You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Mellom landmakter og sjømakter

Mellom landmakter og sjømakter

. 5 min read

«In Norwegen kreuzen sich drei groβe Kraftlinien: die deutsche, die sowjetrussische und die englische», rapporterte den tyske sendemannen i Oslo til Berlin i desember 1938. Nordmennene hadde staket ut en pro-britisk kurs, kommenterte han, i håp om å nøytralisere tysk og sovjetisk kraft. På dette tidspunktet hadde Oslo-statene – Benelux og de nordiske landene – allerede erklært seg løst fra Folkeforbundets militære sanksjonsbestemmelse. Hensikten med «flukten fra Genève», som Nils Ørvik kalte prosessen, var å utvide småstatenes politiske handlingsrom i krigen mange fryktet var under oppseiling.

I det konfliktfylte internasjonale klimaet og den rivende militærfaglige utviklingen på 1930-tallet grodde det fram en ny norsk tradisjon for sikkerhetspolitisk og strategisk tenkning. Den ble drevet fram av det behovet for nyorientering mange mente var påkrevet når landet hadde kommet i klem mellom stridende stormakter. Det militærintellektuelle miljøet i Norge var både sterkt og splittet fordi den internasjonale og militære utviklingen innbød til nytenkning, samtidig som mange tviholdt på gamle ordninger. Uansett, dvaletiden for den operative virksomheten ga offiserene tid til å engasjere seg i studier og teoretiske debatter.

De nye tankene rundt sikkerhet og strategi tok utgangspunkt i norske forhold og småstatenes beskjedne plass i internasjonal politikk. Det var særlig aktørene på militært hold som tenkte «sikkerhetspolitisk», altså syntesen av forsvars- og utenrikspolitikk, i henhold til Magne Skodvins definisjon. En krets av offiserer et stykke under det øverste ledelsesnivået ville gjøre norske krigspolitiske målsetninger, militære virkemidler og den internasjonale situasjonen til formende faktorer i forsvarsutviklingen, framfor generelle prinsipper om allmenn verneplikt og landsdekkende tilstedeværelse. Politikere og sivile aktører på sin side var mest opptatt av diplomatiet, folkerettsutviklingen og deltakelsen i internasjonalt samarbeid, mens de i høy grad ignorerte de militære komponentene i sikkerhetspolitikken fram til de siste 2-3 årene før krigen.

Hele perioden fra 1905 til 1940 er viktig for utviklingen av norsk strategisk tenkning, men 1930-tallet står i en særstilling. Veivalgene – Norden, vestmaktene eller alenegang? – peker framover mot deltakelsen i krigsalliansen 1940–1945 og det vestlige forsvarssamarbeidet etter krigen. Sett i bakspeilet synes det klart at Forsvaret etter 1905 gikk i feil retning. For det første gjorde frykten for svensk revansjisme at det tradisjonsbundne landforsvaret mot øst fikk høyest prioritet. Etter bare et par år ble krig med Sverige sett på som helt usannsynlig. Hverken Stortinget eller forsvarsledelsen erkjente at den landsdekkende vernepliktsbaserte hærordningen vedtatt i 1909 var umulig å finansiere i en tid da behovene for bedre utdannelse, lengre tjenestetid, moderne materiell og operasjonsformer økte fra år til år.

Den største svakheten i vurderingene etter 1905 var at det ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til den storpolitiske utviklingen, som gjorde det nødvendig med omfattende omprioriteringer –mellom landsdeler, kapasiteter og forsvarsgrener. Forsvaret satt fast i en strukturfelle. Norsk sikkerhet ville bli utfordret langs kysten under konflikter mellom stormaktene, ikke langs landegrensen. Hverken de politiske eller militære myndighetene forsto i tide at utviklingen av tysk og britisk sjømakt fram mot 1914 hadde gjort Nordsjøen – og ikke minst norskekysten – til et konfrontasjonsområde. Mange trodde fortsatt at Norge var «en hyperboræisk Afkrog paa Kloden», som Nicolai Wergeland uttrykte det i 1814, på betryggende geografisk avstand fra de «europeiske krigerstatene».

Storbritannia gikk svekket ut av første verdenskrig, men dominerte likevel i nærområdene da rivalene Russland og Tyskland lå med brukket rygg på 1920-tallet. Norge kunne nyte godt av det The Times i 1934 omtalte som «effortless security». Resultatet var, forsterket av den katastrofale statsøkonomien, at Forsvaret ble lagt i operativ dvale, samtidig som det måtte gjennom noen smertefulle reformprosesser. Uansett, er det vanskelig å forstå at erfaringene fra første verdenskrig, som nøytral under hardt press, ble ignorert både på politisk og militært hold, framfor å ligge til grunn for den videre utviklingen. Engasjementet i Folkeforbundet og annet internasjonalt samarbeid kan bare delvis forklare blindheten for lærdommene fra verdenskrigen.

Spørsmålet om nasjonal sikkerhet ble aktualisert med full kraft på politisk og militært hold de siste tre årene før krigsutbruddet. Det skyldtes at Russland og Tyskland hadde gjenvunnet sin kraft og at de fascistiske diktaturene førte en stadig mer aggressiv politikk som vestmaktene ikke maktet å demme opp for. Spesielt bekymringsfullt var den elendige tilstanden Forsvaret befant seg i før bevilgningene begynte å strømme på i 1937. Jeg skal her begrense meg til å diskutere to av faktorene som drev fram de nye tankene om nasjonal sikkerhet og strategi i enkelte militære kretser. For det første erkjennelsen av at Norge lå som et buffer mellom de tre rivaliserende stormaktene Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland. Av geografiske og strategiske grunner, mente de, ville Norge bli tatt på slep inn i deres konflikter med hverandre. Tyskland hadde behov for å styrke sin sjøstrategiske stilling ved å skaffe seg baser i Norge, samtidig som landet hadde en defensiv interesse av å hindre at britene iverksatte en blokade av tysk skipsfart, slik tilfellet hadde vært under første verdenskrig. Dermed var det i britisk interesse å forhindre at Tyskland fikk fotfeste på norskekysten. Et tysk angrep på Norge, var ensbetydende med et angrep på Storbritannia, het det i Foreign Office. Sovjetunionen var en ny faktor i norske strategiske kalkyler. Erfaringene fra årene 1916–1917 hadde demonstrert at landet hadde behov for å beskytte den nye «innførselsfronten» i nord dersom trafikken gjennom Bosporos og Østersjøstredene ble stanset. Problemet ble satt på agendaen igjen på 1930-tallet. I forhold til de militære oppgavene som sprang ut av denne trusselforståelsen, var Sjøforsvaret og nøytralitetsvernet alt for svakt og den militære tilstedeværelsen i utsatte deler av Nord-Norge og vestlandskysten faretruende lav.

En annen faktor som forsterket faresignalene på 1930-tallet var de teknologiske nyvinningene og nye operasjonskonsepter. De nullet ut verdien av avsidesliggenheten slik at den stormfulle Nordsjøen ikke lenger var noen «borg naturen bygget for seg selv / til vern mot smitte og krigens hånd», for å låne en strofe fra Shakespeare (Kong Richard 2.). Det som særlig ble pekt på var hvordan luftmakten ville endre krigens karakter og at ulike fellesoperative operasjonsformer gjorde Norge til et sannsynlig offer for et strategisk overfall. Det fantes ikke lenger et nøytralt frirom for et land som Norge.

Konklusjonen enkelte offiserer trakk var dramatisk. Norge måtte regne med å bli trukket inn i en konflikt som involverte Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland. Og ikke bare det: Det ville trolig skje på et innledende stadium i en konflikt. Argumentet i politikk og forsvarsledelse om Royal Navys avskrekkende virkning var ikke lenger selvsagt. Ingen kunne benekte at britisk sjømakt dominerte farvannene rundt Norge, men spesielt generalstabssjef Otto Ruge advarte mot å tro at den representerte en fullverdiforsikring. Argumentene han og andre brukte var enkelt: For det første at Storbritannia som stormakt hadde engasjementer og interesser over hele verden. Samtidig var landets sjømakt begrenset. Dermed ville de måtte prioritere dersom det oppsto parallelle konflikter. Hvor høyt Norge sto på prioriteringslisten var høyst usikkert. For det andre hadde utviklingen av moderne luftmakt svekket verdien av sjømakten betraktelig.

Erfaringene fra 1940 viste at norske militære hadde en ganske god forståelse for sikkerhetsutfordringene landet sto overfor. Likevel ville ingen av dem hevde at de hadde forutsett 9. april, men i hvert fall pekt på at det var stormaktene som avgjorde landets skjebne.


Foto: Forsvaret/ Torpedobatteriet på Oscarsborg festning. Det var torpedoer fra dette batteriet som til slutt senket "Blücher" i 1940.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.