Migrasjon som pressmiddel mot Europa: En marokkansk suksess

Migrasjon som pressmiddel mot Europa: En marokkansk suksess

. 7 min read

Unn Gyda Næss

Forsvarets høgskole

19. mars 2022 innkasserte Marokkos kong Mohammed VI en stor diplomatisk seier gjennom å offentliggjøre deler av et brev fra Spanias statsminister Pedro Sanchez. I brevet erklærer Sanchez at Spania støtter Marokkos plan for et autonomt Vest-Sahara under marokkansk kontroll. Denne overraskende snuoperasjonen i spansk politikk kan forstås i sammenheng med Marokkos evne og vilje til å bruke migrasjon som målrettet pressmiddel mot Spania i løpet av det siste året. Den spanske regjeringen ønsker å bedre den bilaterale relasjonen med Marokko, men løper samtidig en betydelig risiko gjennom å la seg presse til å endre sin politikk.

Internasjonal anerkjennelse av marokkansk kontroll over den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara er en sak av svært stor betydning for marokkanske styresmakter. Marokko presset Spania til å trekke seg ut av territoriet i 1975 gjennom en massemønstring av rundt 350 000 marokkanske sivilister som ble sendt inn over grensa i den såkalte ‘grønne marsjen’, og har deretter okkupert territoriet uten støtte i det internasjonale samfunnet. FN har siden 1991 forsøkt å avholde en folkeavstemning der lokalbefolkningen selv skal få bestemme hvorvidt de ønsker en egen stat eller en form for selvstyre under marokkansk suverenitet, men denne prosessen har feilet gjentatte ganger. I desember 2020 anerkjente USAs president Donald Trump en marokkansk plan for et autonomt Vest-Sahara underlagt marokkansk suverenitet, som en gjenytelse for at Marokko normaliserte sine forbindelser med Israel samme år. USA var med dette det første landet til å gi en slik anerkjennelse, og Marokko hadde antagelig forhåpninger om at europeiske land skulle følge etter.

Marokkanske styresmakter har valgt å knytte kontrollen over Vest-Sahara sterkt opp mot sin egen legitimitet i befolkningen. Utgangspunktet for den grønne marsjen var nettopp et behov for å styrke kongens legitimitet i en vanskelig periode i marokkansk historie, gjennom å mobilisere folket rundt ideen om et «stor-Marokko».[1] Det marokkanske kongehuset bruker samme strategi i dag. For eksempel holdt den nåværende kongen, Mohammed VI, en tv-sendt tale i november 2021 på 46-årsmarkeringen av den grønne marsjen, der han understreket at Vest-Sahara utgjør «essensen av marokkansk nasjonalisme»[2].

I april 2021 brøt det ut en diplomatisk krise mellom Marokko og Spania, da lederen for Polisario, som er Vest-Saharas frigjøringsbevegelse, fikk reise til Spania for å motta behandling for covid-19 på sykehus. Marokko protesterte kraftig på dette, og kalte den spanske ambassadøren inn på teppet for å demonstrere sin misnøye. Da disse protestene ikke hadde særlig effekt, valgte Marokko bort diplomatiet til fordel for migrasjon som pressmiddel. I løpet av to dager, 17. og 18. mai 2021, strømmet opp mot 12 000 migranter mot grensa til den spanske eksklaven Ceuta, som ligger på den marokkanske kysten. Vitner beskrev at de marokkanske grensevaktene, som vanligvis hindrer at migranter kommer seg helt inntil grensegjerdet, forholdt seg passive eller endatil oppmuntret migrantene til å forsøke å krysse grensa[3]. Kalt inn på teppet i Madrid for å svare på anklagene om at hendelsen var en strategisk handling fra marokkansk side, svarte Marokkos ambassadør at «handlinger har konsekvenser», mens utenriksminister Nasser Bourita noen dager senere uttalte at «Marokko ikke er forpliktet til å beskytte andre lands grenser». Bourita fjernet med det all rimelig tvil om hvorvidt grensevaktene handlet på ordre fra marokkanske myndigheter. Spania reagerte skarpt mot dette, og ga ingen signaler om å komme Marokko i møte.

Mot slutten av 2021 begynte det imidlertid å skje noe i EU. I desember uttrykte den nye tyske regjeringen sin støtte til den marokkanske planen for Vest-Sahara. Over et halvt år tidligere, 6. mai 2021 - en drøy uke før hendelsen i Ceuta - hadde Marokko kalt hjem sin ambassadør til Berlin i protest mot at Tyskland stilte kritiske spørsmål om Vest-Sahara. Nå hadde tyskerne snudd, men spanjolene gjorde ikke tegn til å følge etter.

2. og 3. mars 2022, mens verdens øyne var rettet mot krigen i Ukraina, forsøkte omtrent 2500 migranter å ta seg over gjerdet til Melilla, den andre spanske eksklaven på den marokkanske kysten. Hendelsen fikk relativt lite internasjonal oppmerksomhet, og det ble ikke plassert noe ansvar på marokkanske myndigheter fra offisielt spansk hold. Imidlertid uttrykte anonyme kilder fra spanske myndigheter i spansk presse at denne hendelsen «åpenbart» var uttrykk for en «tydelig intensjon» fra marokkansk side om å «presse» Spania[4].

Presset viste seg å være effektivt. Bare to uker senere, 19. mars, kom den spanske erklæringen om støtte til Marokkos plan for et autonomt Vest-Sahara under marokkansk suverenitet, en støtte som beskrives som en helomvending i spansk politikk[5]. Like etter fulgte Frankrike opp med en tilsvarende støtteerklæring til den marokkanske planen.

Migrasjon som pressmiddel for å oppnå gevinster på den internasjonale arenaen er ikke et nytt fenomen, og omfattende studier gjort av den amerikanske forskeren Kelly Greenhill tyder på at det er en svært effektiv strategi.[6]Flere faktorer har gjort det mulig for nettopp Marokko å lykkes med dette. Greenhill hevder at strategien virker spesielt godt på liberale demokratier, på grunn av det hun kaller «hypocrisy costs», der staten blir fanget i en konflikt mellom uttalte forpliktelser til liberale verdier og normer på den ene siden, og handlinger som bryter med slike normer på den andre siden. Migrasjonsfeltet er utsatt for slike kostnader, fordi fenomenet vekker store innenrikspolitiske motsetninger som er problematiske å navigere for politikere i et demokrati. Spania har de siste årene brukt titalls millioner euro bare på å oppgradere de fysiske barrierene mellom Marokko og Ceuta og Melilla. Disse grensene voktes av væpnet personell fra den paramilitære politistyrken Guardia Civil. De høye piggtrådgjerdene satt sammen med den tydelige militære profilen på den spanske grensevakten, hvis funksjon er å avskrekke og stoppe ubevæpnede sivile, havner i konflikt med bildet av en liberal europeisk rettsstat. Hver gang det kommer til sammenstøt mellom spanske sikkerhetsstyrker og migranter, blir spanske myndigheter påført «hypocrisy costs». På sin side har Marokko siden 2013 profilert seg med en liberal og humanitær immigrasjonspolitikk der afrikanske migranter ønskes velkommen, noe som gjør det vanskelig for Spania å legge det moralske ansvaret for situasjonen på den marokkanske parten.

Beliggenheten til Ceuta og Melilla utgjør også en stor realpolitisk fordel for Marokko – og tilsvarende et problem for Spania. Den direkte landegrensa til EU gir Marokko en unik mulighet til å iscenesette en målrettet masseinnvandring til Spania nesten uten kostnader. Satt på spissen krever det ikke noe annet enn en ordre om at grensevaktene skal forholde seg passive i en gitt periode.

Denne strategien hadde selvsagt ikke lyktes uten et større antall migranter som kan mobiliseres til å forsøke å ta seg over grensa til Europa. Marokko er et transittland for migranter fra andre steder i Afrika, og etter implementeringen av den nye innvandringspolitikken i 2013 omtaler landet seg selv også som en «destinasjon» for migranter. Det er verdt å merke seg at landet i realiteten også er et opprinnelsesland, og at landets egne statsborgere utgjør en stor andel av alle ulovlige grensepasseringer fra Afrika til Europa[7]. Ifølge arabisk presse var et flertall av dem som forsøkte å krysse grensa til Ceuta i mai 2021, marokkanske borgere. Dette blir sjelden kommunisert fra marokkansk side i forhandlinger med europeiske land, der det er de afrikanske migrantene fra land sør for Sahara som trekkes fram. Grunnen til dette kan være at egne borgeres ønske om å forlate landet i mindre grad kan framstilles som et problem som Marokko håndterer på vegne av Europa. Tvert imot kan det forventes at en slik situasjon vil føre til europeiske krav om reformer innad i landet, som myndighetene ikke nødvendigvis har noen interesse av å gjennomføre.

Grunnen til at Marokko ser ut til å ha lyktes med å bruke migranter som pressmiddel, ligger i kombinasjonen av materielle faktorer, som en enkel grensepassering og nok migranter som til enhver tid ønsker å forsøke å krysse grensa, og immaterielle faktorer i form av «hypocrisy costs», altså kostnadene landet er i stand til å påføre det spanske selvbildet ved å framprovosere en hardhendt respons på irregulær migrasjon.

Ved å anerkjenne Marokkos plan for Vest-Sahara har Spania kanskje løst et problem på kort sikt, men landet kan ha skapt seg andre og større problemer. Spanjolene har økt sin sårbarhet ved å vise at de kan la seg presse. Dette kan skade landets interesser både i framtidige uenigheter med Marokko, og opp mot andre aktører, som Marokkos nabo og rival Algerie. Algerie er Polisarios absolutt viktigste støttespiller, og tilbakekalte umiddelbart sin ambassadør fra Madrid etter Spanias anerkjennelse av marokkansk suverenitet over Vest-Sahara. Landet er også Spanias klart største leverandør av naturgass, og har vist seg villig til å bruke sin rolle som gasseksportør politisk i konflikten med Marokko[8]. Spania har ikke råd til å ignorere Algerie i det regionale maktspillet, og har en krevende balansegang foran seg i sitt sørlige nabolag.

Selv om Norge ikke er direkte berørt av den spanske beslutningen, er det ingen tvil om at signalet om at migrasjon som pressmiddel fungerer, blir lagt merke til også andre steder i verden. I likhet med Spania forvalter også Norge en av Europas yttergrenser, i vårt tilfelle mot Russland. Dette utgjør en sårbarhet som kan bli utnyttet. Russland har mulighet til å legge press på Norge gjennom migrasjon, dersom landet skulle se seg tjent med dette[9]. I november 2021 uttalte UDI-direktør Frode Forfang til Aftenposten at Norge er «helt prisgitt grensekontrollen på russisk side» på den russisk-norske grensa. Krigen i Ukraina viser tydelig hvor risikabelt det kan være å gjøre seg avhengig av russisk velvilje. I tillegg er Norges handlingsrom til å håndtere et press gjennom migrasjon sterkt begrenset av «hypocrisy costs». Det er nesten umulig å se for seg at norske myndigheter vil beordre grensevakter til å skyte gummikuler mot ubevæpnede sivilister, slik spanjolene har gjort i Ceuta, og slik polakkene gjorde da en lignende situasjon oppsto på grensa mellom Polen og Hviterussland i 2021. Spørsmålet blir hva Norge kan og vil gjøre for å unngå at en slik situasjon oppstår i utgangspunktet.


Artikkelen er også publisert som kronikk i DN


[1] Stephen Zunes og Jacob Mundy: «Western Sahara. War, Nationalism and Conflict Irresolution», 2. utg. 2022.

[2] جلالة الملك يوجه خطابا ساميا إلى الأمة بمناسبة الذكرى السادسة والأربعين للمسيرة الخضراء المظفرة | Le Ministère délégué auprès du Ministre des Affaires Étrangères, de la Coopération Africaine et des Marocains Résidant à l'Étranger, chargé des Marocains Résidant à l'Étranger (marocainsdumonde.gov.ma)

[3] A Wave of the Hand Sets Off Spain-Morocco Migrant Fight - The New York Times (nytimes.com)

[4] El Gobierno ve una "clara" pasividad de Marruecos ante el salto a la valla de 2.500 inmigrantes (lavanguardia.com)

[5] Spain changes tune on Western Sahara | Africanews

[6] Kelly Greenhill: «Weapons of Mass Migration. Forced Displacement, Coercion, and Foreign Policy», 2010.

[7] Europe Arrivals | Flow Monitoring (iom.int)

[8] Algeria to halt gas exports to Spain via Morocco | Africanews

[9] Det manglet ikke på spekulasjoner om at russiske myndigheter sto bak tilstrømmingen av asylsøkere til Storskog i 2015, i den hensikt å straffe Norge for tilslutningen til EUs sanksjoner mot landet året før. Arild Moe og Lars Rowe har argumentert overbevisende for at denne flyktningestrømmen antagelig var mer et sammenfall mellom asylsøkernes mulighetsrom og kapitalisering på økonomiske muligheter blant russiske private aktører her: Asylstrømmen fra Russland til Norge i 2015: Bevisst russisk politikk? | Nordisk Østforum (tidsskriftet-nof.no).

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.