You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Lojal ulydighet

Lojal ulydighet

. 6 min read

Jeg blir aldri lei av å påpeke at Forsvaret mister noe vesentlig når de militært ansatte i framtiden kun skal gis en «tilstrekkelig utdanning» basert på «forskning med nødvendig kvalitet». Hva som er ‘tilstrekkelig utdanning’ i en så mangslungen og usikker virksomhet som krig og militære operasjoner, må det imidlertid være ytterst vanskelig å anslå. Men jeg vil tippe at jo mindre man vet om krig, desto lettere er det å sette grensen for hva som er tilstrekkelig.

Noe som garantert faller utenfor pensum, på alle utdanningsnivåer i Forsvaret, er William Shakespeare. Det er synd. Han har nemlig sagt noe ytterst interessant om lojalitet og lydighet.

Tale ut i klare ord

Som konge var Johan av England (1166−1216) vant til at folk i hans nære omgangskrets gjorde som han sa. Litt som i et moderne departement altså. Når ledelsen har fattet en beslutning, forventes det at alle følger lojalt opp, etter beste evne og med de beste intensjoner. Også når ledelsen har kommet fram til beslutninger som de innerst inne ikke tror på selv heller − gjerne på grunn av kryssende hensyn, politisk hestehandel og kompromisser, eller andre former for faktisk eller innbilt beslutningspress − forventes det at byråkratiet skal gjøre sitt beste for å gjennomføre det man har bestemt. Gjerne med en klype på nesen, om det må til. Det kan ikke være annerledes om man skal få noe gjort.

Det er her William Shakespeare kommer inn i bildet. I skuespillet om Kong Johan, lar han kongen fatte en beslutning som kongen senere angrer bittert på. Det kan skje den beste av oss. Vi har kommet til sans og samling, eller fått ny kunnskap, og angrer. Det interessante med Johan i denne sammenheng, er at han etterlyser en enda større grad av lojalitet fra sine nærmeste medarbeidere. Ikke lojalitet i den forstand at de alltid smekker hælene sammen, lovpriser sjefens geni, og iverksetter, come hell or high water. Nei, han savner medarbeidere som ikkeseiler skuta på grunn, selv om det er det han i praksis har bedt dem om å gjøre. Vi overlater ordet til kongen selv, i det han lekser opp for en av sine viktigste undersåtter:

«Om du kun hadde ristet litt på hodet, stusset da jeg mumlet om min hensikt, kun vendt et tvilens øye mot mitt ansikt, ja, bedt meg tale ut i klare ord – da hadde jeg forstummet, tidd av skam, og din frykt kunne vekket frykt i meg. Men du forsto meg på mitt minste tegn og kjøpslo selv med tause tegn med synden, ja, ga ditt hjertes bifall uten nøling og straks din usle hånd til dette verket som begge skjemtes for å nevne høyt.»

Kongen er altså kritisk til at han fikk sin vilje igjennom, uten noen forsøk på korreksjoner.

Jegeråndens nattside

Det er opplest og vedtatt i alle demokratier at det er de valgte politiske myndigheters jobb å sette de viktigste målene for fellesskapet, og å prioritere på tvers av etatene. Slikt kan ikke overlates til smalsporede og ofte enøyde eksperter, militære eller ikke.

Den militære etaten skiller seg imidlertid ut fra andre etater ved at politisk lydhørhet er den høyeste dyd. Alle i uniform er selektert på at de under aspirantperioden krøp gjennom kloakkrøret, og ikke spaserte rundt grøfta med tørr uniform. Vi er alle oppdratt til å gjennomføre, uansett hvor dumt det er. Det er kjernen i den såkalte jegerånden, det vil si: «den enkeltes innbitte vilje til aldri å gi seg.» Du må gjerne hate, men gjennom røret skal du. Det er en nyttig militær egenskap, men ikke alltid − og hele tiden.

For en lege og en byggingeniør er det annerledes. En lege vil alltid slåss for det hun mener er pasientens beste, og en ingeniør vil alltid forholde seg til fysikkens lover og fagets utvikling, selv om begge selvfølgelig også må forholde seg til økonomiske rammer og politiske vedtak. Vi i militær uniform, derimot, er utvalgt og trent til å be om flere spader om vi har gravd oss ned i et hull. Opprykk og nye lønnstrinn går til dem som graver ivrigst, og ikke minst er flinkest til å motivere andre til å gjøre det, ikke til surpompene og grinebiterne som henger over skaftet og forlanger å få vite hvorfor.

Noe som forsterker denne effekten ytterligere, er at Forsvaret heller ikke får eksterne korreksjoner. Ingen feilopererte pasienter ringer til VG, og ingen tunelltak faller i hodet på bilister om offiserenes utdanning ikke var tilstrekkelig likevel. «Mot til å utfordre gale beslutninger», som vi kan lese om i en nylig utkommet bok om ledelse, egner seg nok derfor best i krig, og i festtaler. I det militærdepartementale fredstidsbyråkratiet er det få som har gjort karriere gjennom å utfordre gale beslutninger, og de som har gjort det setter tilsynelatende liten pris på å se sine egne beslutninger utfordret.

Offisersprofesjonens død

Når myndighetene om noen år ser tilbake på de store reformene som har rammet Forsvarssektoren de senere tid, spesielt utdanningsreformen, er det da utenkelig at noen, om ikke på egne vegne, så på etatens vegne, tenker at: Hvorfor satte ikke noen i maktens nærhet tvilens øyne på oss da vi kom med våre forslag, og ba oss tale ut i klare ord? Kong Johan angret på at han hadde tatt livet av et menneske, men kanskje kan man angre like mye på å ha tatt livet av den militære profesjonen?

Her vil noen sikkert reagere. Den militære profesjonen i Norge er da ikke død? Offiserer kan ennå påtreffes både her og der. Om den militære profesjonen ikke er død, er den i hvert fall i usedvanlig dårlig form. Sentrale kjennetegn på en levende profesjon, er nettopp dens insistering på å ha et eksklusivt eierskap til sin egen ekspertise og utdanning, og dens iboende tendens til å ville vokse seg større og viktigere. Som kjent skaper tilstedeværelsen av én jurist umiddelbart behov for to nye. Sporene etter en militær profesjon må du imidlertid snart på museum for å finne i Norge, og det er neppe bærekraftig i lengden. For hvem skal bringe militærfaget videre, og hvem skal lære lærerne når alt de får er det nødvendige og behovsprøvde? Hvem skal i morgen fortelle hva som er nødvendig og tilstrekkelig? Er det de blinde som skal lede de blinde?

Demokratiets pris

Normalt når jeg reiser slike spørsmål som over, blir jeg mistenkt for å ønske meg et militærdiktatur. Av normalt oppegående folk blir jeg minnet på platte banaliteter som at: «Forsvaret er statens maktinstrument, og staten styres av folkevalgte organer. Heldigvis.» Mitt forhold til oberster flest er imidlertid av en slik karakter at jeg slett ikke ønsker meg et juntastyre. Jeg støtter fullt og helt Winstons Churchills konklusjon om at demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.

Jeg er altså tilhenger av demokrati, og at det er de valgte politikerne som bestemmer, til slutt. Men et velfungerende demokrati er avhengig av at de som sitter med fagkompetansen tør å bruke den, og «taler ut i klare ord». Hva ville legenes og juristenes respons ha vært om det gikk ut direktiver fra sentralt hold om at lengden på deres utdanningen skulle halveres? Ville de ha sagt at det får vi helt sikkert til, dagens unge er jo så mye smartere enn dagens professorer var da de var på deres alder? Eller ville de ha sagt at det er kjempesmart å bruke mindre ressurser på kompetanse, og mer på operativ virksomhet og maskiner? Eller ville de i stedet ha slått formålsparagrafen fra universitets- og høyskoleloven i bordet med et brak? Der finner vi: «Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå [og] utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.» Vi finner ingenting der om at det holder med det nødvendige og tilstrekkelige, selv om også Forsvaret er underlagt den samme loven.

Kravet er utdanning på høyt internasjonalt nivå. Noe mindre bør det heller ikke være i et av verdens rikeste land, med en befolkning med en høy grunnutdanning. Selv er jeg periodevis en storforbruker av tannlegetjenester, og finner ofte trøst i at jeg tror at tannlegen kan atskillig mer enn det som er nødvendig for å fikse mine tenner – at hun faktisk er faglig fullt på høyde med det beste i utlandet. Hvorfor skal det være annerledes for offiserer?

Vis deg aldri mer!

Da admiral Nelson angrep Københavns red i 1801 fikk han ordre om å avbryte angrepet. Nelson støttet ikke vurderingen, og skal etter sigende ha sagt: "I have only one eye,—I have a right to be blind sometimes", "I really do not see the signal!". Hvor var Nelson da ordren fra FD kom om at Forsvarets skoler skulle sage over den grenen offiserprofesjonen satt på?

Om vi synes ordreunnlatelse à la Nelson kan bli litt i overkant, kunne vi kanskje ha klart oss med fyrer som general Alan Brooke? Han var statsminister Winston Churchills kranglevorne stabssjef under andre verdenskrig. Som Churchill sa om Brookes metode: “When I thump the table and push my face towards him what does he do? Thumps the table harder and glares back at me.»

Svakere ledere enn Churchill ville selvfølgelig ha kvittet seg med lite løsningsorienterte kranglefanter som Brooke, noe også sistnevnte stadig fryktet ville skje. Churchill visste imidlertid godt at han trengte dyktige fagfolk rundt seg som turte å fortelle ham akkurat hva de mente. Det siste han trengte var folk som var mest opptatt av å fortelle hvor genial de synes Churchill var. Det siste klarte han utmerket godt på egenhånd.

Men hvor skal folk som Nelson og Brooke komme fra neste gang vi trenger dem? Vil de dukke opp helt av seg selv? Eller er deres kategori menneske evig avgangsstimulert og borte for alltid? Å finne noen på museum kan man i hvert fall ikke satse på. Kong Johans beskjed til sin pliktoppfyllende undersått var i hvert fall ikke til å misforstå: «Bort fra mitt åsyn! Vis deg aldri mer!»


Foto: Frederik Ringnes/ Forsvaret


Kronikken er finansiert av Eckbos Legat


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.