Krigen i Ukraina, «wicked problems» og forsvaret av Norge

Krigen i Ukraina, «wicked problems» og forsvaret av Norge

. 8 minutter å lese

Det russiske angrepet på Ukraina er vanskelig å forstå. De færreste trodde det ville skje og ingen vet hvilke konsekvenser det vil få. De aller fleste trodde Ukraina skulle falle etter kort tid, men nå begynner flere og flere å tro på en Ukrainsk seier. Putins miskalkulering viser at det er uhyre vanskelig å planlegge for fremtidige komplekse hendelser. Det er rett og slett for mange variabler. Putin hadde en plan, Zelensky hadde en motplan og felles for begge er at virkeligheten ikke ble slik de hadde trodd. Krigen har tatt sin helt særegne form. Slik alle andre kriger i historien har gjort det før denne. Det bør vi ta notis av.

I 1973 publiserte to professorer fra Universitetet i Berkely en artikkel som het «Dilemmas in a General Theory of Planning» (Rittel & Webber, 1973). De skisserer opp en dikotomi med «tame problems» på den ene siden og «wicked problems» på den andre. «Tame problems» følger naturvitenskapelig lover, er definerte, logiske og har en bestemt løsning. «Wicked problems» faller inn under samfunnsvitenskapen, er udefinerte, flytende, ikke-lineære og har ikke en bestemt løsning. Hovedtesen i artikkelen er at jakten på en naturvitenskapelig tilnærming til å løse samfunnsvitenskapelige problemer er dømt til å mislykkes. Det er en konklusjon det er verdt å tenke over i vår egen forsvarsplanlegging.

Begrepet «wicked problems» har forsøkt blitt tatt inn i vårt språk og vokabular. I en rapport fra 2014 oversetter Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) begrepet til norsk og velger å bruke gjenstridige problemer. Rapporten tar for seg at staten står overfor mer sammensatte og komplekse utfordringer og at disse gjenstridige problemene involverer flere sektorer der det er vanskelig å dele opp problemene i ansvarsområder. (Direktoratet for forvaltning og IKT, 2014, ss. 6-7). DIFI omtaler ikke statssikkerhet, men omtaler samfunnssikkerhet som et gjenstridig problem.

I en artikkel i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift fra 2019 eksemplifiseres gjenstridige problemer med sikkerhet og beredskap, naturkatastrofer, fattigdom, klima og miljø, velferd og kriminalitet. (Nesheim, Gressgård, Hansen, & Neby, 2019). Denne artikkelen omtaler heller ikke statssikkerheten eksplisitt. Ingen av artiklene omtaler krig, som et gjenstridig problem. Men det synes ganske åpenlyst at krig er et «wicked problem» på lik linje med de andre eksemplene. Det bør vi ta inn over oss når vi både forsøker å forstå fremtiden og predikere hvordan forsvaret av Norge bør innrettes.

Norsk forsvarsplanlegging graviterer mot det naturvitenskapelig i det at vi lager modeller av en fremtid som vi tester gjennom forskjellige metoder. Krigsspill, simulering, beregning og et snev av vurdering. Mye bruk av data. En modellering er en forenkling av virkeligheten og kan selvfølgelig kun presentere et begrenset utvalg av variabler. Viktige valg av struktur, innretning, beredskap og kapabiliteter hjemles ofte i disse modelleringene. Modellering er viktig i all planlegging, men det gir oss altså ikke det endelige svaret.

Et eksempel på dette er debatten om forsvaret av Finnmark. I et Civita-notat fra 2020 fremmer Sverre Diesen et naturvitenskapelig argument ved at dersom det tar 30 dager å få forsterkninger til Norge, vil det ikke spille noen rolle om vi holder i 10 eller 15. En femtiprosent økning av styrkeinnsats vil gi null prosent økning i strategisk effekt, hevder han (Diesen, 2020). Han viser til at tid, rom og styrker er fysiske størrelser som man ikke kan komme ifra.

Diesen setter med dette militære operasjoner inn i et problemsett der X innsats vil gi Y resultat. Binært, definert og med samme resultat hver gang. Det er skummelt. Det er umulig å si om forsterkningen tar 30, 10 eller 100 dager. I tillegg er ikke «forsterkning» et definert begrep. Det kan være soveposer og kokekar, langtrekkende missiler eller større bakkestyrker. Det kommer an på. Det er videre fundamentalt umulig å si om norske styrker kan holde i 10, 15, 30 eller 300 dager. Det avhenger også av for mange variabler, de fleste ikke-målbare, som lederskap, vilje og evne til å håndtere påkjenninger over tid. Også forsvaret av Finnmark er dermed et «wicked problem som sammen med forsvaret av landet må forstås og løses deretter.

I en simulering ville trolig Putins angrepsplan, med missilregn, massivt bruk av artilleri, pågripelse av presidenten, teknologisk og numerisk overlegenhet ha fått et meget positivt utfall. Likeledes, hadde Ukraina lagt matematikken til grunn, ville det vært grunnløst å ta opp kampen. Men, siden krig ikke følger naturvitenskapelig logikk, men er et menneskelig anliggende, har altså ikke-målbare krefter som vilje, kreativitet, lederskap, pågangsmot og ekstern støtte vist seg å være viktigere enn de rene tall. Samtidig kan man ikke fravike de fysiske lover, isolert sett. Et prosjektil fra et gevær vil kulminere og falle til bakken når energien er brukt opp. Militære styrker må bruke tid for å forflytte seg over en distanse. Et moderne panserbrytende prosjektil vil penetrere gammelt panser. Men setter man alle disse små elementene inn i et større system, der man også legger til grunn miljøet rundt, blir det straks mer komplisert. For soldaten som skyter med geværet, logistikken som støtter forflytningen, og stridsteknikken til laget som opererer eldre utdatert panser, har åpenbart noe å si for utfallet. Alle de uendelige små og håndterbare elementene i krig, befinner seg i et uendelig univers av tilfeldigheter.

Det er ikke et veldig modig argument å hevde at dersom man hadde forsøkt å rekonstruere slaget ved Waterloo, felttoget i Narvik eller det russiske angrepet på Kiev med eksakt samme forutsetninger, ville resultatet blitt annerledes. Naturen er for uforutsigbar til at den kan repeteres. Spesielt mennesket med sin kreativitet, feilbarhet og påvirkning av faktorer som frykt, sult, redsel, mot og vilje, må forstås. En soldats handling på bakken kan føre til store bevegelser i helheten. I teorien vil et kompani kanskje kunne regne med å rykke frem langs en veg i 30 km/t marsjfart. I praksis dukker friksjon opp. En vognfører som sovner bak rattet, en punktering, feilnavigering, materiellhavari eller frykt for fienden er noen få eksempler på friksjon som påvirker teorien. Fellesnevneren er mennesket.

Skal vi ta til oss læring av den verden vi lever i, må vi forholde oss til at noen problemer er definert og faste, mens andre ikke er det. Krig er et samfunnsvitenskapelig problem, der mennesker velger å krige fordi de ikke lykkes med fredelig midler. Russland valgte å angripe. For Ukraina ble forsvar en eksistensiell nødvendighet. Vi har passert 100 dager. En matematisk beregning av hvor lenge Ukraina kunne holde ut, ville trolig aldri ha predikert 100 dager eller mer. Fordi modelleringen ikke tar inn over seg problemets natur og heller ikke problemløsningens natur.

Både Problemforståelsen og problemløsningen i et «wicked problem» henger sammen og gjensidig påvirker hverandre, som igjen fører til konstant variasjon. Verden beveger seg ikke lineært og Lenins gamle sitat at det kan gå tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer, passer veldig godt nå. Utløsning av Natos forsvarsplan, Finsk og Svensk søknad om Natomedlemskap, tysk opprustning, handelsblokader og økonomiske sanksjoner som vi aldri tidligere har sett maken til, med påfølgende konsekvenser for de sivile samfunn, er bare noe av det som har skjedd i kjølvannet av krigen. Hvilke konsekvenser dette vil ha for europeisk sikkerhet, forholdet vårt til Russland og hvilke trusler vi må kunne møte i fremtiden er fundamentalt usikkert. Det eneste vi kan fastslå er at forsvaret av Norge, herunder statens samlede innsats og innretning i fred for å hindre krig tilhører et «wicked-problemset» som ikke følger en predikativ og naturvitenskapelig logikk. Scenarioene vi har lagt til grunn, modellene vi har kjørt og beregningene vi har gjort kan i verste fall være utdaterte.

Et historisk eksempel på hvordan problemforståelsen og problemløsningen henger sammen i «wicked problems» er USA sin inntreden i andre verdenskrig. I mellomkrigsårene var det isolasjonisme som drev amerikansk utenrikspolitikk og landet var lite interessert i Europa. Dette snudde med Roosevelt, som gradvis innså hvilken rolle USA måtte ta globalt. George Marshall, da nyutnevnt Hærsjef, skrev seg inn i historien der han fortalte Roosevelt om den elendige situasjonen den amerikanske hæren befant seg i. Roosevelt hadde tillit til Marshall og ga han de fullmakter som trengtes for å bygge opp igjen nødvendig militær evne. I tillegg til å kvitte seg med fredsmessige stabsoffiserer som ikke ville duge i strid fikk han den amerikanske Hæren til å vokse fra 197.000 soldater når han tok over i 1939, til 1,4 millioner – i løpet av 1941. To år senere var den på 7 millioner (Ricks, 2012, s. 35).

Problemforståelsen og problemløsningen ble med dette tett sammenvevd. Hadde Roosevelt og Marshall sett på problemet fra et matematisk perspektiv, ville rett og slett tallene ikke vært mulig. Bare det å produsere den mengden soldater, offiserer og nødvendig utstyr synes en umulig oppgave i dag. En lærdom av denne anekdoten er at selv om vi i fredstid holder oss med militære styrker av en viss størrelse er det slettes ikke sikkert det er det samme militære vi kommer til å krige med. Problemet vi eventuelt møter må matches med en passende løsning. Det viser seg ofte i historien, også i Ukraina, at styrken vokser, nytt utstyr pøses inn og militære ledere finner nye måter å operere på. Mennesket er i stand til det mest utrolig, så lenge det finnes vilje og noe å kjempe for.

Svaret på norsk sikkerhet finnes i en aksept av at krig er en menneskelig aktivitet som fra tid til annen, og helt vilkårlig, også kan ramme oss. Uavhengig om vi vil eller ikke. Det er derfor tvilsomt om det er lurt å justere nasjonens militærmakt til de til enhver tid antatte fredskonjunkturer. Det er enkelt å bygge ned, men vanskeligere å bygge opp igjen. Ikke alle er forunt å ha verken en George Marshall eller hele den amerikanske økonomien i ryggen. Samtidig er det meste skalerbart. Også vi bør diskutere hvordan vi raskt kan vokse, innføre nytt materiell og justere operasjonskonsepter til problemet vi skal løse. Det er svært tvilsomt om vi klarer den eksersisen mange år i forkant av at en situasjon har utviklet seg til en krig som truer våre verdier.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er en av de viktigste bidragsyterne til forsvarsplanlegging og leverer gode analyser. Alexander Beadle fra instituttet skrev en interessant artikkel i Stratagem som med en viss grad av empiri konkluderer med at det både er vanskelig å forutsi sikkerhetspolitiske hendelser og at det ikke er særlig forskjell på amatører og profesjonelles treffsikkerhet (Beadle, 2022). En av forklaringene er at fagområdet er «preget av stor usikkerhet, komplekse sammenhenger og mange faktorer som spiller inn.» Beadle bruker ikke «wicked problem» i sin artikkel. Samtidig er det nettopp det han beskriver. Hans gode betraktninger understøtter poenget om at vi trolig ikke vil forstå problemet før det oppstår.

De som har skrevet best om krig vektlegger krigens natur med varige bestanddeler som vold, usikkerhet, overraskelser, sjanse, friksjon og hell. Krigens karakter, derimot, er alltid i endring. Måten krigen føres, med hvilke midler, hvilke doktriner, hvilken teknologi, omfanget av drepte og skadde, brudd på folkeretten og så videre, varierer fra gang til gang. Hver krig er unik.

Vi må åpenbart fortsatt bruke modeller og vitenskapelige metoder i utviklingen av forsvaret, anskaffelse av kapabiliteter og sammensetning av styrker. Men vi å må aldri fremme et fagmilitært syn på at fremtiden kan forutses. Hadde vi forstått «wicked problems» for tjue år siden er jeg overbevist om at vi ikke hadde fjernet luftvernet til Hæren, plassert samtlige F35 på én base uten missilforsvar, eller fjernet vår evne til å bekjempe fiendtlige fartøy fra land. Fundamentale valg som er tatt om struktur, størrelse, lokasjon og innretning ble basert på en prediksjon og en serie med antagelser. Blant disse var antagelsen om at Norge i overskuelig fremtid ikke ville bli angrepet av Russland en av de mest drivende.

I denne artikkelen har Ukraina-krigen og en gammel teori fra Universitetet i Berkely dannet grunnlaget for hvordan vi kan tenke rundt forsvaret av Norge. Det handler ikke om rekkevidde, antall, geografisk plassering eller gjennomslagskraft. Det handler om å forstå at fremtiden er uforutsigbar, at det finnes uendelige variabler og at og det rett og slett ikke er mulig å finne en konkret og god løsning på problemet før det oppstår. Vi kan ikke vite om vi blir trukket inn i en krig og hvis det skjer kan vi ikke vite hvordan den krigen ser ut. Det er krevende for et lite land som Norge, men dessverre noe vi må forholde oss til.


Referanser

Beadle, A. (2022, Januar 22). Prediksjon og presisjon. Hvor godt kan vi forutsi sikkerhetspolitiske hendelser?Hentet fra Stratagem.no: https://www.stratagem.no/prediksjon-og-presisjon-hvor-godt-kan-vi-forutsi-sikkerhetspolitiske-hendelser/

Diesen, S. (2020). Hvordan kan Nord-Norge forsvares? En betenking knyttet til dagens forsvarsplaner. Civitia. Civita.

Direktoratet for forvaltning og IKT. (2014). Mot alle odds? Veier til samordning i norsk forvaltning. Oslo: Direktoratet for forvaltning og IKT.

Nesheim, T., Gressgård, L. J., Hansen, K., & Neby, S. (2019, April 4). Gjenstridige problemer og tverretatlig samordning: Et analytisk rammeverk. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 35(1), ss. 28-50.

Ricks, T. E. (2012). The Generals. American Military Command from World War II to Today. New York, New York, USA: Pengion press.

Rittel, H. W., & Webber, M. M. (1973). Dilemmas in a General Theory of Planning. Policy Sciences, 1973(4), ss. 155-169.