Siden langtidsplanen 2015 er Forsvarets første oppgave å "sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar." Forsvarssjefen skal i oktober levere sitt fagmilitære råd og Hæren må enes om et konsept for landmakten for skape tillitt og unngå at det igjen blir avsatt til en egen utredning. Nektelses-konseptet, som tidligere forsvarssjef General Sverre Diesen forfekter, fremstår som nytenkende og fornuftig siden den hviler seg på norske fordeler: høy utdanning, ny teknologi og bedre utnyttelse av lendet. Dette skal muliggjøre større spredning på egne styrker og fortsatt bevare evne til kraftsamling - enheter blir vanskeligere å ta ut samtidig som de kan slåss mot samme mål. Likevel finnes det utfordringer med et slikt konsept, spesielt sett rundt ambisjonen om å avskrekke en motstander. Først litt om selve konseptet.

Konseptene vurdert under Landmaktutredningen (Forsvaret)

Nektelses-konseptet går ut på å senke ambisjonen for forsvar av Finnmark fra kontroll til nektelse ved å støtte seg på små høyt trente landstyrker som utfører målutvelgelse (targeting). Disse mindre enhetene er vanskelige å detektere for angriper og disse samme enhetene bruker blant annet luft-til-bakke eller bakke-til-bakke missiler for å ramme angriper. Utfordringen med å forsvare Finnmark er ikke ny og under Kalde Krigen var ambisjonen såpass lav at dens forsvar startet først ved Lyngen i Troms – selv med hele 13 infanteribrigader i Hæren. Idéen med å bruke mindre enheter i Finnmark eller heller ikke ny og er tidligere argumenter for som ISTAR-konseptet (Intelligence, surveillance, target acquisition, and reconnaissance).

Oppdragsformuleringer for nektelse og kontroll

Avskrekking kan være utfordrende i et nektelses-konsept. Fjorårets RAND rapport om avskrekking fremhever at det er motstanderens persepsjon som må påvirkes så at alternativer som ikke innebærer væpnet konflikt fremstår mer attraktive. Dette betyr at vi kan godt forsikre oss selv om at vi har evne til nektelse i Finnmark, men det betyr ikke at motstanderen har samme oppfattelse – altså hvor godt kan Hæren demonstrere for motstandere kvaliteten på det valgte forsvarskonseptet. I følge tidligere sjef for NATOs militærkomité oppnås avskrekking ved å ha den politiske viljen, de rettidige beslutningsmekanismene og interoperable avdelinger klare til deployering for alliansen. Han påpeker også at demonstreringen av denne viljen, disse mekanismene og disse avdelingene, gjennom blant annet øvelser, er det som påvirker motstanderens persepsjon. Blant annet har Cold Response i mange år vært en plattform for å vise nettopp dette i Norge hvor mekaniserte Brigade Nord er Hærens hovedbidrag. Denne avdelingen er i høy grad interoperabel og kapabilitetene gjenkjennbare siden det finnes en rekke lignende enheter i andre NATO land. På slike øvelser kan man demonstrere evnen til samvirke på tvers av avdelinger, våpengrener og nasjoner.

Avskrekking ved hjelp av missiler har mindre effekt. Å øve med missiler er sjeldnere på grunn av enhetskostnaden og er mindre imponerende å øve enn med for eksempel mekaniserte avdelinger. Blant annet avfyres Hærens javelin-missil og Luftforsvarets NASAMs bestandig høytidelig på øvelser. Videre er det kun kjernefysiske våpen som kan sies ha en dokumentert avskrekkende effekt, selv om disse likevel aldri har vært benyttet i en konflikt siden 2VK. Eksisterende nektelses-konsept som russiske A2/AD-bastioner (Anti-Access/Area Denial) anses også i dag av US Army å være håndterbare. Dersom USA anser nektelse for å være overkommelig er det rimelig å anta at Russland gjør det samme, og dermed stilles det spørsmål ved den avskrekkende effekten.

Bakkestyrker i nektelses-konseptet blir sterkt påvirket av eksterne forhold. Det er rimelig å anta at dersom Russland skal angripe Finnmark vil det være når værforholdene hindrer luftovervåkning eller angrep fra fly. Det betyr at en liten enhet som utfører målutvelgelse ikke vil kunne ramme en motstander dersom været er dårlig. Likeså vil jamme-forhold, sist opplevd under Trident Juncture, også hindre disse små enhetene fra å sende ut målinformasjon fra operasjonsområdet. Mekaniserte styrker vil selvfølgelig ha lignende problem, men de har kapasitet til å øke sendereffekten på radioene for å motvirke denne effekten, i alle fall internt i en avdeling.

Mekaniserte styrker har også større handlefrihet i omstridte området preget av usikkerhet (contested battlespace). Mens små enheter kun kan vente på at været forbereder seg og finne måter for å overkomme jamming, kan for eksempel en mekanisert avdeling handle for å påvirke situasjonen. Gjennom oppdragsbasert ledelse, som også US Army fremhever, kan avdelinger på «feil» side av Lyngen-defiléet fortsatt utgjøre motstand og få iverksatt tiltak for å få spilt inn resursene som NATO setter inn. I tillegg, selv om en mekanisert avdeling er forholdsvis komplisert, har Hæren trent med denne i snart to tiår og oppnådd høy kompetanse, i alle fall i følge tilbakemeldinger fra øvelser med allierte. I omgivelser preget av høy usikkerhet er enkle ting oftest tryggest, og dermed blir en kjent struktur fordelaktig.

Avslutningsvis er det viktig å påpeke at argumentene som her er lagt frem gjelder  til det finnes bevis på at nektelse innenfor norske rammer gir avskrekkende effekt - inntil da fremstår dagens manøver-konsept et tryggere valg siden det er et gjenkjennbart og etablert konsept i NATO. Likevel muliggjør moderne teknologi  større desentralisering med samme evne til kraftsamling som dagens brigade og bør derfor være en ambisjon for Hæren i nær fremtid.


Foto: Artillerijeger fra Lokaliseringsbatteriet i Artilleribataljonen trener på ildledelse med britiske Apache kamphelikoptre fra 656 Squadron Army Air Corps, på øvelse i Setermoen skytefelt (Ole-Sverre Haugli / Forsvaret)