You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Militærstrategi på norsk? (del 1/2)

Militærstrategi på norsk? (del 1/2)

. 8 min read

Der man setter inn ultima ratio regum – statens ytterste maktmiddel – er det både politisk nødvendig og etisk nødvendig at grunnen til dette er god nok. Den politiker som risikerer andres liv på jobb må ha veid behov og nasjonal interesse nøye før han eller hun setter inn soldater.

Små og mellomstore stater har ingen evne til global eller til og med regional maktprojisering. De inngår med sine styrker i internasjonale oppsetninger og har sjelden ledende kommando. Men det er jo kun de aller færreste stater som kan krige alene. Briter og franskmenn; de to eneste ledende militære aktører i Europa, samarbeider også alltid med andre. Hovedregelen er altså multinasjonale styrker. Dette er ikke noe aber ettersom de interesser og verdier vi skal forsvare, deles av flere enn Norge:

Ingen unike norske strategiske interesser

De er nasjonal suverenitet, forstått som ‘alt vi har og alt vi er’, altså de verdier demokratiet representerer og det territorium staten har. Suverenitetshevdelse er kontroll med grenser og den autonomi et land har i cyberspace. Håndhevelse av suvereniteten og tilstedeværelse på territoriet er viktig, men også forsvar av infrastruktur og kommunikasjon. Art 5 og ikke-art 5 trusler danner et spektrum der NATO og USA er hovedaktøren mht avskrekking mens det nasjonale nivå må håndtere ‘gråsonen’ under art 5 på egen hånd (selv om det finnes utstrakt etterretningssamarbeid). Norges strategiske utfordringer er altså ikke unike; de deles med de fleste andre land i NATO. Med hensyn til den klassiske utfordring med realpolitisk stormakt som nabo, deles strategiske interesser med resten av Norden og britene spesielt – og med USA. Men også her er det art 5 som står på spill i tilfelle strategisk overfall, noe som gjør at vår geo-strategiske betydning også ‘deles’ av alle i NATO.

Av dette følger at Norges strategiske behov er tett knyttet til alliertes behov, og at internasjonale operasjoner av forskjellig art må ses i sammenheng med nasjonale. Det er mao ikke noen grunn til å se på ute versus hjemme, men på begge samtidig – ut fra strategiske interesser.

E og PST navngir de tre stater som er mest aktive mot norske mål, med flere virkemidler innenfor ‘gråsonen’ og innenfor ‘sabelrasling’: det er Russland, Kina og Iran, med synkende viktighet. Russland er foreløpig viktigere mht Norge enn det Kina er, men det kan forandre seg, og Kinas generelle betydning er mye større enn Russlands. Disse statene arbeider både med konvensjonelle militære virkemidler og i gråsonen. Kina har kjøpt opp mye infrastruktur som i sin tur gir politisk, økonomisk og territoriell makt. Russland prioriterer sitt fremste statlige virkemiddel, militærmakten. Begge land driver et fremoverlent og aktivt diplomati etter en zero-sum modell. Statlige aktører dominerer altså det nye risiko- og trusselbildet.

Men også ikke-statlige aktører er stadig viktigere. Islamistisk terror preger Frankrike og andre liberale demokratier. Her deler vi fullt ut denne trusselen mot våre felles verdier. Terrortrusselen involverer også militære styrker mange steder. Siste eksempel er angrepene fra islamister i Wien hvor Østerrike setter inn soldater.

Oppsummert: Risiko- og trusselbildet krever konvensjonell avskrekking, evne til tvangsmakt og evne til ‘war fighting’ i operasjoner, men det krever også nasjonal evne til å møte terrortrusler og ‘gråsone’-saker.

Ingen fred-til-krig dikotomi lenger og mer bruk av militærmakt for politiske mål

I dag bør man tenke langs en akse der vi har fire typer konflikt mellom stater i dag og hvor militærmakt kan opptre i minst tre av dem [3]:

Competition er det første, her er stater i konkurranse og bruker mange tøffe virkemidler, også militære. Hvor man anlegger baser er ett av dem. Etterretning, bygging av koalisjoner, cyberangrep er vanlig i rivaliserende stater, handelskriger også. Vi ser denne konkurransen mellom stater som det fremste internasjonale trekket for tiden, dvs. forholdet mellom USA, Kanada, Australia på den ene siden og Kina på den andre.

Confrontation skjer også stadig oftere. Her er de militære virkemidlene hyppigere og sterkt politiske. Såkalte ‘active measures’ skjer i Europa og eksponeres, som Skripal- og Navalny-forgiftningen. Militære virkemidler brukes til å sende politiske signaler, som da amerikanske B-52 bombefly fløy over alle 30 NATO-land på en dag og fikk avskjæringer av russiske fly som var farlige og ureglementerte. Amerikanske og britiske skip eskorterer oljetankere i Gulfen og det er kraftig signalering fra både Iran og vesten om Hormuz. Fregatter sendes slik at kanonbåtdiplomatiet har kanonbåter (!), og territorielle krav gjentas med militære virkemidler, særlig til sjøs. Nesten-kollisjoner og nesten-kamper skjer i Sør-Kina havet, oftere og oftere; russerne flyr og øver mye på norskekysten og nedover i Europa; missiltester foretas og gisler fra motstanderens land tas rutinemessig, som Kinas arrestasjon av australske og kanadiske borgere med doble statsborgerskap. Det samme skjer i Iran. I sum: militærmaktens mange bruksegenskaper gjør den høyst relevant som politisk sabel-rasler. Hensikten er å understreke politisk alvor med hard makt i ermet. Stikkordet kan være kanonbåtdiplomati – fremdeles snakker vi om diplomati, men et meget muskuløst et. Cyberanhep, hacking og spionasje intensiveres mellom land som konfronterer hverandre.

Coercion er neste steg og er  militærmakten tydelig i bruk. Psykologisk krigføring, ultimatum med trussel om militært angrep, blokade, proxy angrep, sabotasje, okkupasjon av deler av territorier, f eks øyer, større cyberangrep som lammer infrastruktur, manipulasjon av media, front organisasjoner som skaper intern voldelig konflikt, terrorangrep – alt dette kan involvere militærmakt, kan være åpent eller dulgt, og effekten kan være demokratiets lammelse eller kollaps, forvirring og kaos.

Conflict (armed) – her er vi ved det tradisjonelle bildet vi har av bruken av militærmakt – at man går fra en tilstand av fred til krig: invasjon, deployering i operasjoner, altså krigføring i en aller annen form. Men legg merke til at denne type konflikt mellom stater er sjelden, ikke minst i Europa – dette er høy risiko fordi det lett blir en art 5 situasjon. Hvis man vil oppnå å svekke et land eller en region som Europa UTEN å påkalle USA og art 5, hvorfor ikke da bruke de mindre risikable virkemidlene nevnt over? Hybride virkemidler har den fordel at de er for ‘små’ til å være krig og ofte kan benektes.

Et sentralt poeng i denne analysen er at forvirring, kaos, benektelse av fakta, ‘fake’ news, konspirasjoner er nyttige for stater som vil underminere demokratiene i vesten. Jo verre krisene i demokratiet blir, desto bedre for ikke-demokratier. Sosiale medier er en perfekt arena for misinformasjon av alle slag, og også her er etterretning så viktig. Cyberangrep er i gang overalt til enhver tid; og det hybride går hånd i hånd med det kinetiske hvis det siste er nødvendig.

Poenget her er at Europa nå står overfor et mye mer politisk komplekst trussel- og risikobilde enn før, og at militærmakten brukes stadig mer i interaksjonen mellom stater.

Forsvaret av Norge er internasjonalt

Norges bidrag til avskrekkingen av Russland er nødvendigvis lite. Det avhenger helt av alliert assistanse. Avskrekkingens logikk er spørsmålet ‘vart du skræmt no’? Avskrekkingsmodellen i nord her en ‘snubletråd’, kalt ‘trip-wire deterrence’ eller ‘punishment deterrence’. Det er frykten for disproposjonal straff som skal få en angriper til å tenke seg om og ikke prøve seg, ikke det militære svar eller den militære motstand i Nord-Norge. Men kampkraft nok til å eskalere til amerikansk/NATO-reaksjon må det være der.

Dette innebærer både den nasjonale prioritering av forsvaret i nord samt en nasjonal prioritering av allierte. Dette siste er ofte ikke påaktet nok. Den norske komponenten i nord er den nødvendige men ikke tilstrekkelige forutsetning for at avskrekkingen skal virke. Den tilstrekkelige forutsetning er at USA/NATO reagerer med å erklære art 5 og ikke minst, med å unnsette Norge. Dersom dette ikke er troverdig, faller avskrekkingen sammen som et korthus. Forsvaret av Norge avhenger derfor av den politiske vilje i primært USA, sekundært London og Paris. Det er altså vilje til politisk risikotagning av fremste slag som må til: så mye må anses å stå på spill at USA med andre stormakter går inn i en krig for å forsvare Norge.

Her er da utfordringen for Norge: Hvordan holde amerikansk, britisk og fransk solidaritet/interesse ved like, øke den, sikre den? Svarere her vil variere sterkt:

  • på venstresiden i norsk politikk vil man mene at dette er et galt spørsmål og at amerikansk tilstedeværelse med militære styrker i Norge ikke sikrer oss, men det motsatte. Her er devisen mer avstand til USA/NATO og satsing på et nasjonalt forsvar. Allianseavhengigheten erkjennes, men anses som et problem man bør kvitte seg med. Logisk sett er nøytralitetresepten her – Norge blir tryggere jo mer distansert det er fra USA.
  • En mellomposisjon vil skjelne mellom frykte for mye amerikansk tilstedeværelse og søke en situasjon der Norge går mest mulig ‘radaren’ i forhold til USA, altså at Norge fremdeles er med i NATO men har en mest mulig avstand til amerikansk politikk. Her vil man søke å skille det nasjonale forsvaret fra det internasjonale – at det ikke lenger tales om et alliansetilpasset forsvar, men et mest mulig frittstående norsk forsvar. Da blir det logisk å trekke styrkene hjem fra diverse internasjonale operasjoner. I denne logikken er det et skille mellom det nasjonale og det internasjonale og man vil ha mye mer ‘beroligelse’ i forhold til avskrekkingen. Hvis Norge ikke assosieres med USA/NATO er det bra.
  • Et tredje syn, og det jeg argumenterer for her, er at jo mer alliert nærvær i Norge, desto mer sannsynlig er det at avskrekkingen er vellykket. Her bør det minnes om logikken, nemlig at trip-wire modellen er basert på hva motstanderen tror om viljen til politisk risiko hos den som virkelig avskrekker. Vanskeligheten for oss er da den samme som i den kalde krigen: vil USA risikere NY og Washington for Berlin og i vårt tilfelle, Finnmark? For å være tettest mulig i tandem med USA bør man da være solidarisk og nyttig i andre sammenhenger, som å delta i int ops hvor USA ber om det; ha allierte øvelser, ha allierte soldater stasjonert, forhåndslagre, etc. Det optimale er logisk sett amerikanske baser i nord-Norge, men et motargument er da at en slik endring av norsk basepolitikk i seg selv er eskalerende fordi den endrer status quo. Dette er et viktig og relevant argument selv om det ikke endrer logikken mht avskrekkingen som er at jo mer USA er involvert et sted, desto mer troverdig er den politiske garantien i art 5. Som kjent har Norge beholdt basepolitikken fra den kalde krigen ut fra et slikt resonnement. Men like fullt er logikken bak ‘punishment deterrence’ gyldig – jo mer USA som den virkelige avskrekker er involvert, desto mer sannsynlig er det at avskrekkingen vil virke. I Baltikum ser vi dette i EFP – de mest sentrale vestlige land er tilstede og USA er like over grensen i Polen. Land i Sentral-Europa ønsker amerikanske baser velkommen.

I dagens politiske bilde er problemet med russisk sabelrasling godt dokumentert. Noen vil si at det er vesten som provoserer russerne på grunn av at Sovjet-Unionen mistet sin makt i Sentral-Europa og CIS-området i 1990, men det kan tilbakevises ved å peke på at suverenitet i sin moderne form (FN-pakten) betyr at ethvert land bestemme selv og at begrepet ‘interessesfære’ totalt avvises.  Jeg går ut fra at Russland er den revisjonistiske makt og at 1990 representerer normaltilstanden i den forstand at alle land, uansett størrelse og makt, har ett til å velge internasjonal tilknytning. At realpolitikken vil noe annet, er klart for alle: de store gjør som de vil; de små som de kan. Men realpolitikken er på kollisjonskurs med folkerettens forståelse av suverenitet. Det samme gjelder bruk av militærmakt til ekspansjon av eget territorium. At Sentral-Europa fikk tilbake sin suverenitet i 1990, er et faktum – de var suverene stater før Jalta-konferansen.

Konvensjonell militær avskrekking i Norge er altså et alliert anliggende. Men jeg vil også påstå at resten av trussel- og risikobildet har et klar internasjonal karakter: destabilisering av demokratier angår alle demokratier like mye; om angrepene er her eller der, er av underordnet betydning. Likedan er det med islamistisk og annen terrorisme – det er angrep på menneskerettigheter og demokrati som angår alle.

Norges interesser finnes derfor i Mali så vel som her hjemme, terrorens arnesteder er center of gravity - mer om dette i del 2.


Innlegget er skrevet i forbindelse med en kommende bok om norsk militærstrategi, og ble først presentert på FHS seminar om militærstrategi


Foto:  Forsvaret


[1] Military Strategy for the 21st Century: The Challenge for NATO, red. Haaland Matlary og R Johnson, Hurst, London, 2020

[2] «Why Small European States Need Military Strategy: Theory and Practise», s. 153-172, ibid.

[3] Denne oversikten har jeg også brukt i en artikkel i Forsvarets Forum i september 2020 og den er hentet fra Johnsons kapittel «Military Strategy for Hybrid Confrontation and Coercion», s. 207-226, i Johnson og Matlary, op.cit.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.