Svendsen-utvalget peker på at Forsvaret i fremtiden må skape et større mangfold gjennom blant annet å rekruttere flere cybersoldater, IT-spesialister og næringslivsledere fra teknologibedrifter (Svendsen-utvalget, 2020, s. 49). Disse menneskene og kompetansen de bærer med seg skal bidra til at Forsvaret kan ta de nødvendige skrittene videre for å være teknologisk kapable og stridsdyktige også i fremtiden. Dette løser bare ett problem. Det hjelper nemlig lite om Cyberforsvaret fremstår styrket som følge av kompetansetilførsel når effektene av teknologiutviklingen først og fremst treffer lederne på bakken. Det er de militære lederne som må være med på kompetanseløftet i møte med trusselbildet og utviklingen. Det er slik vi kan styrke hele Forsvarets evne til å føre teknologisk strid, og ikke minst: evnen til å forsvare oss mot teknologisk strid. Utfordringen er imidlertid at våre militære ledere per i dag trolig ikke helt klarer å forestille seg hva teknologisk strid innebærer. Spørsmålet blir dermed hvordan man skal klare å løse problemer man ikke vet man har.
Forestillingen av teknologisk strid
I min masteroppgave «Russisk teknologi og nye trusler – en hærkultur til besvær?» fra Forsvarets høgskole presenterer jeg funn som viser at et utvalg militære ledere i Hæren kan lite om tekniske og ikke-kinetiske aspekter ved sammensatte virkemidler og krigføring (Veberg, 2020, s. 70). Det de kan mye om, er tradisjonelle kapasiteter med evolusjonær utvikling av komponenter. Samlet sett påpeker studien at lederne i liten grad klarer å forestille seg de mer tekniske bestanddelene av striden. Dette innebærer områder som cyber, elektronisk krigføring, deler av UAV-teknologien og nyere former for russisk artilleriteknologi. Altså de mer kompliserte og avanserte deler av striden som får stadig større plass i dagens operasjonsmiljø.
Spesielt interessant er funnet som indikerer at utvalget av militære ledere samtidig overvurderer sin egen kompetanse på og innsikt i det teknologiske stridsfeltet. Studien tyder på at det oppstår enkelte kognitive skjevheter hos en del militære ledere når de vurderer sin egen kunnskap om teknologiske kapasiteter. Dette gjør at lederne får en begrenset forestillingsevne og forståelse når det gjelder det mer teknologisk orienterte operasjonsmiljøet der ikke-kinetiske virkemidler har en fremtredende rolle (Veberg, 2020, s. 70).
Kunnskap er makt
Som Svendsen-utvalget fremhever i sin studie, er det viktig å gjennomføre strakstiltak for å tilføre ny og tidsriktig kompetanse i Forsvarets avdelinger. Den store ulempen med en ensidig vekting av disse anbefalingene er imidlertid at vi samtidig kommuniserer at dette er for komplekst, avansert og teknisk for «vanlige militære» å forstå. Det er ikke «infanterisikkert», og det må håndteres av en eller annen form for eksperter. Dette kan – bevisst eller ubevisst – brukes som et argument for at militære ledere ikke skal utvikle sin forståelse for mer komplisert teknologi. En annen uheldig effekt er også at eksempelvis cyber kan bli overforenklet til en slik grad at militære ledere tror de kan forstå det og hvordan det påvirker striden. Dette kan medføre at planer og konsepter utvikles på feil premisser, noe som kan få katastrofale konsekvenser. Et annet eksempel er fiendens kapabilitet innenfor det elektromagnetiske spekteret – elektronisk krigføring. Den er betydelig og kan få store konsekvenser i det fysiske domenet, noe som gjør det avgjørende viktig at militære ledere har dyptgående kunnskap på dette området. Det er en meget stor forskjell på om fienden ut fra din aktive bruk av sambandet kan detektere dine styrker i en 100 km-rute eller 10 km-rute. På samme måte er det også stor forskjell på om fienden har én UAV med dagkamera i din teig eller 2-3 UAVer med natt- og termisk kapasitet, som flyr i ulike høydesjikt for å innhente informasjon, driver signaletterretning og jamming, og hvor minst én av dem også kan fungere som en effektor.
Kunnskap er makt for militære ledere på alle nivåer. Det å motvirke effekten av teknologiske trusler og samtidig skape egne fortrinn krever en teknisk innsikt. Den gode nyheten er at vi kan forvente dette av våre ledere – nettopp fordi vi har smarte og utviklingsorienterte ledere i vår organisasjon. Vi må ikke «dumme ned» et kompliserte fagfelt ved å overlate det – og dermed makten – til «eksperter». Tvert imot må vi gi våre ledere nok kunnskap og forutsetninger til å forstå helt elementære mekanismer på det teknologiske stridsfeltet.
Teknologisk eksponering
Stridsfeltet – eller operasjonsmiljøet – stiller nå helt andre krav til vår organisasjon. Dette er det bred enighet om i Forsvaret (LTP, 2019-2020, s. 10). Det dynamiske operasjonsmiljøet krever at militære ledere må ha et kontinuerlig sikkerhetsfokus. Dette sikkerhetsfokuset oppstår trolig ikke hos lederne som følge av den rutinemessige innbriefen av sikkerhetsoffiseren før brigadeøvelsen gjennomføres. Denne forståelsen må komme som et resultat av kompetanseheving, informasjon og hyppige oppdateringer. Men også av realistisk og helhetlig øving og trening ned på lavere nivåer. Et funn i min masteroppgave indikerer at avdelinger og ledere som blir eksponert for mer tekniske nyvinninger, kapasiteter og teknologiske operasjonsformer naturlig nok også blir flinkere til å fokusere på dette, fordype seg og følge det opp i egen forvaltning av enheten (Veberg, 2020, s. 70). Dette taler igjen for at vi ikke kan utelate den militære lederen fra kompetanseutviklingen som må foregå i årene som kommer. Trening og testing av systemene vil kunne føre til at troppsjefer og militære ledere på lavere nivåer blir påtvunget et forhold til sin digitale signatur. Gjennom dette kan de selv gjennomføre tiltak knyttet til GPS-klokker, applikasjoner eller stedstjenester på mobilene til sine soldater. Fordi de forstår teknologien og hvilke angrepsflater den skaper før den kinetiske kampen innledes. Vi må anerkjenne at teknologisk strid får implikasjoner også for mindre enheter på lavere nivå, og vi må sette disse i stand til å sikre sin overlevelse frem til de kan påvirke striden. Teknologisk eksponering er sannsynligvis en viktig faktor for å øke bevisstheten for militære ledere.
Selvforståelse og ydmykhet
Gjennom mer kunnskap, trening og øving kan det tenkes at vi klarer å øke både kompetansen og selvforståelsen hos militære ledere. Skal funnene fra studien vektlegges, er det imidlertid grunn til å tro at organisasjonskulturen også påvirker militære ledere og deres selvforståelse. At ydmykhet overfor vår egen reelle tekniske kompetanse må utvikles gjennom å utfordres over tid. Det er typisk for militære ledere å være gode, kunne svare på det meste, fremstå som handlekraftige og beslutte. Dette er forutsetninger for å lede effektivt. Men i vår søken etter å forstå mer teknologiske trusler må vi kanskje også jobbe mot vår naturlige trang til å umiddelbart fremstå som kompetente og handlingsivrige. Vi må kanskje bli mer analytiske, kritiske og utfordre vår egen kreativitet i møte med nye trusler. Dette er egenskaper som organisasjonen på et systemnivå må fasilitere for at vi fremdyrker. For å støtte i denne prosessen – og utfordre vårt selvbilde – er det trolig formålstjenlig å hente inn kompetanse og perspektiver utenfra vår egen organisasjon.
Hvordan løse problemet du ikke vet at du har?
Hvordan så løse problemet du ikke vet at du har? Forsvaret bør anerkjenne at militære ledere står sentralt i kompetansedreiningen som nå må skje. At det å innhente kompetanse utenfra bør skje parallelt med innsatsen som legges ned i å øke kompetansen hos militære ledere, og med klokskap. Kompetansehevingen må stå i samsvar med det trusselbildet vi nå står overfor. Måten Forsvaret kan bidra til å gjøre organisasjonen mer teknologisk stridsdyktig på, er gjennom å heve kompetansen om teknologiske trusler, ved å planlegge med mer realistisk og teknologisk trening, samt gjennom å utfordre vår selvforståelse.
Presisering
I arbeidet med masteroppgaven hadde jeg en hypotese som tok utgangspunkt i at vi ikke klarer å utdanne godt nok til å sikre at våre fremtidige ledere klarer å håndtere den teknologiske utviklingen vi står i. Likevel opplevde jeg under prosessen at de militære lederne svarte svært godt for seg, og at flere også svarte mer utfyllende og nyansert enn hva jeg selv ville vært i stand til uten forberedelser. Hensikten med masteroppgaven er ikke å henge ut militære ledere i Hæren, for de presterer godt. Det relevante og interessante er at det finnes aspekter på systemnivå – i Hærens organisasjonskultur – som hemmer oss i å forstå det teknologiske stridsfeltet som eksisterer i dag. Skal Forsvaret adressere militære lederes kunnskapsnivå, bør det derfor primært gjøres fra et systemperspektiv.
Foto: https://www.rusarmyexpo.com/
