Høsten 2018 gikk startskuddet for en ny fireårig planprosess for hvordan det norske forsvaret skal utvikle seg. I den forbindelse fikk Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i oppdrag fra Forsvarsdepartementet om å komme med innspill. For på den måten kan departementet lettere definere rammene for hvordan Forsvaret skal utvikles i årene som kommer. FFI-rapporten Hvordan styrke forsvaret? (PP fra lansering her) vurderer fire ulike innretninger for Forsvaret, og gir dermed regjeringen en relativt god oversikt over de muligheter og begrensninger politikerne har, ikke minst for å videreutvikle statens mest dramatiske og kontroversielle virkemiddel. For det finnes ingen andre virkemidler som er bedre egnet til å skape engstelse, usikkerhet og frykt, hverken i egen befolkning eller hos stadig mer bekymrede naboer på den andre siden av grensen. Men nettopp derfor kan det også stilles spørsmålstegn ved selve prosessen som Forsvarsdepartementet initierte overfor FFI. For bestillingen fra embetsverket, om å utvikle konseptuelle strukturalternativer, er ikke tuftet på et bredt nasjonalt sikkerhetspolitisk rasjonale. Oppdraget fra Forsvarsdepartementet er heller ikke gitt for å skape en dypere og mer balansert forståelse av hvordan norske myndigheter bør manøvrere i sikkerhetspolitikken, mellom USA i vest og Russland i øst. Ei heller er oppdraget fra departementet ment for å skape folkelig forankring og legitimitet i spørsmålet om hvilken politikk som gir staten mest sikkerhet, og som gjør norske borgere mest trygge.

USMC på Setermoen 2019 (Foto: USMC Forces Europe and Africa)

Snarere er bestillingen myntet på å gjøre den sittende Solberg-regjeringen så god som mulig. Bestillingen til FFI føyer seg dermed inn i et tradisjonelt mønster, der embetsverket i departementet ikke forsøker å bidra til en bred, nasjonalt samlende, eller helhetlig forståelse av hva som tjener landet best. Snarere kan oppdraget til FFI tolkes som at det skal utvikles konseptuelle strukturalternativer som den sittende regjeringen kan bruke til å forsterke sin egen sikkerhetspolitiske doktrine. For Solberg-regjeringen er dette en doktrine som de senere år har lagt mer vekt på militær avskrekking overfor Russland, og som i betydelig grad har initiert en nokså outrert «invitasjonspolitikk» overfor USA. Dette gir kanskje mer sikkerhet, fordi en eventuell krise mellom Russland og Norge ikke risikerer å bli en krig med Norge – men en krig om Norge, der USA raskt kan komme på banen. Men den samme doktrinen kan også gi landets innbyggere mindre sikkerhet, rett og slett fordi Russland i økende grad begynner å se på Norge som et potensielt «springbrett» for amerikanske operasjoner. Enten inn mot de strategiske atomstyrkene på Kolahalvøya, eller mot russiske styrker i Østersjøregionen og Baltikum. For russerne er jo ikke redde for 5,3 millioner innbyggere som knapt nok kan holde seg med et forsvar som holder i tre-fire dager på døgnkontinuerlig beredskap. Det russerne frykter er at varslingstiden som trengs for å opprettholde en troverdig andreslagsevne i nord forsvinner, fordi Norge gjøres tilgjengelig for amerikanske luft- sjø- og landmilitære styrker tett opptil deres egne grenser. Dette gjør at norsk infrastruktur, især det digitale samfunnskritiske nervesystemet, blir mer eksponert for russisk etterretningsvirksomhet. Psyken til den norske befolkningen blir dermed også – mer indirekte – potensielt sett viktigere mål for russisk forsvarsplanlegging, enten den skjer  i Joint Strategic Command North på Kola, eller i Presidentadministrasjonen og Generalstaben i Moskva.

Hva har dette med FFI-rapporten å gjøre? Nokså mye. For når departementet gir FFI i oppdrag å utrede alternative forsvarskonsepter, så hopper departementet bukk over den helt avgjørende sikkerhetspolitiske analysen som normalt sett pleier å ligge til grunn for konseptuelle utredninger. Dermed viderefører departementet en ekskluderende, elitistisk og nokså lukket prosess rundt norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette kan igjen raskt bidra til å øke polariseringen og fragmenteringen innad i det politiske landskapet, fordi – selv blant regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet – ser vi i dag gryende tegn på uenighet, splid og tvisyn (jfr Dagsnytt atten i P2, fredag 8. februar mellom Høyres Hårek Elvenes og Fremskrittspartiets Tybring-Gjedde i russland-spørsmålet). Dette har tradisjonelt sett norske myndigheter forsøkt å unngå, rett og slett fordi det ikke må sås tvil om norsk lojalitet og oppslutning, for eksempel om det amerikanske synet på hvor lenge, og hvor hardt, Russland skal straffes for Krimanneksjonen i 2014. I dette bildet blir FFI-rapporten Hvordan styrke forsvaret av Norge? raskt et nyttig politisk verktøy for regjeringen. Ikke minst for å fortsette en politikk som de selv mener gir best sikkerhet til Norge. Men som stadig flere – sågar innad i regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiene, så vel som i opposisjonspartiene på venstresiden – stiller spørsmålstegn ved. For norsk sikkerhet ligger ikke gjemt i den «amerikanske folden». Norsk sikkerhet ligger gjemt i balansepunktet mellom det å være «en god alliert» til USA, og «en god nabo» til Russland. Når FFI bes om vurdere ulike konseptuelle retninger for utviklingen av Forsvaret blir dermed FFI brukt i et politisk spill i et arbeid som egentlig skulle vært diskutert og drøftet på Stortinget, i mediene og i den bredere samfunnsmessige debatten.

FFIs egne forutsetninger for rapporten (fra lanseringen 8.februar 2019 - FFI)

Kjernespørsmålet som skulle ligget til grunn for FFI-analysen, men som embetsverket i departementet hjelper regjeringen til å unngå, er nemlig dette: Hvordan kan et lite allianseavhengig land med felles grense til Russland oppnå så mye sikkerhet som mulig gjennom NATO-medlemskapet – uten samtidig å fremprovosere russiske mottiltak i egne nærområder? Dette er et fundamentalt spørsmål som har ligget til grunn for alle norske regjeringer i etterkrigstiden. Men som denne regjeringen ikke vil diskutere. For spørsmålet åpner opp for en tidløs logikk som har tjent norsk sikkerhet godt i generasjoner. Og det er doktrinen om at norske myndigheter aldri vil kunne oppnå sikkerhet for seg og sine innbyggere, med mindre ikke russiske myndigheter oppnår det samme. Dette er sikkerhet i absolutt forstand, og skiller seg fra den nåværende doktrinen om sikkerhet i relativ forstand – som er at norske myndigheter ønsker å tilegne seg så mye sikkerhet som mulig gjennom USA og NATO, men da på bekostning av Russland.

FFI-rapporten Hvordan styrke forsvaret av Norge? må derfor ikke leses som et  forskningsbasert og militærfaglig uavhengig dokument; FFI er tross alt bare en rådgivende etat som får alle pengene sine gjennom bevilgninger fra departementet. Rapporten må snarere leses som en del av en innenrikspolitisk maktkamp, der Forsvarsdepartementet har en egeninteresse av å fremme sitt syn på saken. Og dette et syn som følger et entydig mønster, som siden slutten på 1990-tallet har vært konsistent. Dette var på en tid da departementet forstod at norske myndigheter ikke lenger ville ha råd til å opprettholde et selvstendig nasjonal forsvarsevne i den laveste enden av konfliktskalaen. Å etablere et mest mulig «alliansetilpasset» forsvar som, gjennom å være aktivt med i internasjonale operasjoner, kunne opprettholde å NATOs relevans er resepten. For skulle det ulykksalige skje, at USA ville miste interessen i NATO, så ville også bærebjelken i norsk sikkerhetstenkning forsvinne.


Foto: Kart med basestruktur fra forrige langtidsplan "Kampkraft og bærekraft"  (Forsvarets Mediesenter).