Begrepene «sammensatte» og «hybride» har blitt hyppig brukte pre-fixer de senere årene. Gjerne i kombinasjon med begrepene «trusler», «virkemidler» eller «krigføring». Bernhard Christoffer Caspari løfter på Stratagem utfordringen med at Norges tre EOS-tjenester, E-tjenesten, PST og NSM, ikke ser ut til å ha en enhetlig bruk og omforent forståelse av begrepene. Dette ble ifølge Caspari tydelig under fjorårets pressekonferanse da de tre tjenestene fremla sine åpne trusselvurderinger.
Felles begreper er viktig for at vi skal kunne utvikle en felles forståelse av hva vi snakker om, og dermed en felles forståelse for hvilke «trusler» eller «virkemidler» som vi i fellesskap står ovenfor. Felles forståelse er nødvendig for å kunne fatte egnede mottiltak, spesielt i et fragmentert og sektorisert statsapparat. Trusselaktøren(e) som står bak handlingene er ofte eneste aktør som med sikkerhet kan uttale seg om intensjonen(e) bak handlingen(e). For de fleste blir dette en øvelse som innebærer usikkerhet. For noen vesentlig mer usikkerhet enn andre da tilgangen på etterretningsinformasjon som gir grunnlag for å vurdere trusselaktørers intensjoner, er begrenset.
Så tilbake til begrepene. En utfordring når det gjelder prefixene «hybrid» eller «sammensatt», er at abstraksjonsnivået er høyt. Begrepene har ikke en direkte kobling til noe konkret innhold. I dag kan man, spissformulert, putte alt og ingenting inn i dem. Det er naturligvis derfor vi har behov for felles begrepsavklaring, men samtidig er det ingen direkte forbindelse mellom de faktiske handlingene som utføres på «bakken» eller i «cyber», og det vi omtaler som «hybrid» eller «sammensatt». Utfordringen er ikke ny eller unik. Vi har i lang tid operert med abstrakte begreper som «krise», «krig» og «væpnet konflikt». Begrepene har institusjonalisert seg, og vi har fått på plass både rettslige og operasjonelle rammeverk for hvordan staten og dens håndhevende enheter skal forholde seg og opptre, dersom «krise», «krig» eller «væpnet konflikt», inntreffer.
The European Centre of Excellence for Countering Hybrid Treaths (Hybrid COE) definerer hybride trusler som:
handlinger utført av stater eller ikke-statlige aktører, med mål om å underminerere eller skade et mål gjennom å påvirke deres beslutningstaking på lokalt, regionalt, statlig eller institusjonelt nivå. Handlingene er koordinerte og synkroniserte og rettes bevisst mot demokratiske staters og institusjoners sårbarheter (min oversettelse fra engelsk).
Definisjonen er nyttig som et analytisk virkemiddel og gir et rammeverk som verden kan observeres ut ifra. Det er dermed mulig å identifisere tegn på hybride trusler eller å avkrefte om man står ovenfor slike. Det hersker liten tvil om at bevisste og målrettede forsøk på å undergrave demokratiske institusjoner i dag er et reellt og alvorlig problem som vi må være i stand til å beskytte oss mot. Samtidig er det viktig å være klar over at den «sammensatte» eller «hybride» virkemiddelbruken eller truslene ikke kan observeres i den virkelige verden. En militær troppeforflytning, datainnbrudd med uthenting av sensitiv informasjon og oppkjøp av underleverandører til forsvarsindustri. Eller falske nyheter spredt via sosiale medier for å påvirke virkelighetsforståelsen til større eller mindre deler av befolkningen i en konkret sak, er konkrete begivenheter som kan observeres, ettergås og vurderes, i større eller mindre grad.
Eksemplene er selvsagt ikke uttømmende og listen kan være lang. Men det er likefult handlinger som kan observeres og dersom man sitter på tilstrekkelig etterretningsinformasjon, attribueres. De kan være del av eller inngå i det flere vil omtaler som «hybride» eller «sammensatte» trusler eller virkemidler. Handlingene vil også kunne inngå i Hybrid COE’s definisjon av hybride trusler, gjengitt ovenfor. Så lenge handlingene er koordinerte og synkroniserte, målet er å skade eller påvirke beslutningstaking, og handlingene rettes mot demokratiske staters institusjoner og sårbarheter.
En utfordringen med å benytte disse abstrakte begrepene som potensielt kan manifestere seg i form av svært ulike observerbare begivenheter, er at det konkrete og observerbare forsvinner i et diffust språk. Det er stor forskjell, både i handling og i statens respons på et trusselbrev som rettes mot en beslutningstaker med hensikt å skape frykt, en målrettet cyberoperasjon for å skaffe fotfeste i sentrale IT-systemer og oppkjøp av underleverandører som produserer komponenter til forsvaret.
Ulik respons på forskjellige typer hendelser må det være all den tid vi alle ikke kan være spesialister på alt. Et mer kompetansekrevende samfunn krever flere spesialister og følgelig vil sektoriseringen forsterkes. De negative følgene av siloproblematikk kan kompenseres med bedre informasjonsdeling og koordinering, men de fleste som har jobbet i forvaltningen vet at dette er enklere sagt enn gjort. Det eksisterer både organisatoriske, kulturelle og juridiske barrierer som forhindrer samarbeid selv om behovet for nettopp samarbeid, øker. Spesielt er dette tilfellet dersom vi virkelig skal være i stand til å avdekke og avverge «sammensatte» eller «hybride» trusler og virkemiddelbruk.
Noe enklere vil det naturligvis være for EOS-tjenestene som allerede har etablerte plattformer for samhandling og har stor grad av overlapp i oppgaver og ansvarsområder. For alle de øvrige aktørene i det norske samfunnet som jobber direkte eller indirekte med samfunnet- og statens sikkerhet, eller som kan bli mål for en trusselaktørs aktiviteter, er variasjon i ansvarsområder og oppgaver vesentlig bredere. Abstrakte begreper kan i den forbindelse fort virke mer forvirrende enn klargjørende. Vel så viktig som å enes om felles definisjoner vil det være at vi bruker konkret innhold og reelle eksempler for å forklare de abstrakte begrepene. Slik at de ikke forblir luftige, utydelige og til dels meningsløse.
For å være i stand til å forklare hva vi i fellesskap faktisk står ovenfor av trusler, bør vi bruke et klart språk som tydeliggjør det konkrete. Dette står imidlertid ikke i veien for utviklingen av at felles og omforent, abstrakt begrepsapparat. Så lenge vi ikke mister de verdifulle språklige detaljene på veien.
