All together, cavalry operations are exceedingly difficult, knowledge of the country is absolutely necessary and the ability to comprehend the situation at a glance and an audacious spirit are everything.
- Maurice de Saxe, Reveries on the Art of War, 1757
Det hersker en manglende forståelse for anvendelsen av kavalerieskadroner i Hærens manøvervåpen. Deler av dette tomrommet kan knyttes til kavalerieskadronenes relativt unge alder i kombinasjon med hurtig utvikling, dels innførsel av teknologiske nyvinninger og i tillegg mangelfull doktrine som krever tilpasning for kavalerieskadronens troppearter. Ikke minst kan det skyldes det lave antallet kavalerieskadroner i Hæren og følgelig det begrensede antall personell som har tjenestegjort i dem.
Økt kunnskap om kavalerioperasjoner er nødvendig for å forstå Hærens fremtidige kavaleribataljon og det mekaniserte operative brigadekonseptet slik at vi vinner kamper på det moderne slagfeltet. Denne artikkelen vil søke å fylle ovennevnte tomrom gjennom å greie ut om kavalerioperasjoner, samt hvordan forbedringer og fortsettelser av teknologiske og menneskelige faktorer kan sikre fremtidig implementasjon.
I regjeringens forslag til Stortinget, Prop. 2 S (2017-2018) Videreutvikling av Hæren og Heimevernet, tilrådes det å etablere en fullt oppsatt kavaleribataljon ved Garnison i Porsanger (GP) som del av Finnmark landforsvar (FLF). Regjeringen ser det hensiktsmessig å flytte landmaktens mekaniserte førstelinjeforsvar til Finnmark som et tilsvar på et skiftende geopolitisk trusselbilde. Intensjonen er å styrke det sikkerhetspolitiske konseptet om avskrekking, samt evnen til å avverge og forebygge militær aggresjon. Avgjørende er det å ha tilstrekkelig og tidsriktig kampkraft tilstede for å sikre at NATO artikkel 5 trer i kraft ved et angrep.
I første omgang har denne oppgaven blitt løst ved å flytte en stridsteknisk brikke for å innfri et strategisk imperativ. I sjakken kalles et slikt trekk en gambit hvor en spiller ofrer materiell for å oppnå en strategisk posisjonell fordel. Hæren ofret ved årsskiftet kamptreningssenterets kampeskadron og etablerte kavalerieskadron 2 på GP. Konsekvensen er at Hærens manøveravdelinger ikke lenger har en stående motstanderstyrke å øve og trene imot på Rena. Den kortsiktige effekten av dette er uheldig for Hærens stridstekniske og taktiske nivå. Den langsiktige strategiske avkastningen for Forsvaret er uomtvistelig. Å forstå hvorfor Forsvaret re-etablerer FLFen er enkelt. Hvordan kavaleribataljonen skal anvendes i stridsteknisk og taktisk forstand, derimot, er noe helt annet.
Kavaleribataljon skal baseres på vernepliktige og inneha evnen til å utføre oppklaring, overvåking og strid. Det forventes at formasjonen skal bidra til å videreutvikle landmaktens rolle i allierte fellesoperasjoner og ha evnen til langtrekkende ild. Bataljonen skal være selvforsynt over tid hvor funksjonene samband, ingeniør, logistikk og evakuering må ivaretas. Videre skal kavaleribataljonen ha kampluftvern for egenbeskyttelse og hindre en motstanders evne til å landsette bakkestyrker. Kavaleribataljonsstridsgruppa vil telle omtrent 500 pax. Det meste vil være klart innen 2025 og i mellomtiden gjenstår det betydelige investeringer i infrastruktur, integrasjon av kampluftvern, utvikling av doktrine, og å få materiell og personell på plass. I det hele tatt en krevende affære.
Finn Fienden—Skyt for å Drepe
Mottoet til kavalerieskadron 2 i Telemark bataljon er “Finn fienden—skyt for å drepe” og innkapsler selve kjernen av vår bedrift. Kavalerieskadronen skal innhente og når nødvendig sloss for å fremskaffe relevant informasjon. Vi skal levere beslutningsgrunnlag for bataljonssjefen slik at stridsgruppa oppnår avgjørelse. “Feltetterretningstjenesten må gi sjefen grunnlaget for å disponere sine enheter på en slik måte at han oppnår best effekt av sine stridsmidler samtidig som han mest mulig unngår fiendens virkemidler”.
Kavalerieskadronens oppdragsportefølje er omfattende. Eskadronen skal i tillegg til å beherske oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner også være i stand til å løse, om så i begrenset grad, offensive så vel som defensive samt tilretteleggende oppgaver. Jeg mener avdelingens oppdragsportefølje bør avgrenses til kjernen av det formasjonen er designet til å utføre. Kavalerieskadronen er først og fremst utformet til oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner med tilhørende oppdrag; akse-, teig-, og områdeoppklaring, oppklaring med vold, akse- og områdesikkerhet, screen og guard. Eskadronen har skarpskyttere og underlagte ildledere som i tillegg kan forstyrre fienden og gjennomføre spesielle angrep som bakhold, overfall og ildoverfall. En vervet kavalerieskadron kan løse tradisjonelle mekaniserte offensive og defensive oppdrag når nødvendig, men for å foredle sin rolle bør kavalerieskadroner forholdes til oppklaring- og sikkerhetsoperasjoner.
Fordi vi i norsk doktrine skiller mellom rekognosering og oppklaring blir betegnelsen oppklaring- og sikkerhetsoperasjoner misvisende. Jeg kommer derfor gjennomgående til å referere til kavaleriets aktiviteter som kavalerioperasjoner. Kavalerioperasjoner er krevende. Den iboende kompleksiteten ligger ikke innenfor det enkelte oppdrag, men i den helhetlige oppdragsløsningen utført av alle underenheter på tvers av tid, rom, og avstand. På et gitt tidspunkt under én operasjon vil kavalerieskadronsstridsgruppen kunne ha underenheter fordelt på flere titalls kilometer i forskjellige operasjonsmiljø fra urbant terreng til høyfjell. Skarpskyttertroppen vil ha rapporterende patruljer i observasjonsposter samtidig som andre skarpskyttere infiltrerer eller forstyrrer fienden med presis ild. Enkelte patruljer rekondisjoneres for fremtidige oppdrag og en eller flere ildlederlag leder ild. Den pansrede oppklaringstroppen (PO) gjennomfører akseoppklaring, dronelaget utfører luftbasert overvåkning, og kommandoplassen mottar informasjon som må bearbeides og videresendes for ytterligere analyse og fordeling.
Tilsvarende som kavalerieskadronens operative krav anbefales det i Prop. 2 S (2017-2018) at Kavaleribataljonen i tillegg til å løse kavalerioperasjoner også skal være i stand til å kunne utføre strid. Jeg er usikker på hva Stortingsproposisjonen tillegger begrepet strid, men jeg vil anta at det begrenser seg til evnen til å i en begrenset grad utføre oppholdende strid i påvente av forsterkninger. Jeg vil fremholde at i fortsettelsen av finslipingen av kavalerieskadroner og etableringen av den nye kavaleribataljonen bør Hæren i stedet fokusere på kjernen av det som er krevende og komplekst: Kavalerioperasjoner. I det man pålegger en kavaleriformasjon primæroppdrag som beveger seg i retning av mekaniserte avdelingers hovedoppdrag, altså strid, bør man revurdere om det er en kavaleribataljon man søker å etablere eller om det var en mekanisert infanteribataljon man mente. Jeg vil hevde at en vernepliktig kavaleribataljon ikke kan forventes å bli kampklar til både kavalerioperasjoner og strid.
For en kavaleribataljon i Finnmark er det ikke bare autonomiteten, terreng, og værforhold som er krevende. Forholdende kan ytterligere kompliseres i møte med en trussel som benytter en doktrine med fordekte innretninger. En kavaleriavdelings evne til å detektere stridigheter vil kunne tåkelegges av hybride virkemidler og i domener hvor indikatorer er vanskelig å detektere. Det tar år å fostre befal og patruljemenn med tilstrekkelig situasjonsforståelse for å forstå et konvensjonelt stridsfelt. Det vil kreve mer i en situasjon lik det verden opplevde på krimhalvøya under krimkrisen i 2014. Hvis kavaleribataljonen skal ha en avgjørende rolle i forsvaret av Nord-Norge er jeg usikker på hvorvidt dette kan løses ved hjelp av vernepliktige alene.
Så lenge verneplikten er en fastsatt faktor så bør hovedgjerningen til kavaleribataljonen først og fremst ligge innenfor informasjonsinnhenting for å avdekke motstanderens intensjon.
Om å finne mer enn fienden
I boka Battlefield Leadership deler kaptein Adolf Von Schell en anekdote fra 1915 som tar for seg overgangen mellom det han omtaler som open og trench warfare og usikkerheten som brer seg i det manøveren avtar. Det fremstår som usikkert hvorvidt krigen skal fortsette i det åpne eller gå i en stillstand.
The first lesson to be drawn from this phase of combat is its uncertainty. We know that the enemy is defending a definite place, but we do not know his strength, and above all, we do not know his intent (forf. uth.).
Det kan være fristende å hevde at sensorer med forbedret teknologi som lengre rekkevidde og deteksjonsevne vil kunne avdekke fiendens intensjon. Schell spekulerte i at eksempelvis luftbårne sensorer vil
“In the future [...] be able to clarify this, but it is certain that the more efficient air reconnaissance becomes, the more baffling will be the measures of defense. As the aviators’ eyes reach farther and see more clearly, troops will retaliate by concealing themselves with greater skill. The best reconnaissance will always be the attack. Often it will be the only device which can reveal the strength, dispositions and intent of the enemy. Visual reconnaissance and patrols, of themselves, have never been able to obtain this information in the past and probably never will be able to obtain it in the future.”
I 2005 utga the Institute of Land Warfare artikkelen: Trading the Saber for Stealth: Can Surveillance Technology Replace Traditional Aggressive Reconnaissance? Hovedspørsmålene som artikkelforfatteren stilte seg var om oppklaring med vold fortsatt er å regne som en essensiell del av kavalerioperasjoner eller om moderne overvåkningsteknologi har erstattet dette paradigmet? Artikkelen forsøker gjennom vitenskapelige studier og historiske eksempler å teste hypotesen om hvorvidt innføringen av modular force design (MDF) vil erstatte tradisjonelle kavalerienheter med passive overvåkningskapabiliteter. Hypotesen til MDF bygger på forutsetningen om at moderne overvåkningsteknologi dramatisk reduserer usikkerheten og på denne måten gjør kampavdelingene innenfor oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner utdaterte. I MDF konseptet vil den amerikanske Hæren ha tre dedikerte taktiske oppklaringsenheter—alle utstyrt og designet til å kun utføre passiv overvåking.
Artikkelen konkluderer med at effektiv oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner i fremtiden med sikkerhet må innebære at vi må fortsatt, når nødvendig, sloss for informasjon. Kavalerioperasjoner er å regne som kampoperasjoner hvor alle tilgjengelige kampkraftelementer må introduseres på slagfeltet. Til syvende og sist vil det måtte være noen som går fremst blant likemenn—inn i det ukjente for å etablere kontakt med fienden. Hvis denne noen har den nødvendige kampkraften til å kunne overleve og i tillegg innehar handlefriheten til å kunne reagere, vil sjefer på taktisk nivå kunne opprettholde tempoet i sine operasjoner, forstå fienden basert på hans reaksjonsmønster og gjennomgående reagere raskere enn trusselen. Det er dette som er nøkkelen til suksess på det moderne slagfeltet. Historien og studier har konkludert med at kavalerienheter må være forsterket med tungt panser, herunder stridsvogn, for å kunne operere bortenfor rekkevidden til den styrken den gjennomfører kavalerioperasjoner for. Innhenting av relevant feltetterretning innebærer, i enkelte tilfeller, oppklaring med vold.
Å sloss for informasjon må ikke misforståes med å søke stridskontakt, men begrenses til observasjons- eller deteksjonskontakt hvor man for enhver pris unngår avgjørende strid. Det er de mekaniserte enhetene, PO og stridsvogn, som er primært tiltenkt å kunne utføre oppklaring med vold. Jeg har imidlertid fanget opp en holdning hos enkelte offiser under innføringen av oppklaringspanservogna (OPV) at vi skal være veldige forsiktige med å introdusere høyverdifull teknologi i utførelsen av oppklaring med vold. Jeg er enig i at OPVen er en begrenset og dyrebar ressurs som kan virke utmerket med lang stand-off til fienden, poenget mitt derimot er at en enten-eller tankegang i anvendelsen av pansret oppklaring synes retrospektiv. Det tar oss tilbake til et MDF tankesett eller til USA i mellomkrigstiden hvor den amerikanske hæren omstilte seg fra å være bundet til fots og hest til en mekanisert styrke og kavaleriet opplevde en slags identitetskrise.
For hundrevis av år var kavaleriet knyttet til en rekke oppdrag sentrert rundt hovedkampplattformen—hesten. Doktrineutviklingen gikk i retning av at kavalerienheter skulle bestå av lettpansrede kjøretøy som skulle løse kavalerioperasjoner. Stridsvognene ble for øvrig eliminert i sin helhet fra mekaniserte kavalerienheter da de ble ansett som for store, bråkete og begrenset i sin aksjonsradius. Ideen var at kavalerioperasjoner måtte utføres skjult, grundig og for enhver pris unngå stridskontakt med fienden. Skal kavaleribataljonen lykkes må den, slik det ble erfart under den annen verdenskrig, “[…] be organized to fight in execution of its mission, to fight for time to send information in, and to fight for time for the main body to properly utilize the information sent in […]. Reconnaissance capable of only observation is not worth the road space it takes”.
Den norske Hæren er på mange måter i overenskomst med Taylors konklusjoner. Taylor mener at US Army bør satse på Bradley da amerikanske manøversjefer har vist seg å være risikoaverse i anvendelsen av lettpansrede oppklaringskjøretøy. Samtidig fremhever han at en fremtidig Bradley OPV bør utrustes med et long-range advance scout surveillance system (LRASS). Hæren har kommet langt og om noe tid vil vi ha fullstendige OPVer med eleverte sensorer. Den norske Hæren har etter min mening gjort helt rett i å velge en CV90 variant som hovedplattformen for pansrede kavalerioperasjoner og Regjeringen gjør rett hvis det etableres en kavaleribataljon som vil være i stand til å bite i fra seg. Det vil si at den må også være utrustet med en stridsvognsformasjon, ildledere som kan lede langtrekkende bakkebasert krumbane og ild fra lufta, samt ha panservern- og bekjempelseskapasitet. Samtidig må den være bemannet, trent og utrustet til å kunne avdekke hybride trusler.
Spørsmålet om teknikken
Kavalerieskadronen har i tiden fra unnfangelse mot utnyttelse vært i mottagende ende i innføringen og utprøvelsen av en rekke teknologiske nyvinninger. Jeg vil hevde at forventningen synes å være at nøkkelen til innovasjon og utvikling ligger i innføringen av teknologien alene. Det jeg savner er en overordnet beskrivelse på hvordan vi skal anvende ny teknologi for å forbedre vårt operasjonskonsept og ikke omvendt.
Teknologien svarer på mye, men gir ikke alltid svaret og det tilbakevendende spørsmålet vi som stridsteknikkere må stille oss er hvorvidt det er teknologien per se som skal være drivkraften bak utvikling. Videre så må vi definere hvorvidt teknologien skal forsterke allerede eksisterende innretning eller om den skal bane vei for radikal innovasjon basert på de komplekse problemsett vi står ovenfor. Martin Heidegger postulerte at:
We ask the question concerning technology when we ask what it is. Everyone knows the two statements that answer our question. One says: Technology is a means to an end. The other says: Technology is a human activity. The two definitions belong together. For to posit ends and procure and utilize the means to them is a human activity.
Altså, det å fremsette mål for så å sikre seg og utnytte middel for å nå dem er en menneskelig aktivitet.
Innføringen av OPVen vil endre hvordan vi utfører oss pansret oppklaring og kavalerioperasjoner. Jeg har hørt offiserer referere til OPVen som en potensiell joint enabler hvis definisjon er “cross-cutting capabilities, functions and organisations […] which act as the ‘operational glue’ between the three single Services, and are vital to success on operations.” Jeg er sikker på at OPVen har kapabiliteten til å kunne fungere i en fellesoperativ ramme. Jeg er imidlertid usikker på om å betrakte enkeltstående materiellanskaffelser som joint enablers er riktig og om det er her vi i første omgang skal legge innsatslinjen.
Da den unge hæroffiseren J.F.C Fuller for første gang så en stridsvogn på stridsfeltet bet han seg merke i at dens anvendelse egentlig ikke ga de stridende parter noen relativ fordel. Jo visst kunne disse mekaniske bohemotene traversere gjørme og ta seg over skyttergravenes spennvidde, men verken infanteriet eller kavaleriet evnet å utnytte gjennombruddet. Fuller forstod at mangelen på utnyttelse lå ikke i teknologien—stridsvognen anså han som innovativ. Utfordringen lå i fraværet av å integrere stridsvognene i en koordinert konsert med øvrige troppearter. Fuller utviklet et konsept hvor han kombinerte stridsvognene, fly og motorisert infanteri, en metode som siden har revolusjonert striden. Fullers tankesett er i så måte overførbar til hvordan vi utvikler kavalerioperasjoner. Den fremtidige applikasjonen av teknologi, i en kavaleribataljonskontekst, fortjener en helhetlig tilnærming slik at vi sikrer oss at grensesnittet mann og maskin går hånd i hanske med stridsteknikk, trening og doktrine. Selv om introduksjonen av ny teknologi er essensiell, er det heller ikke nok—vi kan ikke anskaffe suksess. Det er de arkitektoniske bindeleddene mellom teknologi, doktrine, hvordan vi opererer, utdanner og trener personellet som er nøkkelen til innovasjon.
Kavalerioperasjoner løses best i et nettverk hvor sensorer, effektorer, og beslutningstakere kan dele og har tilnærmet lik tilgang på informasjon. Kavalerieskadronens modus operandi kan derfor på mange måter plasseres i et mikrokosmisk nettverksbasert forsvar (NbF) hvor vi søker utvikling som “skal bidra til økt operativ evne ved en bedre samhandling i nettverk, der den overordnede målsettingen er […] en mer fleksibel og koordinert måte for å oppnå bedre effektivitet. Nettverkene i NbF består av mennesker og samhandling mellom mennesker gjennom et nettverk. Teknologien er med på å muliggjøre dette og støtter prosessene situasjonsbevissthet, ledelse, planlegging og utførelse. NbF forutsetter interoperabilitet”. I løpet av det siste året har kavalerieskadronen i Telemark bataljonen langt på vei kommet nærmere et operasjonskonsept som nærmer seg NbF. Vi har blant annet testet langtrekkende og interoperable digitale sambandsmidler hos patruljene våre som har fostret ytterligere sensorutnyttelse, -dekning, og målfatning. I så måte nærmer vi oss i det minste på eskadronsnivå Prop. 2 S (2017-2018) sin anbefaling om at kavaleribataljonen skal bidra til å videreutvikle landmaktens rolle i allierte fellesoperasjoner og ha evne til å lede langtrekkende ild. Den videre utviklingen av kavalerioperasjoner bør fortsette å fokusere på mennesket og deres interaksjon, men vil utvilsomt være avhengig av teknologi.
Mennesket
The secret is not new weaponry. Wars may be fought with weapons, but they are won by men. It is the spirit of men who follow and of the man who leads that gains the victory.
- General George S. Patton
En selvstendig og selvforsynt kavaleribataljon er avhengig av personell hvis stridsutholdenhet og treningsstandard er avgjørende. Stortingsproposisjonen sier ingenting om hvor lenge bataljonen skal operere uavhengig, men det må antas at det er snakk om mer enn ett par døgn.
Kavaleriformasjoner er avhengig av ledere og mannskap som kan jobbe desentralisert og innenfor sjefens intensjon. De må være faglig uangripelige, selvstendige, smidige, og ha dødelig presisjon. Eskadronen må fostre et miljø som baserer seg på frihet under ansvar med etterrettelighet. Kommandoklimaet må være av en slik art som fremelsker nøyaktighet, initiativ, fleksibilitet og kreativitet. Det koster penger og det tar tid å utdanne personell som kan fungere desentralisert, ofte bak fiendens linjer, og i fravær av samband over tid. Som sjef må man vite at ens mannskap behersker patruljefagfeltet, overlevelse, og sin respektive innsettingsplattform.
Kavalerieskadronen i Telemark bataljon selekterer og utdanner sine patruljemenn etter at de har gjennomført førstegangstjenesten. Dernest må de gjennom to uker med opptak og seleksjon, fire ukers grunnleggende soldatutdanningskurs, og et åtte ukers patruljefagkurs. I tillegg til dette utdannes de i sin videre tjenestegjøring innenfor en rekke fagfelt på videregående nivå. Erfaringsmessig tar det omtrent tre år etter at en grenader har signert kontrakt i Telemark bataljon før han eller hun er å regne som en fullgod patruljemann. I Hæren omtaler vi tiden som den mest betingende faktor. Kavaleribataljonen på GP må være kosteffektiv i sin anvendelse av tid og sette utviklingen av mennesket først.
Avslutning
De operative kravene som stilles til kavaleribataljonen er formidable. Kravene til Hærens fremtidige kavaleribataljon må stå i samsvar med avdelingens personellsammensetning og man må følgelig være realistiske i omfanget av oppdragsporteføljen som avdelingen tildeles. Kavalerioperasjoner er krevende og i møtet med en trussel som kan tilnærme seg både hybrid og konvensjonelt må det sørges for at kavaleribataljonen er forberedt og utrustet til å kunne møte begge metoder selvstendig og i en alliert fellesoperativ ramme. Slike arbeidskrav krever flere år med trening og jeg er usikker på hvorvidt en utelukkende vernepliktig bemanning er det korrekte valget.
Hærens nåværende kavalerieskadronsdoktrine har en tverrfaglig normerende innretning. Til tross for dette må vi være bevisst at de respektive kavalerieskadronene i brigaden er forskjellige. Hovedforskjellen er personell, både når det gjelder antall og treningsstandard. Dette påvirker hvordan vi løser kavalerioperasjoner. Konklusjonene kan ikke basere seg på anekdotisk bevisførsel hentet fra de forskjellige kavalerieskadronene, men må sammenfattes av fagmyndigheten slik at vi sikrer oss enhetlig utvikling i det videre doktrinearbeidet og mot etableringen av kavaleribataljonen. Dette må også sees i sammenheng med anvendelsen av teknologiske nyvinninger og hvordan vi utdanner personell. I utviklingen av kavaleribataljonen må vi ta hensyn til de arkitektoniske bindeleddene slik at vi sikrer oss strukturell organisatorisk integritet og innovasjon.
Foto: CV9030N OPV under vinterøvelsen Cold Response 2016 (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)
