Nylig hadde herrene André Berg Thomstad og Audun Skaret en tankevekkende artikkel her på Stratagem om tilsettingsprosesser i Forsvaret. De konkluderer, ikke overraskende, med at det er et system som behøver modernisering.
Det jeg finner mest bemerkelsesverdig med dagens tilsettingssystem er at det ikke finnes åpning for å klage på vedtak. Ikke bare er innsynet i vurderingene for ansettelse ytterst begrenset, men det er heller ikke mulig å overprøve vedtakene. Vel vitende om at ingen systemer er perfekte, og at ingen mennesker er ufeilbarlige, legger man ellers i demokratiske samfunn stor vekt på alles rett til å få en beslutning vurdert på nytt.
Basert på det Thomstad og Skaret skriver vil neppe noen som er involvert i Forsvarets tilsettingsprosess mene at systemet er perfekt. Det må derfor være en annen grunn til den manglende klageretten enn at den er overflødig. Grunnen er, formodentlig, at dagens tilsettingsprosess er så fordervet at det verken tåler innsyn, eller klagerett. Klagesakene hadde raskt hopet seg opp om man hadde lagt normale saksbehandlingsprosedyrer til grunn for tilsettingsprosesser i Forsvaret.
Den primære grunnen til at Forsvarets tilsettingsprosess ikke tåler dagens lys er knyttet til det fritaket Forsvaret har fra det kvalifikasjonsprinsippet som gjelder ellers i staten. Og her skiller jeg lag med Thomstad og Skaret. De skriver i den nevnte artikkel: «Forsvaret har i dag klare formelle krav knyttet til utlysning, kvalifikasjonsprinsipp og vurdering av kandidater. Likevel opplever mange ansatte at praksis ikke alltid gjenspeiler regelverket.»
Jeg har skrevet mye om Forsvarets brudd på kvalifikasjonsprinsippet her på Stratagem, men når så oppegående gutter som Thomstad og Skaret ikke har registrert det, må jeg få lov til å gjenta meg selv. De er heller ikke alene om å tro at Forsvaret følger statens kvalifikasjonsprinsipp. I en sak i Aftenposten hvor de spurte om brødre (les: brødrene Kristoffersen) kan sitte i Forsvarets toppledelse, var svaret fra talsperson for Forsvaret Brage Steinson Wiik-Hansen: «Det ble ikke gjort habilitetsvurderinger vedrørende forsvarssjef Eirik Kristoffersen tilknyttet disse tilsettingene. Som ved alle andre tilsettinger ble kvalifikasjonsprinsippet lagt til grunn og beste kandidat tilsatt.»[1] Dette virker tilforlatelig, men faktum er at kvalifikasjonsprinsippet aldri legges til grunn når Forsvaret tilsetter folk. Siden Thomstad, Skaret og Wiik-Hansen, som nok kan mer om dette enn de fleste i Forsvaret, likevel tror at Forsvaret praktiserer kvalifikasjonsprinsippet ved ansettelser, er det grunn til å tro at mange andre også tar for gitt at det er slik. Man forbinder også slike prinsipper med åpne demokratiske samfunn, men i Forvaret er det ikke slik.
I Statsansatteloven finner vi følgende:
§ 3.Kvalifikasjonsprinsippet:
(1) Den best kvalifiserte søkeren skal ansettes eller utnevnes i ledig stilling eller embete, med mindre det er gjort unntak i lov eller forskrift.
(2) Ved vurderingen av hvem som er best kvalifisert, skal det legges vekt på utdanning, erfaring og personlig egnethet, sammenholdt med kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningen.
Til dette har altså Forsvaret fått det unntaket loven åpner for. Forsvaret ønsker ikke å ansette den som vurderes best kvalifisert.
I «Vedlegg A - Instruks om utvelgelse til høyere militære stillinger» til «Instruks for personellforvaltningen i Forsvarsdepartementet og underliggende etater (forsvarssektoren) 01.01.2026», finner vi:
10. Beordring innenfor samme grad
10.1 Kvalifiserte kandidater som innehar stillingens grad, og har tjenestegjort utover minimumstiden eller generell sperrefrist i nåværende stilling, skal normalt innstilles foran kvalifiserte søkere på lavere gradsnivå. Forsvarets behov skal være styrende. I tilfeller der søkere på lavere gradsnivå vurderes som vesentlig bedre kvalifisert, kan dette prinsippet fravikes. I vurderingen av hva som regnes som bedre, skal primært spesielle og viktige krav til stillingsinnehaver legges til grunn.
10.2 For offiserer som er uten fast stilling og som er kvalifisert, bør det vurderes å kunne gi fortrinnsrett på stillinger på vedkommende gradsnivå, som han/hun inngir villighet på, foran en kandidat som har fast stilling.
Basert på denne instruksen er det grunn til å tro at det hører de sjeldne unntakene til at den best kvalifiserte søkeren ansettes. Det skal normalt unngås, og vil, i prinsippet, kun skje i de tilfeller hvor alle søkere har samme grad. Det er bare da man tar seg bryet med å realitetsvurdere søkernes kvalifikasjoner. Det skjer nok ikke så ofte, vil jeg tro.
Det er nok det som er grunnen til at man verken har innsyn eller klagerett i opprykksaker i Forsvaret. For i lys av kvalifikasjonsprinsippet er Forsvarets tilsettingsprosesser forbigåelser satt i system, og klagestrømmen ville blitt uhåndterlig. På den annen side hadde ikke saksbehandlingstiden for slike klager trengt å være så omfattende. Det hadde holdt med et stempel hvor det står: «Jo da, du er langt bedre kvalifisert for stillingen enn hen som fikk den, men du er ikke vesentlig bedre kvalifisert. Det bestemmer vi.»
Foto: Torgeir Haugaard/Forsvaret
