overflatefartøy, manøver på den transparente slagmarken, og håndtering av elektromagnetisk krigføring. Når vi har lærdommene – og det kan ta tid – må vi ha en organisatorisk struktur for å sette det i system for å sørge for varig endring. Dette er Forsvarets høgskole allerede godt i gang med å utvikle.
Mange i forsvarssektoren gjør mye for å støtte Ukraina og samtidig styrke Norges forsvarsevne. Om vi skal være klar for morgendagens krig er vi nødt til å tenke enda større og organisere oss enda bedre.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
