De mest fastlåste diskusjonene i dagens medielandskap handler ikke om hva vi bør gjøre, men om hva som i det hele tatt har skjedd. To helt oppegående mennesker kan se de samme bildene, lese den samme saken, og likevel sitte igjen med radikalt ulike oppfatninger av virkeligheten. En viktig del av forklaringen på dette er at vi i økende grad lever i informasjonssiloer. Vi får verden servert gjennom hver vår personlige strøm av klipp, overskrifter og kommentarer, filtrert og prioritert av systemer som maksimerer for engasjement, ikke presisjon. Dette er ekstremt tydelig i USA akkurat nå, men tendensen stopper ikke ved landegrensene. Også i Norge hentes stadig mer av vår virkelighetsforståelse fra algoritmestyrte flater, ikke fra redaktørstyrte medier. Vi er med andre ord ikke immune i Norge; vi bruker de samme plattformene, og har grunnleggende sett de samme mekanismene for meningsdannelse som amerikanere.
For ingen av oss har direkte tilgang til andres opplevelser. Vi kan lese om andres opplevelse av verden, få den fortalt og forsøke å forstå, men direkte erfaring er alltid subjektiv. Vi deler liv med andre og bygger felles oppfatninger, samtidig vil det alltid være en grense for hvor presist vi kan se verden slik den fremtrer for andre. Det finnes sannsynligvis en objektiv virkelighet der ute, men vi opplever den alltid gjennom oss selv. Vi har ingen annen måte å erfare verden på. Hvordan man skal forstå denne rammen for menneskelig erfaring har opptatt filosofer siden antikken, fordi tematikken berører to grunnleggende spørsmål: Hva er virkelig? Og hvordan kan vi finne ut hva som er virkelig?
I filosofien beskrives ytterpunktene i dette landskapet ofte som naiv realisme og solipsisme. Naiv realisme antar at virkeligheten i hovedsak oppleves direkte, slik den er. Det vi ser, hører og berører, er verden selv, uten vesentlige mellomledd. Dette perspektivet møter imidlertid raskt problemer. Med en slik forståelse må man for eksempel anta at togspor faktisk smelter sammen i horisonten, eller at månen virkelig er like liten som den fremstår på nattehimmelen. Det motsatte ytterpunktet er solipsismen, som hevder at det eneste vi med sikkerhet kan si eksisterer, er vår egen bevissthet og våre egne opplevelser. Alt annet, som den ytre verden, andre mennesker, og felles virkelighet, kan i prinsippet være illusjoner. Verden reduseres da til et rent førstepersonsperspektiv, uten garanti for at noe finnes uavhengig av det opplevende individet.
De færreste finner disse ytterpunktene tilfredsstillende over tid. Den ene posisjonen overvurderer vår umiddelbare tilgang til objektiv virkelighet, den andre undergraver selve muligheten for en delt verden. Man kan argumentere for at det var Immanuel Kant som best nøstet opp denne filosofiske floken ved å postulere at: Det finnes en ytre virkelighet uavhengig av oss, men vår tilgang til den er alltid strukturert av menneskets erkjennelsesapparat. Vi opplever altså ikke verden «rå» slik den er, men alltid filtrert gjennom perspektiv, begreper, perseptuelle begrensninger og fortolkningsrammer. Samtidig kan vi beskrive og systematisere disse strukturene for opplevelse på en måte som gjør oss i stand til å korrigere for noen av våre subjektive feilkilder. Et slikt perspektiv på erkjennelse ligger til grunn for all moderne vitenskap, og læren om disse prosessene for sannhetssøking kalles i fagfilosofien for epistemologi.
Men epistemologi er ikke bare et filosofisk eller vitenskapelig anliggende. Temaet har særlig allmenn relevans i dag, ettersom rammene for hvordan erfaring formes i økende grad er et strategisk mål for mektige aktører som forvalter informasjonsstrømmer. Store deler av befolkningen orienterer seg nå i verden gjennom algoritmestyrte informasjonsmiljøer, der innhold selekteres, rangeres og forsterkes på måter de færreste har oversikt over. Samtidig er algoritmene som strukturerer informasjonsflyten ikke nøytrale. Poenget er ikke at organisasjonene som styrer dem er koordinert, men at plattformer som Meta Platforms, Alphabet, X, TikTok og Snapchat, av kommersielle, ideologiske eller sikkerhetspolitiske grunner, har både insentiver og verktøy til å påvirke hvilke hendelser og påstander som blir mest synlige. Resultatet er at ulike grupper lever i delvis adskilte erfaringsverdener, der det som er åpenbart sant og viktig for noen, knapt er synlig for andre. Over tid skaper dette selvforsterkende virkelighetsoppfatninger hvor alternative perspektiver ikke bare avvises, men etter hvert kan fremstå grunnleggende uforståelige.
Denne fragmenteringen har ikke bare politiske og kulturelle konsekvenser, men også psykologiske. I klinisk psykologi har vi begrepet epistemisk tvil: En grunnleggende usikkerhet som ikke bare handler om hva som er virkelig, men også om hvordan man kan finne ut hva som er virkelig. Når det man selv oppfatter over tid avfeies eller omskrives av omgivelsene, blir budskapet i praksis «don’t believe your lying eyes,» altså: ikke tro dine egne øyne, og man kan bli i tvil om sitt eget erkjennelsesgrunnlag. Når slik tvil får dominere hos et individ, svekkes tilliten både til egne vurderinger og til felles kunnskapskilder. Det oppstår usikkerhet om hvem man kan stole på, hvilke metoder som gir gyldig kunnskap, og hvilke fortolkninger som i det hele tatt er rimelige.
Hvis erkjennelsestvil sprer seg i befolkningen, er min bekymring at det kan føre til en epistemisk kollaps; et sammenbrudd i de felles metodene vi bruker for å komme frem til en delt forståelse av virkeligheten, og for å håndtere uenighet. I et slikt landskap blir politiske kompromisser vanskelige å oppnå, nettopp fordi kompromiss forutsetter en viss enighet om rammene for å avgjøre konflikt. Dermed utfordres også en forutsetningene for et fungerende demokrati.
Problemet forsterkes av et velkjent psykologisk fenomen: reaktans. Når mennesker opplever at deres virkelighetsforståelse korrigeres, avvises eller presses tilbake for hardt, utløses ofte en motstand mot selve budskapet, ikke fordi det nødvendigvis er feil, men fordi det oppleves som påtvunget eller truende for egen autonomi. Resultatet er at forsøk på oppklaring paradoksalt nok kan gjøre avstanden større. I stedet for å bygge felles forståelse, låses posisjonene ytterligere. Det er altså ikke tilstrekkelig å slå hverandre i hodet med meningene våre.
Denne dynamikken ble svært konkret for meg nylig, gjennom en samtale med en god venninne i USA. Den nylige skytingen av Alex Pretti i Minneapolis var inngående filmet fra flere vinkler. Da min venninne kikket på videoene, så hun det de fleste i Norge trolig ser; et halvt dusin føderale agenter som holder en demonstrant nede og skyter ham gjentatte ganger i rygg og bakhode. Men da hun viste de samme videoene til en nabo som tilhører MAGA-bevegelsen, ble hun dypt foruroliget. Naboen så ikke politibrutalitet avbildet, men en farlig mistenkt som motsatte seg en lovlig arrest; utført av tjenestemenn som forsøkte å opprettholde orden og offentlig sikkerhet. Når man møter et slikt epistemisk sammenbrudd på nært hold, er det lett å reagere med vantro, frustrasjon og sinne. Vi er flokkdyr, og få ting er mer ubehagelig enn å oppleve at man ikke deler en grunnleggende virkelighet med andre.
En viktig detalj her er at min venninne er klinisk psykolog. I det arbeidet møter man jevnlig mennesker som opplever verden på måter som kan fremstå dypt fremmede for andre. Jeg kjenner dette godt fra egen praksis; for eksempel hos mennesker med depresjon som, til tross for at ytre forhold og tilbakemeldinger peker i en annen retning, er fullstendig overbevist om at de er mislykkede eller uten verdi. For den som har det slik, oppleves ikke denne overbevisningen som en hypotese, men som et faktum. Erfaringen fra terapi er at direkte korreksjon sjelden hjelper i slike tilfeller. Å bli fortalt at man «tar feil» kan tvert imot forsterke avstanden. I møtet med naboen valgte min venninne derfor ikke å presse på med motargumenter, noe som sannsynligvis bare ville utløst reaktans, men å være tålmodig og utforskende i møte med en virkelighetsoppfatning som var radikalt annerledes enn hennes egen. Hun forsøkte å forstå hvordan han faktisk tolket det han så på videoene.
Slik omtaler den republikanske nestlederen for politikk og rådgiver for innenrikssikkerhet skytingen. Skjermdump: X
De ble ikke enige der og da. Men noen dager senere skjedde noe oppsiktsvekkende. Naboen kom på døren hennes med en fruktkurv og ba om en prat. Etter å ha sett videoene på nytt, hadde han hatt en ubehagelig, men viktig opplevelse: Han innså at det faktisk fantes flere måter å forstå hendelsen enn hva han hadde fått presentert gjennom Fox News og sin egen sosiale-medier feed. Med den erkjennelsen endret også persepsjonen hans seg. Nå kunne han se at det også var mulig å forstå hendelsen som unødvendig maktbruk. «Jeg skjønner at flere tenker slik som deg,» sa han, og «Når dette er måten vi behandler demonstranter på, er vi i ferd med å bli et samfunn jeg ikke ønsker å leve i.» Det er med andre ord mulig å endre mening.
Det som skjedde mellom min venninne og hennes MAGA-nabo kan høres ut som en enkeltstående, heldig samtale. Men psykologisk er det nettopp slik endringer i oppfatting ofte sprer seg: gjennom sosial interaksjon, i små steg, via det vi kan kalle sosial smitte av ideer og tolkningsrammer. En nyttig historisk parallell er Gandhis saltmarsj i India. Bakgrunnen for saltmarsjen var britenes svært upopulære saltskatt i Britisk India, som gjorde en livsnødvendig vare til et tydelig symbol på kolonimakt og økonomisk kontroll. I 1930 brukte Mahatma Gandhi skatten til et samlende mål for sivil ulydighet ved å marsjere til kysten ved Dandi for å fremstille salt i et åpent brudd med loven. For Gandhi var akkurat saltmonopolet til britene av mindre betydning. Hele Gandhis filosofi kan destilleres til begrepet «Swaraj» eller «selvstyre», og han ønsket først og fremst at folk i India skulle få tilgang til en ny fortolkningsramme, nemlig: vi er i stand til å styre oss selv.
Marsjen begynte med en liten kjerne mennesker, men forståelsen av britenes handlinger som autokratiske var «smittsom» fordi Gandhis perspektiv var lettfattelig, konkret og gjentatt, menneskemøte etter menneskemøte, langs hele marsjruten. I hver landsby de gikk igjennom ble det normalisert å tenke og gjøre det som dagen før virket utenkelig. Folk fikk sosialt bevis på et alternativt perspektiv, og terskelen for å ha meninger på tvers av offisielt sanksjonerte oppfatninger sank. Etter hvert fikk folk også de samme opposisjonelle ideene bekreftet fra flere kanter i sitt eget nettverk, som igjen ytterligere forsterket perspektivet Gandhi forsøkte å spre.
Overført til vår situasjon; hvis flere begynner å ha samtaler som ikke handler om å vinne, men om å undersøke hvordan vi kommer frem til det vi tror, og hvis flere opplever at det faktisk er sosialt mulig å innrømme tvil, nyansere seg, eller si: «jeg ser at dette kan forstås på en annen måte», kan også en mer konsensusorientert måte å orientere seg på bli smittsom. Ikke slik at alle blir helt enige, men slik at flere igjen deler noen minste standarder for hva som utgjør en rimelig fortolkning, og dermed får et felles utgangspunkt for uenighet. Det er her jeg mener psykologien, og særlig teknikken aktiv lytting, blir praktisk relevant.
Nylig har fast spaltist i Morgenbladet og professor i psykologi Ole Jacob Madsen kritisert bruken av empatisk lytting i møte med Trump og MAGA-bevegelsen. Psykologer forbindes ofte med empati og lytting, men her er det viktig å skille mellom ulike former for lytting. I psykoterapi bruker vi ikke bare empatisk lytting, men også aktiv lytting. Empatisk lytting svarer på: «Hvordan er det å være deg akkurat nå?» Aktiv lytting svarer på spørsmålet: «Har jeg forstått deg riktig?»
Aktiv lytting handler altså ikke om å nikke anerkjennende til alt som blir sagt, eller å validere enhver påstand som like rimelig. Det handler om å invitere den man snakker med til å tenke grundigere gjennom det vedkommende faktisk sier, og til å se hvor implikasjonene av fortolkningene deres leder hen. Som aktiv lytter følger man interessert med, stiller åpne spørsmål og speiler tilbake resonnementer på en måte som gjør dem tydeligere, også for den som fremsetter dem. Når dette gjøres godt, påtvinger man ikke samtalepartneren en annen mening. I stedet bidrar man til at den andre kan utforske sin egen forståelse, og selv oppdage eventuelle spenninger, forenklinger eller uavklarte antakelser.
Min erfaring er at dette ofte er nok til å senke terskelen for å vurdere andre måter å forstå en sak på. Jeg har selv, mange ganger, skiftet mening når jeg fikk anledning til å tenke meg om, i dialog med et annet menneske som faktisk følger med og stiller oppklarende spørsmål på en nysgjerrig og ikke-fiendtlig måte. Jeg tror de fleste har opplevd noe lignende. Det avgjørende er ikke å bli overbevist av den andre, men å bli hjulpet til å tenke klarere selv. Skal vi tilbake til en mer konsensusorientert offentlighet, trenger vi ikke total enighet, men vi trenger et minimum av felles standarder for hva som utgjør en rimelig fortolkning, og sosiale samtaler der det faktisk er mulig å endre mening uten å miste ansikt. Det var nettopp derfor historien til min venninne traff meg.
For å vende tilbake til utgangspunktet; selv om vi alle er isolert i våre subjektive førstepersonserfaringer, deler vi også mye. Sanseorganene våre, og de nevrale strukturene som medierer tanker og følelser hos alle mennesker, er ganske like. Min venninne og hennes nabo så i grove trekk det samme på filmene fra Minneapolis. Det betyr at det også finnes et potensial for felles forståelse. Det er et lite, men ikke ubetydelig håp i en urolig tid.
