"Se, der har vi jo en krigsskoleutdannet offiser!" utbrøt skvadronssjefen da hun så meg, kun minutter før den daglige morgenbriefen skulle knekke i gang inne i briefingsalen. Mens jeg snudde meg i retning sjefens stemme, lot jeg blikket fare raskt gjennom rommet. Foruten en av skvadronens få konverterte stabssersjanter var det ingen andre i ops'en. Det måtte altså være meg hun mente å adressere. "Det er vel et definisjonsspørsmål," svarte jeg prøvende.

Som kadett ute på 5. semester tilfredsstilte jeg tydeligvis sjefens krav til "krigsskoleutdannet", for få sekunder senere hadde jeg fått ansvar for både flaggheising, vertskap, blomsterkranshenting og kaffe, kake og (skattejakt etter) servise til 120 personer i anledning Forsvarets minnedag, som skulle markeres før lunsj samme dag. Tid til seremonien: to timer.

Det var først da jeg forsto at jeg i mine foregående to år ved Luftkrigsskolen hadde misforstått noe vesentlig. Det er selvfølgelig flott å kunne litt om stress, relasjoner og organisasjonsteori; tilsvarende er det kjekt å ha kjennskap til Wardens luftmaktsteorier, luftmilitær teknologi og folkerettslige spørsmål om Syria. Men – jeg burde jo ha skjønt det før – spørsmålene den blodferske løytnanten får ute i bruket dreier mindre i retning av "Du, hva synes du vi skal gjøre med de der litt kinkige sikkerhetspolitiske problemene vi har rundt Svalbard?" eller "Hvordan tror du droneteknologi kommer til å påvirke vår utøvelse av kontraluft-operasjoner?"; nei, de spørsmålene man møter er snarere av typen "Kan du kjøre denne dunken kaffe tilbake dit den kom fra?" og "Kan du noe om excel? Vet du hvordan man slår sammen to celler?".

Her kan man altså identifisere et gap mellom utdanningen og den faktiske profesjonsutøvelsen. Oblt. Dag Henriksen problematiserte profesjonsnærhet i utdanningen i en utmerket artikkel på trykk i forrige utgave av Jet Set (høst 2018). Hvilken kompetanse skal fremtidens offiserer ha? Hvordan skal den erverves? Er praksis viktig – eller i det hele tatt profesjonsnært? Hva er det egentligskvadronssjefen forventer av en rykende fersk (eller i mitt tilfelle halvstekt) offiser? Har utdanningen gitt meg de verktøyene jeg trenger for å håndtere og lede denne komplekse, militære utfordringen?

Med til historien hører det at jeg, dagen før nevnte minnedag, hadde vært på Luftkrigsskolen og fått faglig og profesjonsnært påfyll sammen med kull 68; nemlig uvurderlig erfaring som usher i forbindelse med Trident Juncture Distinguished Visitors Day. Følgelig hadde jeg rykende fersk breddeerfaring (som det angivelig kler en offiser best å ha) fra viktige og tungtveiende fagområder som blant annet hente-ting-med-bil, ha-på-refleksvest-mens-man-passer-på-at-høyt-utdannede-mennesker-med-viktige-stillingstitler-ikke-går-seg-bort-på-de-15-metrene-fra-bussen-og-inn-i-hotellets-lobby og ikke minst smil-og-ikke-vær-i-veien.

Oppdraget med å organisere bevertning i anledning minnedagen gikk strålende. Den profesjonsnære utdanningen jeg har fått ved Luftkrigsskolen er selvfølgelig å takke for dette. Jeg vil derfor applaudere skolens ansatte for å ha tatt Henriksens oppfordring med største alvor: allerede uken etter at artikkelen ble publisert befant kadettene seg i gang med svært praktisk og profesjonsnær tjeneste i regi av JFC Naples.

Det er gledelig å oppleve at utdanningen ved skolen virkelig treffer, og at jeg kan være trygg på å få med meg solid, riktig og viktig kompetanse for å bekle stillinger som generalist i et Luftforsvar i stadig endring. På rett sted, til rett tid, med rett serviett.

Foto: Corporate culture , Thinkstock