Høyintensiv krigføring i det maritime domenet er for farlig for overflatestyrker i små forband. Det er en jobb som luftstyrker nå gjør sikrere og mer effektivt.
Utgangspunktet for denne artikkelen var hvordan luftmakten kan støtte maritime operasjoner, og hvilke muligheter og begrensninger dette gir. Uavhengig av domenet, er luftkontroll luftmaktens viktigste leveranse, og luftstyrker vil gjennom sine iboende egenskaper, høyde, hastighet og rekkevidde kunne yte støtte til maritime styrker i alle faser av en konfliktskala. En slik innfallsvinkel kan likevel fort bli litt misvisende. Dette fordi jeg tror luftmakt vil gjøre noe mer enn å støtte. Trolig vil luftmakt være det primære virkemiddelet om det skulle komme til nasjonale høyintensitetsoperasjoner til havs. Den teknologiske utviklingen har rett og slett gjort høyintensitetskrigføring i det maritime domenet for farlig for maritime overflatestyrker som opererer i små forband. Merk at jeg her fokuserer på overflatestyrkene. Dette fordi vi nå snart må ta stilling til ny overflatestruktur. Her er det behov for å tenke seg godt om.
ENKLE Å SE - ENKLE MÅL
Overflatestyrker har betydelige utfordringer i et moderne stridsmiljø. Satellitter og maritime overvåkingskapasiteter gjør det mulig å følge fartøy på havet nærmest kontinuerlig. Selv om overflatefartøy kan redusere sin signatur noe, vil de fortsatt være enkle å se med moderne sensorer av ulike slag. Det vil derfor være tilnærmet umulig å holde seg skjult på åpent hav. Og vet motstanderen hvor du er, har han våpen det er vanskelig å beskytte seg 100 % effektivt mot. Den største trusselen er missiler som kan avfyres fra ulike plattformer. Missilenes flyprofil og hastighet gjør dem vanskelige å oppdage før de har truffet sitt mål. Dersom luftstyrker ikke passer på overflatestyrkene, vil de være prisgitt egne sensorer. I denne sammenhengen er det en stor ulempe å befinne seg på overflaten fordi jordkrumningen gjør at man ikke kan se missiler som flyr lavt på særlig lang avstand. Dette forsterkes av at bølgene lager forstyrrelser som kan skjule de angripende missilene. Stillegående ubåter vil også kunne avfyre torpedoer så nærme overflatefartøy at det ikke er tid til å reagere før fartøyet er satt ut av spill.
Kort sagt er hypotesen at høyintensiv krigføring i nasjonal kontekst i det maritime domenet i hovedsak bør foregå med luftstridskrefter, og ikke med maritime overflatestyrker. Og dette kan i prinsippet luftmakten gjøre alene, uten deltakelse av maritime kapasiteter.
SITUASJONSBILDE
Samtidig er ikke verden fullt så enkel. Luftstyrker har noen styrker, men også svakheter. Maritime styrker vil kunne utfylle noen av luftmaktens svakheter og vice versa.
I enhver situasjon, også i fredstid, er det helt avgjørende å skaffe seg oversikt i eget interesseområde. I maritim sammenheng betyr det å vite hva som skjer over og under overflaten i norske kyst- og havområder, inkludert området rundt Svalbard.
Figuren nedenfor viser en oversikt over norsk interesseområde.
P-8 og F-35 har nødvendig høyde, hastighet og rekkevidde til å skaffe et tidsriktig oversiktsbilde, også helt nord i eget interesseområde i løpet av timer, mens det for et overflatefartøy vil kunne være snakk om dager. Da er ikke situasjonen nødvendigvis lik lenger. Videre vil flystyrker kunne dekke hele interesseområdet i løpet av relativt kort tid, mens Norge aldri vil kunne ha nok overflatefartøy til å gi et oppdatert og riktig situasjonsbilde i hele interesseområdet.
UBÅTJAKT FRA LUFTEN
Også når det gjelder undervannsaktivitet vil flystyrker ha en fordel fremfor overflatefartøy og ubåter. P-8 vil kunne gjennomføre søk i store havområder i løpet av relativt kort tid, med sensorer som er sterkt forbedret i forhold til å oppfange og prosessere signaler fra fremmede ubåter. P-8 benytter sonarbøyer til å overvåke havområdene, og et stort antall bøyer vil kunne overvåkes fra stor høyde, og over et stort område samtidig. Gjennom god støtte fra etterretningsdata vil P-8 ha en vesentlig økt kapasitet til å oppdage, lokalisere og følge ubåter ved bruk av multistatiske felt med aktive og passive sonarbøyer. Denne teknologien er spesielt utviklet for å kunne møte trusselen fra nye stillegående ubåter.
LUFTKONTROLL
Den viktigste oppgaven til luftstyrker er å oppnå luftkontroll, for å kunne operere uhindret med egne styrker, og samtidig nekte en fiende det samme. Også i det maritime domenet vil luftkontroll være avgjørende. F-35 med tilhørende kommando-, kontroll- og informasjonssystemer vil raskt kunne skape situasjonsoversikt, og kan ta ut alle typer luft- og overflatemål. Lavsignatur kombinert med bedre sensorer og våpen gir vesentlig økt situasjonsoversikt og overlevelsesevne.
F-35 har evne til å operere innenfor en motstanders våpenrekkevidde, og har kapasiteter som kan ta ut motstanderens systemer. P-8 vil i tillegg kunne virke som en elevert sensor for ytterligere økt rekkevidde.
F-35 kan i stor grad også operere autonomt dersom det skulle være behov for det, for eksempel der kommando- og kontrollsystemer er degradert eller ødelagt.
SÅRBARHETER og BEGRENSNINGER
Luftstyrker har imidlertid noen begrensninger. De vil være avhengige av å kunne returnere til en godt beskyttet base, da de vil være sårbare for angrep mens de står på bakken. Både passive og aktive baseforsvarstiltak vil kunne redusere denne risikoen, men ikke fjerne den. En flystasjon har likevel den fordel at ødeleggelser etter missilangrep vil kunne la seg reparere. Flystasjonen kan ikke senkes.
Sårbarheten en viktig faktor for den avskrekkende verdien av våre kampstyrker. Sett fra et luftforsvarssynspunkt vil da ubåter kunne ha stor betydning. De kan være svært krevende å ta ut, og selv et lite antall ubåter representerer en trussel som en motstander ikke vil kunne se bort ifra. For at en motstander skal kunne operere effektivt i norske områder må i prinsippet både F-35 og ubåtene tas ut. Dette skaper et dilemma som hever terskelen for bruk av militære virkemidler mot Norge, og som indirekte beskytter luftforsvarets kapasiteter.
Luftstyrker har videre begrensninger med hensyn til utholdenhet og lasteevne. Her har samtidig overflatefartøy sin store styrke. Dette inviterer til en komplementær arbeidsdeling i det maritime domenet, der nasjonale overflatestyrker sørger for tilstedeværelse, situasjonsforståelse og suverenitetshevdelse i fredstid, mens luftstyrker sørger for områdeovervåkning og eventuell støtte om det skulle dra seg til. Ved høyintensitetsoperasjoner settes det primært inn luftstyrker, mens overflatestyrker vil kunne utgjøre en kommando- og kontrollkapasitet for koordinering, og eventuelt bidra med våpenleveranser hvor luftstyrker sørger for måldata. Dette forutsetter imidlertid at fartøyene har våpen med tilstrekkelig rekkevidde og fortrinnsvis har nettverksvåpen som kan ledes inn på målet av fly. Nasjonale overflatefartøy bør egentlig trekkes godt unna om motstanderen kommer med en større flåtestyrke.
FRAMTIDIG OVERFLATESTRUKTUR
Den teknologiske utviklingen reiser slik sett spørsmål ved framtidig overflatestruktur. Dersom vi uansett ikke kan stille med en overflatestruktur som på forsvarlig vis kan drive nasjonale høyintensitetsoperasjoner, bør vi da anskaffe noen få kostbare fartøy som egentlig bare kan fungere effektivt i en alliert kontekst, eller bør valget falle på en større struktur med rimeligere fartøy av ulike typer som bedre kan dekke nasjonale behov? Sett fra et luftmilitært perspektiv heller jeg til det siste. Gjerne forsterket med flere ubåter. La luftstyrker og ubåter ta seg av større flåtestyrker på åpent hav, så anskaffer vi en overflatestruktur som fokuserer på det luftstyrker ikke kan eller der de har svakheter. Selvsagt i kombinasjon med at vi sikrer tilstrekkelig evne til høyintensitetsoperasjoner med F-35 og P-8. Der er det fortsatt et stykke til vi er helt i mål.
Artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-3.
Foto: F-35 kampfly overflyr Sjøforsvarets fregatt, KNM Otto Sverdrup, for å samtrene på åpent hav. Kristian Torske / Forsvaret
