Krig i bakspeilet

Krig i bakspeilet

. 9 minutter å lese

Harald Høiback

Nestkommanderende ved Forsvarets museer

Krig er utvilsomt best på museum. Da vet vi hvordan det endte. Og den er ikke lengre farlig. På museum har vi også fått litt distanse, og støvet har lagt seg, ofte i bokstavelig forstand. Det kan ofte være lettere å se mønstre og sammenhenger når vi kommer litt på avstand. Mye blir utydelig når vi står for nær og ser, som vi nå gjør med krigen i Ukraina.

I denne artikkelen skal jeg ta dere med til en annen krig i det samme området. De er på ingen måte like, og vi skal være forsiktige med å trekke parallellene for direkte. Det er heller ikke slik at historien gjentar seg. Men den rimer. Vi drar kjensel på noe, men langt i fra alt. Men det er kanskje nok til å skjerpe sanseapparatet vårt og gjøre oss mer mottagelige for inntrykk?

På solsiden

I mars 1811 ble keiser Napoleon endelig far til en ektefødt sønn. Lykken var komplett. Som Herman Lindqvist skriver:

Napoleon var nå blitt 41 år gammel og sto på høyden av sin karriere. Han styrte et rike som strakk seg fra Atlanterhavet i vest til Hviterussland i øst, fra Østersjøen i nord til Det joniske hav i sør. Under seg hadde han sju vasallkonger og et stort antall hertuger og fyrster. I imperiet hans bodde det over 70 millioner mennesker. Nå hadde han en sønn, en arving med både Bonapartes og Habsburgs blod i årene.[1]

Situasjonen i Spania var det eneste som forstyrret idyllen, og det var knapt som et gnagsår å regne i det store bildet. Ingen av Napoleons motstandere kunne true eksistensen av Europas største imperium siden Romertiden – bare Napoleon selv kunne det. Det var nettopp det han gjorde. Veien fra å være Europas ubestridt mektigste mann til å bli et blåfrossent individ som flykter for livet var usedvanlig kort.

Napoleon møtte ikke sitt Waterloo ved Waterloo. Han møtte det på veien til Moskva høsten 1812. Det var da alle pilene gikk fra å peke jevnt oppover, til å peke bratt nedover. Her skal vi se litt på hvordan han havnet der.

Dette kontinentet er ikke stort nok for oss begge.

Det lå i kortene at det på ett eller annet tidspunkt ville komme et nytt militært oppgjør mellom de to største maktene i Europa på denne tiden, Frankrike og Russland. Og det var også disse forventningene som ble den viktigste årsaken til krigen. For mange trodde at den ville komme, til at den lot seg avverge.

Russland hadde vært på fremmarsj gjennom hele 1700-tallet. Spesielt etter at de i 1772 hadde vært med på å ta den første biten av Polen, som ble fullstendig slukt av sine tre naboer i 1795, begynte det å demre for stadig flere at noe var i ferd med å skje i øst. Som Edmund Burke spurte: «Polen var bare frokosten… hvor vil de spise middag?»[2] Etter Østerrikes nederlag i 1809 var Russland også den eneste seriøse landmilitære motvekten mot Napoleon.

Om imperiale maktambisjoner på kollisjonskurs var det store bakteppet, var stridens eple i 1811, ved siden av situasjon i Polen, kontinentalblokaden. Etter å ha tapt flere store slag mellom 1805 og 1807, hadde Russland akseptert å slutte seg til Napoleons blokade av Storbritannia. Napoleon slet imidlertid med å få blokaden tett nok til at den fikk ønsket effekt på Storbritannias økonomi og forsyningssikkerhet, og i desember 1810 annekterte han derfor hansabyene Hamburg, Bremen og Lübeck for å forsøke å tette ytterligere lekkasjer i fastlandssperren. I samme slengen feide Napoleon også med seg ubetydelige Oldenburg. Fyrsten der var ingen ringere enn tsar Aleksanders søster Katarinas svigerfar, Peter I av Oldenburg. Aleksander følte seg derfor personlig fornærmet av dette, og skal ha sagt til sin søster i januar 1811: «Det virker som om blod må flyte igjen, men i det minste har jeg gjort alt som er menneskelig mulig for å unngå det.»[3]

Om tsaren mente at han hadde gjort alt for å unngå en ny krig, tok han selv et steg som uvegerlig ledet i den retning, da han svarte med å åpne russiske havner for amerikanske skip. Det var i praksis en krigserklæring mot Frankrike, noe Napoleon også oppfattet det som.

Det nære utlandet

Det var ikke bare blokaden som var en belastning på forholdet mellom tsaren og keiseren. Storhertugdømme Warszawa, som Napoleon hadde etablert i 1807, var også en torn i siden på Russland. Det var en fransk sjakkbrikke som sto langt opp på brettet, og som kunne brukes som sattsplanke i mange retninger.

Tsaren så ikke bare på storhertugdømmet som en fremskutt fransk festning, men han fryktet også at dette kunne bli en base for polske forsøk på å vinne tilbake polsktalende områder i Russland. Han var også redd for uheldig ideologisk påvirkning østover. Russerne hadde fremdeles livegne bønder, noe polakkene ikke hadde, og han var redd for at frihetsidealer derifra kunne destabilisere det russiske samfunnet. De katolske og vestvendte polakkene ble følgelig oppfattet som «det råtne eplet i den slaviske kurven.»[4] Det ble sågar lagt ned forbud mot å bruke ord som Polen og polakk i det russiske språk.

Napoleons nære medarbeider og tidligere franske ambassadør til St. Petersburg, Armand Augustin de Caulaincourt (1773–1827), mente at det fornuftige ville være å gi storhertugdømmet til Aleksander. På den måten ville man sikre en varig fred til en akseptabel pris. For Napoleon var imidlertid en slik løsning altfor pragmatisk. Det ville bringe ham i vanry om han sviktet polakkene. Og om man ga etter for russerne her, ville det bare føre til videre russisk ekspansjon «inn i hjertet av Europa».[5]

Tsaren forfektet også at han ville gjenetablere en polsk stat, men da på helt andre betingelser enn om Frankrike skulle være deres fadderstat. Til tross for at Napoleon hevdet at han ikke hadde noen planer om å gjenetablere et selvstendig Polen hadde de fleste polakkene atskillig mer til overs for Frankrike enn for Russland. Det slåss ikke mindre enn 20 000 av dem i Spania under franske faner. Russland var altså på ingen måte bare et uskyldig offer for fransk aggresjon. I mange polakkers øyne var det russerne som var problemet, ikke franskmennene.

Det var imidlertid ikke bare kontinentalblokaden og det polske spørsmålet som gnagde på forholdet mellom de to. Krigens dypereliggende årsaker må også søkes på det psykologiske planet.

Revansje og oppreisning

Napoleon hadde på papiret intet behov for en ny krig, og forsikret i mai 1811 den russiske utsendingen Pavel Sjuvalov om at han ikke hadde noe ønske om å føre krig mot Russland: «Det ville vært en kriminell handling fra min side, for da ville jeg ført krig uten grunn, og jeg har fortsatt ikke, takk Gud, mistet min forstand. Jeg er ikke gal.»[6]

Napoleons eneste gjenværende fiende verdt å bekymre seg for var Storbritannia, og hans eneste frykt i sakens anledning var en russisk-engelsk allianse. En krig med russerne ville med andre ord gi ham det han mest av alt ønsket å unngå, at russerne havnet i fanget på britene. Russland hadde heller ingenting som Napoleon ønsket, men han var ikke villig til å kjøpe russisk velvilje gjennom å se gjennom fingrene med russisk kokkelimonke. Selv om Napoleon ønsket fred, var han forberedt på krig.

Om Napoleon ikke ønsket en krig med Russland, var tsaren, på sin side, i økende grad på jakt etter en. Kontinentalblokaden hadde rammet russisk økonomi hardt. Aleksander hadde også fått mye kritikk for unnfallenhet etter fredsavtalen i Tilsit i 1807, og hadde blant annet fått et diskret tips fra general Nikolai Tolstoj: «Deres Majestet, hvis De ikke endrer Deres innstilling, kommer De til å ende som Deres far – kvalt!»[7] Aleksander følte derfor et behov for revansje og oppreisning. At en av Napoleons marskalker, Jean Baptiste Bernadotte, ble valgt som svensk kronprins økte ytterligere tsarens frykt for å bli truet fra mange kanter:

Russerne kunne ikke unngå å oppfatte dannelsen av storhertugdømmet Warszawa, Napoleons ekteskap med datteren av den østerrikske keiseren og den siste utviklingen i Sverige som en aggressiv innsirkling. Valget av Bernadotte førte til stor oppstandelse. Alle disse følelsene fikk en ekstra brodd på grunn av de økonomiske prøvelser Kontinentalsystemet førte med seg[.][8]

Når det er sagt, var Aleksander i sin natur en forsiktig mann. Han hadde også stor respekt for Napoleon på slagfeltet. Det beste hadde derfor vært om Napoleon forsvant på andre måter, enn ved å spille russisk soldatblod. Som tsaren skrev til sin søster i juli 1811: «For meg virker det mest fornuftig å sette sin lit til at dette onde vil utslettes av tiden og ved sine egne dimensjoner. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at denne situasjon ikke kan vare, at lidelsene til alle klasser, både i Tyskland og Frankrike, er så store at tålmodigheten nødvendigvis må ta slutt.»[9]

Napoleon hadde også en fornemmelse av at uavhengig av hva Aleksander og han måtte mene, ville krigen likevel komme: «Om Alexander ønsker krig, har han folkemeningen med seg. Om han ikke ønsker krig… vil folkemeningen tvinge ham til det i løpet av neste år, og krigen vil komme uavhengig av ham, uavhengig av meg, og uavhengig av Frankrikes og Russlands interesser.»[10]

Brinkmanship på glattisen

I et brev til Aleksander uttrykte Napoleon både bekymring og skuffelse over at tsaren samtidig som han henstilte til Napoleon om å trekke franske styrker unna, selv bygget opp en stor hær ved grensen til storhertugdømmet. Napoleon erkjente at de to hadde satt seg: «i en situasjon der to oppblåste skrythalser, som ikke har lyst til å slåss med hverandre, prøver å skremme hverandre i stedet».[11]

Situasjonen kunne ligne på det som under den kalde krigen fikk navnet brinkmanship. De to partene gikk stadig nærmere avgrunnens rand, og håpet begge at den andre partene ville gi etter før det var for sent.

Når det er sagt, ville ikke en krig med Russland bare ha ulemper for Napoleon. Han var overbevist om at Russland ville utnytte enhver framtidig mulighet til å kaste seg over ham. Gjennom en stor seier mot Russland ville ikke Frankrike trenge å bekymre seg for en krig på kontinentet i uoverskuelig framtid.

Kanskje situasjonen ligner litt på den som preget president George Bush før angrepet på Irak i 2003? Napoleon ville kanskje bruke anledningen til å «rydde litt». Som han sa til en av sine adjutanter: «Husk på Suvurov og tatarene hans i Italia. Den eneste løsningen er å jage dem vekk, bortenfor Moskva; og når vil Europa være i stand til å gjøre dette, om ikke nå, av meg?»[12] Det kan være at han følte at det var nå eller aldri: «Jeg vil bare se å bli ferdig med det, på den ene eller annen måte. Vi begynner begge å bli gamle, min kjære Vandamme, og jeg ønsker ikke å oppleve at noen kommer og sparker meg bakfra når jeg er blitt gammel. Jeg er derfor fast besluttet på å få en ende på dette, på den ene eller annen måten.»[13]

Krigsære

Kanskje var det også et snev av uunngåelig tragedie i dette? Ingen skjønte helt hva noen kunne vinne på en krig mellom Russland og Frankrike, men mens Napoleon var som en one-trick pony, som svarte ‘krig’ på alle livets vanskelige spørsmål, var Aleksander en mann som følte et stor press bakfra for å hevne Austerlitz, Friedland, Tilsit og fransk arroganse mer generelt. Begge hadde på hver sin måte behov for (mer) krigsære, og som Fredrik den store hadde advart mot: «Ønske om krigsære er galskap, men en form for galskap det er vanskelig å kurere om du først har fått det.»[14]

Kanskje Napoleon selv hadde en fornemmelse av at kursen mot avgrunnen var forutbestemt? Som han sa til en av sine ministre, som bad ham inntrengende om å trekke seg tilbake fra avgrunnens rand: «Og dessuten; står det til meg å forhindre det dersom en overflod av makt gjør meg til verdensdiktator?»[15] «Jeg føler at jeg trekkes mot et ukjent mål», fortalte han en annen.[16] Assosiasjonene går i retning av Adolf Hitler, uten sammenligning for øvrig, som også hadde et komplisert forhold til Sovjetunionen. Som han sa i september 1943: «Du vet, Ribbentrop, om jeg skulle komme til enighet med Russland i dag, vil jeg angripe henne igjen i morgen – jeg kan ikke hjelpe for det.»[17]

Dette snevet av fatalisme i Napoleons holdning til tsaren, bidrar også til å forklare den åpenbare mangelen på tempo og besluttsomhet, som ellers var hans varemerke. I så henseende ligner situasjonene også litt på den søvngjengeraktige situasjonen før 1914, og utbruddet av første verdenskrig: «I praksis hadde han [Napoleon] samlet den største hæren verden noensinne hadde sett, uten noe klart definert mål. Og per definisjon kan en krig uten mål ikke vinnes.»[18]

Vi skal slippe denne historien her. De fleste som leser dette, vet hvordan den endte. Men hva er så moralen i denne lille historien? Det overlater jeg til deg som leser dette å grunne videre over. Noen fasit finnes ikke.


[1] Herman Lindqvist, Karl Johan - soldaten som ble konge (Vigmostad og Bjørke, 2010), s.426.

[2] Adam Zamoyski, 1812 – Napoleons russiske tragedie (Schibsted forlag, 2012), s.43.

[3] Andrew Roberts, Napoleon – A Life (Penguin, 2014), s.563.

[4] Zamoyski, 1812, s.87.

[5] Ibid., s.96.

[6] Ibid., s.94.

[7] Lindqvist, Napoleon, s.351.

[8] Zamoyski, 1812, s.88.

[9] Ibid., s.96.

[10] Roberts, Napoleon, s.565.

[11] Zamoyski, 1812, s.98.

[12] Ibid., s.124.

[13] Ibid., s.125.

[14] Tim Blanning, Fredrick the Great - King of Prussia (Allen Lane, 2015), s.92.

[15] Zamoyski, 1812, s.125.

[16] Ibid.

[17] Henry Kissinger, Diplomacy (Simon & Schuster, 1994), s.420,

[18] Zamoyski, 1812, s.125.


Artikkelen ble først publisert i Luftled 2022-2.


Foto: Franske tropper skyter brannstiftere i Moskva 1812. Foto: Wikimedia Commons