I Aftenpostens A-magasin 24.August 2018 kunne man lese om Kinas enorme globale investeringsprosjekt. Dette prosjektet overgår alt verden har sett tidligere, og passerer de økonomiske midlene brukt under for eksempel Marshallhjelpen med god margin. Denne artikkelen vil forsøke å belyse hvordan Kinas økonomiske investeringer kan forvandles til reel militær makt, og dermed også hvorfor dette er av relevans for vestlige allierte styrker.
Kinas offisielle utenrikspolitikk har forandret seg relativt drastisk etter at den sittende presidenten Xi Jinping kom til makten. Uttalelser som at: Det er på tide at Kina trer inn på den globale arenaen. Vitner om at et taktskifte er på gang i Kinesisk tankegang og fremtoning hva internasjonale relasjoner angår. Kina er gjennom systematisk statlig satsing på det økonomiske, blitt en global økonomisk supermakt. Kinas enorme investeringer globalt vitner om dette. Kinas offisielle uttalelser er at de ønsker å gjenreise «silkeveien» som i oldtiden forbandt Asia og Europa, og som fremmet handel og økonomi i områdene silkeveien lå ved. Dette virker ved første øyekast som et positivt og kjærkomment tiltak basert på idealpolitikk. Men ser man nærmere etter, hvordan Kinas økonomiske investeringer bidrar til å øke gjelden hos allerede svake stater, kan man raskt mistenke andre hensikter.
Kinas modell for økonomisk makt er som følger:
1) Generøse lån gis til land som allerede er i økonomisk ubalanse. I den hensikt at landet selv skal bygge infrastruktur og «klargjøre» for Kinas nye silkevei. (Land som pr 2018 har enorm gjeld til Kina er: Sri Lanka, Pakistan, Maldivene, Laos, Mongolia og Kirgisistan for å nevne noen).
2) Landets økende gjeld og manglende betalingsevne til Kina, resulterer i at landområder og infrastruktur selges, leies eller gis til Kinesiske bedrifter for å redusere noe av gjelden.
Med denne modellen sikrer Kina seg tilstedeværelse i landene de gir lån til, samtidig som Kina kan bestemme over infrastrukturen de nå har eierskap til. Dette kan være infrastruktur som flyplasser, havner og veier.
Det er dermed nærliggende å anta at selv om de uttalte motivene til Kina utelukkende er positive og bygget på ønsket om å fremme handel og økonomisk vekst. Er distansen fra økonomisk kontroll, til militær tilstedeværelse kort. Når Kina besitter havnene i områdene rundt for eksempel Bengalbukta, vil dette utvilsomt være av militær betydning området. Samt når Kina besitter økonomisk kontroll i områdene rundt «den nye Silkeveien», kan Kinesisk militær tilstedeværelse være berettiget i Kinas ønske om å beskytte sine økonomiske interesser i områdene, som tilsynelatende strekker seg fra Kina, inn i Midt-Østen og videre inn i Europa.
Økonomisk makt → Politisk makt → Militær makt
De voldsomme økonomiske investeringene gjort av Kina, bidrar utvilsomt til at landet kan posisjonere seg, og øke sitt politiske spillerom i områdene Kina har tilstedeværelse. Men er dette utelukkende positivt for Kina? Ekstrem økonomisk vekst og samtidig tilstedeværelse i potensielt strategisk viktige punkter både for handel og militær virksomhet høres forlokkende ut. Men samtidig skal man være bevist at ved ekspansjon, følger eksponering. Ser man den økonomiske «frontlinjen» Kina nå danner, er denne basert på allerede svake stater som gjøres sterk av en fyldig Kinesisk tilstedeværelse. Det er sannsynlig at Kinesiske interesser vil være eksponert for andre aktører, og i og med at Kinas økonomiske «frontlinje» er lang, og potensielt fordelt tynt utover, vil det også være vanskelig å forsvare.
Løsningen på denne langstrakte eksponeringslinjen er allierte. Og det er nærliggende å tro at Kinas eksponering Østover mot Vladivostok, og Nordover mot Omsk og Moskva er i første omgang økonomisk berettiget med et løfte om potensiell militær kapasitet, i takt med vestens stadig fordømmelse og sanksjonering mot Russland.
Hvorvidt Kinas intensjoner er ideologiske eller ikke er ikke nødvendigvis av avgjørende karakter. Det interessante er imidlertid at Kinas inntreden på den globale økonomiske, politiske og militære arena utvilsomt vil være med å forme internasjonale maktforhold og storpolitikk i årene som kommer, ikke bare for landene i «den nye Silkeveien» men alle samtlige land med internasjonale forbindelser.
Foto: zhangchangzhen [CC BY-SA 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)], from Wikimedia Commons
