You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Utviklingen av manøverkonseptet: Leonhards bruk av Fullers teorier

Utviklingen av manøverkonseptet: Leonhards bruk av Fullers teorier

. 12 min read

I disse dager jobbes det med et nytt fagmilitært råd (FMR) som innspill til ny langtidsplan. I denne sammenheng er det interessant å kaste et blikk på det militærteoretiske grunnlaget for innrettingen av Forsvaret. Om dette vil endre seg i nærmeste fremtid vites ikke, men hittil har Robert Leonhards theories of style blitt brukt både i debatter og utredninger om utvikling av landmakten. Leonhards theories of style er på norsk kjent som manøverkonsept, posisjonskonsept og utvekslingskonsept, og manøverkonseptet er i dag det gjeldende konseptet for landmakten, iht. Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) og Forsvarets doktrine for landoperasjoner (FDLO).

Leonhards theories of style, beskrevet i boken Fighting by minutes fra 1994, er basert på J. F. C. Fullers teorier fra mellomkrigstiden. Disse to teoretikerne har imidlertid ulikt syn på krig og hvordan den kan vinnes, og Leonhard har kun brukt deler av Fullers teorier, og utelatt andre.  Fullers teorier bygger på at utfallet av krig bestemmes av partenes relative evne og vilje, og at balansert kampkraft er nøkkelen til suksess. Leonhards teorier tar utgangspunkt i at partenes relative kontroll over tidsdimensjonen er avgjørende, og at et bevisst forhold til tid gjør det mulig for en relativt mindre styrke å slå en større.

Jeg vil i denne artikkelen analysere Leonhards bruk av Fuller i hans theories of style, og undersøke hvordan Leonhards teori avviker fra Fullers. Mitt hovedargument er at Leonhards teori i stor grad utelater balansert kampkraft som grunnlag for suksess. Jeg vil ikke vurdere hvorvidt den ene teorien er bedre enn den andre, men heller forsøke å gå i dybden på grunnlaget for Leonhards konsepter, og særlig manøverkonseptet, slik at leseren kan få en økt forståelse for landmaktens teoretiske innretting.

Denne artikkelen er basert på undertegnedes eksamensoppgave i emnet grenvis fordypning landmakt på stabs- og masterstudiet til Forsvarets høgskole,.

Artikkelen avgrenses til å analysere de to teoretikernes ulike balanse og vekting av de fysiske, moralske og mentale komponentene av kampkraft, med Fuller som utgangspunkt, fordi det er i denne balansen de mest sentrale forskjellene synes å befinne seg. Jeg vil hovedsakelig se på komponentene som krav til egne kapasiteter, og ikke relativt til motstanderen, fordi dette perspektivet er gjennomgående i Leonhards tilnærming.

Fullers definisjon av kampkraft legges til grunn: balanse mellom en fysisk, en moralsk og en mental komponent (Fuller, 2012). Manøverteori defineres som generelle modeller og ideer om hvordan man kan bryte ned motstanderens samhold og vilje, mens manøverkrigføring defineres som metoder og teknikker for å oppnå dette, i henhold til 2007-utgaven av Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) (Forsvarsstaben, 2007, s. 75).

Jeg vil først beskrive Leonhards og Fullers teorier, og deres likheter og forskjeller, og deretter drøfte i hvilken grad Leonhards teori ivaretar balansert kampkraft.

Modell 1: Leonhards operasjonskonsepter (Kilde: Hæren, 2004)

Leonhards theories of style

Leonhard (1994, s. 22) presenterer i boken Fighting By Minutes en modell hvor han beskriver tre ulike theories of style: manøver-, utvekslings- og posisjonskonseptet (modell 1). Konseptene kombinerer to av de fysiske aktivitetene manøvrere, ramme og skjerme, og ivaretar implisitt da den tredje. Et eksempel på dette er manøverkonseptet, som ivaretar skjerming gjennom kombinasjonen av å manøvrere og ramme, ved at bevegelse og ild reduserer motstanderens evne til å bruke sin ild. Et bevisst forhold til tid, samt evne til hurtig å veksle mellom de ulike konseptene, er ifølge Leonhard nøkkelen til å vinne i strid. Ifølge Leonhard handler problemet ikke lenger om masse, men om tid, og den som best klarer å utnytte tidsdimensjonen vil vinne (Leonhard, 1994, s. 7). Å ha fysisk styrke er altså ifølge Leonhard mindre relevant.

Leonhard appliserer videre fire tidsfaktorer på teorien, og dette gir noen teknikker for manøverkrigføring. Han bruker faktorene varighet, frekvens, sekvens og muligheter som tidsmessig grunnleggende egenskaper ved krigføring. Leonhards tre teknikker for å vinne i krig er preemption (å gripe en mulighet før motstanderen gjør det), dislocation (å gjøre motstanderens styrker irrelevante) og disruption (å angripe motstanderens center of gravity). Teknikkene muliggjør overraskelse, unngåelse av motstanderens styrker (strenghts), og lammelse av motstanderens kampkraft (Leonhard, 1991 og Leonhard, 1994).

Teknikkene er knyttet til faktorene ved at bevissthet rundt krigens varighet, handlingenes frekvens og sekvens, samt muligheter, er nødvendig for å kunne utføre dem (Leonhard, 1994). Forståelse av konseptene, tidsfaktorene, og bruk av teknikkene, vil ifølge Leonhard gjøre det mulig å slå motstanderen hurtig med en relativt mindre styrke.

Modell 2: Fullers Fighting Power og Leonhards operasjonskonsepter. (Kilder: Fuller, 2012 og Hæren, 2004)

Fullers teori

Fuller mener på sin side at det som skal til for å vinne en krig er kampkraft, og at kampkraft består av en mental, en moralsk, og en fysisk komponent (modell 2). Den fysiske består av aktivitetene å manøvrere, ramme og skjerme, samt kapabiliteter og fysiske kapasiteter. Moralske faktorer er ifølge Fuller frykt, moral og mot, og handler om evnen til selvoppofrelse, i balansen mellom overlevelse og selvhevdelse (Fuller, 2012, s. 120). De mentale faktorene i kampkraft er fornuft, fantasi og vilje. Enkelt sagt er fornuft og fantasi her kognitive evner for å utvikle en god plan, og viljen er den motiverende kraften for å gjennomføre planen (Fuller, 1926, s. 96). Sterk kampkraft fordrer en god balanse mellom komponentene, fordi de har ulike og komplementære formål. Hensikten med den mentale komponenten er å knekke motstanderens vilje, den moralske skal ødelegge motstanderens plan, og den fysiske skal ødelegge motstanderens fysiske styrke.

Sammenligning av Leonhards og Fullers teorier

Leonhard har brukt Fullers tre fysiske aktiviteter, som er å manøvrere, å ramme, og å skjerme, og dermed utelatt Fullers moralske og mentale komponenter. Leonhards argument er imidlertid at kombinasjoner av aktivitetene, samt forståelse av og kontroll på tidsdimensjonen, vil føre til seier i strid (Leonhard, 1994). Fullers argument er at seier kommer av god kampkraft, i betydningen god balanse mellom komponentene (Fuller, 2012). Leonhard og Fuller har imidlertid ulike premisser for sine teorier.

Leonhards premiss for teorien er «the strategy of rapid response», som er bruk av amerikanske styrker i Europa i en krig mot Russland. Premisset er da en krig hvor egne styrker er i mindretall, og en hurtig seier er ønskelig. Fullers premiss er mer generisk; at både vilje og evne er avgjørende for seier. Vilje og evne uttrykkes hos Fuller gjennom kampkraftkomponentene, og begge teoretikerne har som mål å slå motstanderen.

Når jeg videre skal vurdere hvordan Leonhard har brukt Fullers teori i sine theories of style vil Fullers teori være den uavhengige variabelen og Leonhards teori den avhengige. Utgangspunktet blir da at kampkraft, som balanse mellom den mentale, den moralske og den fysiske komponenten, er nødvendig for å slå motstanderen. Dersom Leonhards teori da skal kunne brukes for å slå motstanderen, må den inneha en god balanse mellom komponentene.

Balansen mellom de fysiske, mentale og moralske komponentene

For å vurdere Leonhards balanse mellom komponentene vil jeg først undersøke i hvilken grad Leonhards teorier krever fysisk, mental og moralsk styrke. Her vil jeg bruke Fullers beskrivelse av komponentene som utgangspunkt og drøfte om Leonhards tilnærming samsvarer med Fullers. For å kunne analysere Leonhards tilnærming grundig vil jeg ikke kun se på hans teori, men også på hans metode for manøverkrigføring.

Fysisk styrke

Fuller mener at fysisk styrke i enkelte tilfeller vil være avgjørende. Dersom den ene part er betydelig sterkere, dyktigere, eller har overlegen teknologi, vil motstanderen tape, uavhengig av hvor sterk vilje han har (Fuller, 2012). Fuller forklarer dette ved å si at i en slåsskamp hvor den ene deltakeren er mye større og sterkere enn den andre, vil den største vinne. Dersom den ene skyter den andre med pistol, vil den med pistolen vinne. I begge tilfeller er vilje irrelevant, og fysisk styrke avgjørende for resultatet.

Leonhard mener på sin side at fysisk styrke er mindre relevant. Fysisk styrke er imidlertid ikke helt irrelevant i Leonhards teori, fordi den må være tilstrekkelig. For det første krever konseptene i seg selv en viss fysisk evne. Manøverkonseptet krever evne til gjennombrudd for å skape sjokk, utvekslingskonseptet krever teknologisk overlegenhet, og posisjonskonseptet krever betydelige transportressurser (Geiner, 2013). For det andre må de fysiske kapasitetene være tilstrekkelige for å kunne oppnå preemption, dislocation og disruption, og disse teknikkene handler om å kunne veksle mellom manøver-, utvekslings-, og posisjonskonseptene: «The successful commander will be the one who changes his style in time» (Leonhard, 1994, s. 27). Vekslingen mellom konseptene har til hensikt å angripe motstanderens svakheter, såkalte trade-offs, og når motstanderens trade-offs er identifisert skal man tvinge ham til å endre sin disponering av styrker. Dette krever utførelse av flere konsepter eller aktiviteter samtidig. Leonhard eksemplifiserer dette med å gjennomføre både deep operations og covering force operations mot en angripende fiende (Leonhard, 1994, s. 170-171). Leonhards eksempel er på divisjonsnivå, men operasjoner på dypet er også beskrevet i Forsvarets doktrine for landoperasjoner (FDLO) som baserer seg på en brigadestruktur. FDLO beskriver imidlertid ikke-dødelige systemer, langtrekkende ild, angrepshelikoptre, luftangrep og bakkemanøver som relevante midler og kapabiliteter i en slik operasjon, og disse tilhører et fellesoperativt nivå (Hæren, 2004, s. 38).

Leonhards teori baserer seg altså på å utføre flere fellesoperasjoner samtidig. En slik evne krever både en rekke kapasiteter og en viss størrelse, og på denne måten er fysisk styrke relevant i Leonhards teori. Den er imidlertid ikke av større betydning enn at den må være tilstrekkelig for at egne styrker skal kunne veksle mellom konseptene.

Mental styrke

Fullers mentale komponent består som tidligere nevnt av faktorene fornuft, fantasi og vilje. Her fokuserer Fuller hovedsakelig på sjefen og hans evne til å tenke rasjonelt, utvikle gode planer, og å ha vilje til å utføre dem. Vilje er i denne sammenhengen ikke kampmoral i betydningen vilje til å lykkes, men heller en evne til å omsette rasjonell tanke til effektiv utførelse. Fullers argument er her at i en kamp mellom viljer må sjefen kunne motivere seg selv og sine underordnede til fullt ut å gjennomføre planen (Fuller, 2012, s. 97). Rasjonalitet og fantasi dreier seg også om sjefen, og spesielt idealet om et militært geni. En militær sjef må ha evne til å ta gode intuitive beslutninger basert på kunnskap og kognitive evner. Selv om Fuller inkluderer vilje, handler hans mentale komponent altså ikke om de psykologiske effektene av krig, men om sjefens mentale evner til å utvikle en god plan og hans besluttsomhet i utførelsen.

Leonhards teori handler i grunnen om å kunne forstå, kontrollere og utnytte tidsdimensjonen til egen fordel, og selv om han ikke skriver eksplisitt at dette krever mental styrke, stiller Leonhards teori og teknikker krav til både god planlegging, intuitive beslutninger og besluttsomhet. Hans tidsfaktorer handler om planlegging ved at handlinger i høy frekvens og riktig sekvens vil gi kortere varighet i en konflikt. For å nå målet om hurtig avgjørelse må altså frekvens og sekvens kunne utnyttes, og optimal utnyttelse krever grundig planlegging. Leonhard mener også at hurtighet er viktigere enn kvalitet med tanke på beslutninger. Hans belegg her er at utnyttelse av oppdukkende muligheter krever umiddelbar handling (Leonhard, 1994, s. 107-108). Ifølge FFOD krever slike beslutninger mot, karakterstyrke og standhaftighet (Forsvarsstaben, 2014, s. 169-170). Mot er en av faktorene i Fullers moralske komponent, og dette kan tilsi at Leonhards teori og metode for krigføring i noe større grad vektlegger moralsk styrke fremfor mental. FFOD sin beskrivelse av mot tilsvarer imidlertid det Fuller legger i vilje i sin mentale komponent, i form av vilje til å fullføre planen eller handlinger i planen. Selv om hurtige beslutninger og utnyttelse av muligheter sannsynligvis vil kreve mot, i betydningen selvoppofrelse og moralsk styrke, bruker ikke Leonhard dette som krav til utførelsen. Doktriner, kommando, kontroll og lederskap er det som kreves for å kunne utnytte muligheter, og disse faktorene tilhører i større grad den mentale enn den moralske komponenten av kampkraft.

Fullers mentale komponent handler om å kunne utvikle og gjennomføre gode planer. Leonhards teori, dersom man inkluderer hans metode for å utføre den, krever også en mental styrke, fordi utnyttelse av tidsdimensjonen krever god planlegging, intuitive beslutninger og besluttsomhet. Det kan dermed sies at Leonhards teori også tar høyde for faktorene i Fullers mentale komponent.

Moralsk styrke

Fullers moralske komponent inneholder faktorene frykt, moral og mot, og dreier seg om evnen til å mestre de psykologiske forholdene i krig, samt å vise mot. Fullers hovedargument i den moralske komponenten er at frykt, moral og mot innebærer for individet en balanse mellom selvoppofrelse og overlevelse, og det at alle påvirkes av de samme forholdene vil skape et fellesskap. Moralsk styrke bidrar altså til kampkraft gjennom samhold. Selv om vilje er en faktor i den mentale komponenten, inkluderer Fuller også vilje i den moralske. Her brukes vilje i betydningen evne til selvoppofrelse og til å ta risiko (Fuller, 2012). Individuell mestring og vilje vil ifølge Fuller bidra til økt samhold.

Leonhard skriver lite om frykt, moral og mot i Fighting By Minutes. Målet med Leonhards konsepter, faktorer og teknikker er å fremtvinge kulminasjon hos motstanderen, men han utdyper i liten grad om det er fysiske eller psykologiske effekter som skal skape resultatet. Det er nærliggende å tro at vilje er sentralt i Leonhards teori, gitt at fysisk styrke har mindre betydning. I The Art of Maneuver definerer Leonhard (1991, s. 30) vilje som moral, i betydningen kampvilje, men det nærmeste man kommer en uttalelse om vilje i Fighting By Minutes (1994, s. 46) er at målet med krig er å tvinge ens egen vilje på motstanderen, og ordet vilje nevnes kun tre ganger i boken. Leonhards teori i Fighting By Minutes har imidlertid mange likhetstrekk med teoriene til Sir Basil Liddell Hart og John Boyd, som til en viss grad har en mer psykologisk tilnærming.

Leonhard bruker Liddell Harts indirekte tilnærming som bakgrunn for flere av sine argumenter, blant annet i hvordan å oppnå overraskelse gjennom forskyvning (dislocation) (Leonhard, 1994). Liddell Harts teori tar utgangspunkt i at krig er en kamp mellom viljer, men målet med den indirekte tilnærmingen er å bringe motstanderen i fysisk og psykisk ubalanse, for deretter å slå ham (Liddell Hart, 1991). Liddell Hart baserer seg, i likhet med Leonhard, på den mentale komponenten for å utføre teknikkene eller metoden, men har i tillegg fokus på det psykologiske.

Leonhards teori har også mange likhetstrekk med Boyds, men i størst grad i The Art of Maneuver. Her argumenterer Leonhard for at Boyds beslutningssløyfe (OODA-loop) er bindeleddet mellom det fysiske og psykiske i manøverkrigføring, fordi tempo vil gi økt effektivitet med tanke på å påtvinge motstanderen ens egen vilje (Leonhard, 1991, s. 87-88). Det som minner mest om Boyds teori i Fighting By Minutes er at målet er å «turn the enemy’s time flank» - å forskyve en motstanders styrke i tid fremfor i rom (Leonhard, 1994, s. 155).

Leonhard skriver lite om psykologiske faktorer i Fighting By Minutes, og det kan være nærliggende å si at Fullers moralske komponent i liten grad vektlegges i Leonhards teori. At han skriver lite om de moralske faktorene betyr imidlertid ikke at teorien ikke stiller krav til dem. Fullers moralske komponent bidrar til kampkraft med samhold og vilje. Her divergerer Leonhards tilnærming fra Fullers, men Leonhards teori er likevel basert på Liddell Harts og Boyds teorier. Både Liddell Hart og Boyd har en mer psykologisk tilnærming til hvordan man skal slå motstanderen. Det kan derfor sies at Leonhards teori indirekte krever en viss moralsk styrke, men den moralske komponenten er ikke særlig fremtredende hos Leonhard. Det kan tenkes at den praktiske utførelsen av Leonhards metode krever både samhold og vilje, men det kommer ikke tydelig frem i hans beskrivelser av dem.

Oppsummering

Både Fullers og Leonhards teorier har til hensikt å slå motstanderen. Fullers metode er at balansert kampkraft skal bidra til å ødelegge motstanderens plan, vilje og fysiske styrke. Leonhards metode er å bruke teknikkene preemption, dislocation og disruption, og disse teknikkene er utledet gjennom å applisere tidsdimensjonen på teorien.

Leonhards teori er basert på Fullers fysiske komponent, og spørsmålet er om dette også innebærer at han har utelatt den mentale og den moralske, og dermed har et relativt snevert syn på hva som kreves for å slå en motstander. Dessuten mener Leonhard at tid er viktigere enn fysisk styrke.

Fullers teori er basert på balanse mellom fysisk, mental og moralsk styrke. Leonhards teori krever også mental styrke, men fysisk styrke behøver kun å være tilstrekkelig. De moralske kravene til Leonhards teori er i liten grad tydelige, og til en viss grad indirekte inkludert, men samsvarer i liten grad med Fullers faktorer. Oppsummert har Leonhard brukt deler av Fullers teori i sin, men uten å beholde den samme balansen mellom komponentene.

Konklusjon

Leonhards bruk av Fuller i hans theories of style kan på den ene siden sies å være selektiv, fordi Leonhard har utelatt den mentale og den moralske komponenten, og på denne måten avveket fra Fullers premiss om balansert kampkraft. På den andre siden kan det tenkes at krigens karakter har utviklet seg på en måte som gjør at Fullers balanse ikke lenger kreves for å slå motstanderen, men at utnyttelse av tidsdimensjonen kompenserer for ubalansen. Leonhards bruk av Fuller kan da ses på som en videreutvikling av teorier og konsepter for å tilpasse dem til moderne kriger. Samtidig har Leonhard ivaretatt en viss balanse mellom komponentene, men vektlegger andre krav og en annen balanse enn Fuller. Leonhards teori fremstår til en viss grad som en rasjonalisering av «the strategy of rapid response», som innebærer deployering av amerikanske styrker til Europa og en påfølgende hurtig avgjørelse.

Dersom en teori skal kunne anvendes som konseptuelt grunnlag, bør imidlertid krigens natur heller enn krigens karakter være dimensjonerende. Gitt at krigens natur er konstant, og krigens karakter er skiftende, skal militærteori kunne anvendes uavhengig av endringer i krigens karakter. I dette perspektivet fremstår Fullers teori som mer helhetlig enn Leonhards, ved at den tar sikte på å ødelegge fiendens plan, vilje og fysiske styrke gjennom innsats langs tre linjer: moralsk, mentalt og fysisk. Leonhard mener det samme kan oppnås med kun den fysiske linjen og et bevisst forhold til tid. Ved valg av konseptuell og doktrinell innretting for norsk landmakt er det viktig å være bevisst Leonhards selektive bruk av Fuller. Den løse koblingen mellom Fuller og Leonhard tyder på at landmakten i dag bygger på et tynt militærteoretisk grunnlag. Om dette grunnlaget videreføres eller endres som følge av ny FMR og langtidsplan vil vise seg, men Leonhards theories of style fremstår som et svakt vitenskapelig argument for å begrunne konsepter.


Foto: General Aril Brandvik presenterer militærteorien som landmaktsutredningen baserte seg på (Forsvaret).


Litteraturliste


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.