Siden den russiske invasjonen av Ukraina den 24. februar i år har vi gang på gang sett at de ukrainske styrkene har klart å slå de russiske på slagmarken, til tross for at de er underlegne i styrkevolum og ildkraft. De klarte å stanse og slå tilbake det innledende angrepet mot Kyiv, de klarte å holde frontlinjen i øst samtidig som de bygde opp ytterligere styrker, og de har klart å ta tilbake initiativet og gjennomføre to svært effektive motangrep.
Bakgrunnen for at ukrainerne har klart dette er blant annet at de ukrainske og de russiske styrkene er ulikt organisert, at de slåss på hjemmebane, og at de har fått god støtte fra sine vestlige allierte. En av de mest sentrale årsakene til at de ukrainske styrkene stadig vinner slagene er imidlertid at de nytter en desentralisert ledelsesform.
Russerne nytter, i likhet med de fleste autoritære regimer, en sentralisert ledelsesform kalt ordrebasert ledelse. Denne går ut på at det utstedes detaljerte ordrer for hva som skal gjøres og hvordan. Sjefer på de ulike nivåene i hierarkiet har deretter ansvaret for at ordren utføres til punkt og prikke. I store komplekse organisasjoner kan slik ledelse gi svært gode resultater, særlig i situasjoner hvor oppgavene som skal løses er forutsigbare og kontrollerbare, fordi alle delprosesser blir synkronisert på en tilnærmet optimal måte.
Synkroniseringen
I militære operasjoner kan dette gi svært høyt tempo og god effekt, men kun så lenge premissene for planen og ordrene holder. Idet premissene faller, og planen ikke lenger stemmer med virkeligheten, må det utstedes nye ordrer for å justere innsatsen. Initiativ skal ikke utvises på underliggende nivåer, fordi det vil ødelegge synkroniseringen. Resultatet av slike tilfeller har vi sett gjentatte ganger i krigen i Ukraina. Russiske avdelinger har stoppet opp og blitt stående i ro i dagevis, russiske sjefer har gått tapt fordi de måtte stå i fremste linje og gi ordrer og kontrollere utførelsen, og russiske soldater har desertert eller flyktet i et desperat forsøk på å redde livet når ukrainerne har overrumplet dem.
Ukrainerne har siden krigen startet i 2014 implementert en vestlig ledelsesform som kalles oppdragsbasert ledelse. Det er denne som er NATOs og det norske forsvarets ledelsesfilosofi.
Auftragstaktik
Oppdragsbasert ledelse er basert på den prøyssiske og senere tyske oppdragstaktikken (auftragstaktik), hvor myndighet delegeres ned i organisasjonen. Ordrene som gis har fokus på intensjonen bak oppdraget, altså hva som skal oppnås, og ikke hvordan. Tanken er at den personen som står i situasjonen selv skal ha myndighet til å beslutte hvordan man skal nå målet fordi denne i større grad enn de som sitter i hovedkvarteret vil kunne finne den beste løsningen. Oppdragsbasert ledelse skaper handlinger som er tilpasset situasjonen og motstanderens handlinger, og en slik evne til å hurtig endre planer og utnytte muligheter som dukker opp, vil gjøre at motstanderen ofte blir overrasket. Synkroniseringen av operasjonen ivaretas av en omforent forståelse av intensjonen og effekter som skal oppnås, i motsetning til detaljerte planer og tidstabeller.
Vi har hittil sett at oppdragsbasert ledelse fungerer svært godt i møte med ordrebasert ledelse.
90 km bak russiske linjer
Premisset for det russiske angrepet mot Kyiv den 24. februar falt fordi planen var blåst og ukrainerne kunne stanse angrepet med brigader som sto klare i forsvarsstillinger. Premisset for det russiske forsøket på å omringe de ukrainske stillingene i Vest-Donetsk i mai falt fordi ukrainerne trakk seg tilbake og gjennomførte motangrep i flankene hver gang russerne fikk gjennombrudd. Og premisset for det russiske forsvaret av Kharkiv Oblast falt den 11. september da de ukrainske brigadene hadde tatt Kupyansk, og plutselig befant seg 90 kilometer bak de russiske forsvarslinjene.
Disse resultatene kommer imidlertid ikke av seg selv. For å få effekt av oppdragsbasert ledelse er man avhengig av en rekke forutsetninger.
Høyere hovedkvarter
For det første må man ha en felles forståelse og gjensidig tillit i organisasjonen. Ledere på lavere nivå må ha tillit til at lederne høyere opp lager gode planer med realistiske målsettinger, og at de har en felles forståelse for risikovillighet.
Overordnede ledere må være i stand til å uttrykke sin intensjon på en enkel og forståelig måte, og ha tillit til at sine underordnede er i stand til å gjøre selvstendige vurderinger og gi dem frihet til å løse oppdrag selvstendig.
For det andre må de på bakken ha selvtillit og mot til å unytte oppdukkende muligheter. Gjennom å vise initiativ vil man kunne utvikle en oppdukkende situasjon, uten å måtte vente på føringer fra høyere hovedkvarter, samt tørre å ta risiko slik at ønsket effekt oppnås. Dette innebærer også at de må tørre å potensielt gjøre feil og kunne bære ansvaret for sine handlinger, både med tanke på menneskene de leder og oppdragene de blir tildelt.
For det tredje må ledere hele tiden evne å koordinere sine handlinger med sine sideordnede, på alle nivåer, for å ivareta synkronisering av innsatsen. Selv om intensjonen om hva som skal oppnås er tydelig, må man dele informasjon, både om situasjonen og om hvilke beslutninger man fatter, for å kunne virke sammen og for å oppnå de nødvendige synergiene.
Synergier i samvirke
Alle disse tingene krever kompetanse, i form av kunnskap og erfaring. Videre krever oppdragsbasert ledelse at ledere på de forskjellige nivåene har en felles forståelse av hvordan ledelse og operasjoner skal utføres i praksis.
For å kunne fatte de riktige beslutningene bør man ha en teoretisk forståelse og en praktisk erfaring fra å ha stått i lignende situasjoner tidligere. For å kunne løse oppdraget og ta vare på sine undergitte kvinner og menn må man ha utdanning og erfaring i lederrollen. Og for å kunne oppnå synergier i samvirke med andre må man ha en solid faglig kompetanse.
At kompetanse er viktig har ukrainerne for lengst forstått. Parallelt med innføringen av oppdragsbasert ledelse har de gjennomført en utdanningsreform støttet av NATO, hvor det blant annet er blitt opprettet et spesialistkorps, innført mer utdanning og trening for offiserer, og mer realistiske og komplekse øvelser.
De har også skjerpet de uformelle kravene til sine militære ledere, på alle nivåer, med bakgrunn i erfaringer fra fronten i Donbas i perioden 2014-2022. En leder må ha god helhetsforståelse, taktisk teft, integritet og mot. Ukrainerne har bevisst brukt fronten i Donbas for å utvikle disse egenskapene og for å bygge kompetanse.
Dyrekjøpte erfaringer
Etter den russiske invasjonen i februar i år har kompleksiteten i de ukrainske operasjonene økt betraktelig, og kravene til lederne har blitt ytterligere skjerpet. Flere erfarne ledere er blitt flyttet ned fra brigade- til bataljonsnivå fordi det har vist seg å være nødvendig. Det er ikke lenger rom for å lære seg jobben mens man gjør den; man må beherske den idet man tiltrer.
Etter dyrekjøpte erfaringer i den innledende fasen av krigen i 2014 har Ukraina sett viktigheten av å bygge kompetanse og erfaring hos ledere på alle nivå. Etter invasjonen i 2021 har krigen, ikke overraskende, vist oss at kompetanse er en sentral del av et forsvars kampkraft. Det hjelper ikke å ha tusenvis av vogner og fly dersom man ikke klarer å anvende dem effektivt, og ikke har ledere som har kompetanse eller myndighet til å utvise initiativ når situasjonen krever det.
Oppdragsbasert ledelse fungerer kun hvis man har erfarne og kompetente ledere. Her finnes det ingen snarveier, kun systematisk utdanning, trening og øving, for å bygge den nødvendige kompetansen. Ukrainerne lykkes fordi ledere på alle nivåer klarer å forstå situasjonene de står i, de tør å fatte selvstendige beslutninger, og de evner å bære ansvaret som ligger på dem.
Kronikken ble først publisert i TV2: https://www.tv2.no/mening_og_analyse/dette-er-ukrainas-mest-potente-vapen-i-krigen/15187099/
Illustrasjon: Carlo Kaminski
